Europa er "hjemme alene"- USA dreier mot øst

På EU-toppmøtet denne uken ble Europas fremtidige forsvar tatt opp. Det er på tide. Ifølge en analyse utført ved kontoret til generalsekretæren for Nato har andelen av forsvarsbyrden i Nato som faller på USA økt fra 63 prosent i 2001 til 72 prosent i dag. Flere større trender peker nå i retning av at USA vil ta mindre ansvar for forsvaret av Europa gjennom Nato-alliansen.

Dreining mot øst

Dypt begravet i president Barack Obamas fremtidige forsvarspolitiske plan – den såkalte "Guidence for Defence Planning and Budgeting" – som ble annonsert i fjor, ligger en byråkratisk setning uthevet i kursiv som markerer et transatlantisk skift med store implikasjoner:

"I tråd med det skiftende strategiske landskapet, må også vår tilstedeværelse i Europa utvikle seg videre".

Professor i statsvitenskap ved Ohio Wesleyan University, Sean Kay, mener det innebærer dramatiske endringer for USAs rolle i Nato. I et kapittel fra boken "Natos European Allies" har han skrevet om USAs syn på Europa. Han mener USA nå er lei av å ta størstedelen av regningen for Nato.

«At USA ble sittende med 90 prosent av troppene, 90 prosent av kostnadene og 90 prosent av tapene i Irak hvor fordelene av en fred antagelig vil tilkomme Europa like mye som USA, er en bitter pille å svelge.» skriver han.

Kay peker på at USAs nye sikkerhetspolitikk bygger på tre premisser.

• Fokus på Asia: Asia er nå førsteprioritet. Og dreiningen mot øst kan ikke skje uten dramatisk nedtrapping i Europa.
• Færre soldater: Den amerikanske hæren skal krympes. Uavhengig av sikkerhetspolitisk strategi skal hæren reduseres fra 570.000 soldater til 490.000.
• Mindre kostnader: Fokus skal være på kostnadseffektive løsninger med mer droner og teknologi og færre soldater på bakken, og med USA i rollen som rådgiver heller enn soldat.

Bambus-teppe

Et bambusteppe er i ferd med å legge seg over Sørøst-Asia. George Kaplan forfatter av boken "Monzoon - Det indiske hav og fremtiden til amerikansk makt" mener Bambusteppet ikke vil ligne Jernteppet Sovjet-unionen senket over Øst-Europa, eller dominoteorien for Asia som flere har spekulert i siden Vietnam-krigen. Han ser for seg en sone med sterk kinesisk innflytelse - både politisk og økonomisk – som vil spre seg gradvis. Et forsøk på å møte denne utviklingen ligger bak at USA nå flytter fokus mot øst.

I tillegg kan kontroll på Det indiske hav bli viktig for supermakten. Førti prosent av alle oljetankerne i verden passerer gjennom Hormuz-stredet i den ene enden av havet, og 50 prosent av verdens handelsflåte legger til i Malacca-stredet, i den andre enden. Noe som gjør Det indiske hav til en av verdens travleste og viktigste trafikkruter. Enkelte analytikere mener at kontroll på innfartsårene til Midtøsten kan kompensere for ikke å kontrollere det som skjer på innsiden. Hormuz-stredet og Bab-el-Mandeb i Adenbukta er i så måte de strategisk viktigste punktene hvor både USAs, Indias og Kinas marine er ventet å vokse kraftig i tiden fremover.

Alt tegner i retning av færre uniformerte amerikanere på europeisk jord.

Toppmøtet i EU

Dette scenarioet danner bakteppet for at EUs 28 medlemsland møttes i Brussel 19. og 20. desember. Det var første gang på fem år at forsvarspolitikk sto på dagsorden. Toppmøtet i EU-rådet er ventet å gi en pekepinn på den fremtidige felles europeiske sikkerhets- og forsvarspolitikken (CSDP). På agendaen står en rapport om Europas fremtidige forsvarsbehov, som ble lagt frem av Europas høye representant for utenriks- og forsvarsaker, Cathrine Ashton, tidligere i høst.

Hun spør: Hva skal Europa med eget forsvar? Skal kampfly patruljere i Baltikum? Bombe i Middelhavet? Eller enda lenger unna? Og hvor stor skal styrken være?

Det er få, direkte trusler mot freden i Europa, men en rekke utviklingstrekk de siste årene har økt behovet for et velfungerende forsvar på kontinentet, mener flere eksperter. I sør fortsetter den arabiske våren og krigen i Syria å forsyne Europa med flyktninger og potensielle terrorister. I nord fortsetter Russland arbeidet med å etablere seg som lokal hegemon med utstrakt kontroll over de østeuropeiske landene - nå sist med spillet om Ukraina. I tillegg har europeisk handel aldri vært mer avhengig av trygge handelsruter til utlandet. 90 prosent av europeisk handel ble transportert til sjøs i fjor.

Sterke ord

I Ashtons rapport brukes det harde virkemidler for å vekke politikerne opp fra dvalen. Det pekes på et bredt område, fra Afrikas horn i sør til Arktis i nord, som en prioritert sikkerhetssone hvor EU må «sikre strategisk selvbestemmelse», «beskytte sine interesser» og «vise makt» – språkbruk som aldri har vært brukt i noe EU-dokument tidligere, ifølge professor Sven Biscop ved Royal Institute for International Relations i Brussel som gjestet NUPI sist uke. Han mener ordbruken - som rådet til nå ikke har protestert mot - betyr at EU mener å ta over ansvaret for stabilitet og sikkerhet også i Gulfen, som er en naturlig del av sikkerhetssonen.

Europarådets oppsummering av rapporten sier lite konkret, men skaper forhåpninger i EU-leiren om en slagkraftig europeisk styrke som kan stå på egne bein:

• Mer synlig: EUs forsvarssamarbeids synlighet, effektivitet og innvirkning skal styrkes. Utplasseringen av styrker skal gå raskere. EU skal videreføre samarbeidet med andre organisasjoner som FN og Nato.
• Sterkere: Forsterke militær kapasitet. Medlemslandene skal i større grad bestrebe langsiktig samarbeid om utvikling og bruk av fremtidens militære teknologi.
• Styrke forsvarsindustrien: Støtte europeisk forsvarsindustri. Rådet ønsker at europeisk forsvarindustri blir mer integrert og i større grad konkurrerer seg i mellom om kontrakter for derigjennom å bli mer robust. Særlig skal små og mellomstore bedrifter gis spesialtilgang til store kontrakter.

Biscop tror Europa må ta noen konkrete avgjørelser. Han tror EU trenger en permanent styrke som kan mønstre en avgjørende flykampanje og utplassere 60.000 soldater på kort tid om nødvendig. I tillegg må marinen kunne ha tilstedeværelse i Asia og Arktis for å sikre den livsnødvendige sjøtransporten.

«Strategisk selvbestemmelse» må innebære at EU, særlig i lys av at USA dreier mot Asia, selv må utvikle den forsvarsteknologien som USA til nå har stått for. Det gjelder særlig transport, påfyll av drivstoff i luften og satellittnavigasjon, skriver han i et policynotat for NUPI.

Men ikke alle deler Biscops relativt optimistiske syn.

– Jeg ser ikke en militær rolle for EU fremover, sier professor i statsvitenskap ved UiO, Janne Haaland Matlary.

– Frankrike og Storbritannia har i felleskap drevet EUs sikkerhetspolitikk siden 1998. Det begynte som et forsøk på å få mer penger ut av europeiske finansdepartement ved å sette sikkerhetspolitikk på dagsorden, samt tidligere statsminister Tony Blairs ønske om å gjøre britene mer relevante i EU, sier hun.

Det kom flere konkrete ting ut av det fransk-britiske tiltaket. I tillegg til opprettelsen av en regel som gir to eller flere land mulighet til å drive en militær operasjon på egen hånd, gitt Rådets godkjenning, fikk de i gang de såkalte stridsgruppene - en form for militært brannkorp hvis ansvar går på rotasjon innad i EU - og det europeiske forsvarsbyrået EDA, som er ventet å få stor oppmerksomhet under EU-toppmøtet.

– Men alt stoppet med utnevnelsen av EU-skeptikeren Gordon Brown som britisk statsminister i 2006, sier Matlary.

I dag er ikke Storbritannia interessert i EU som forsvarsarena overhode. Og Frankrike gikk tilbake som fullverdig medlem av Natos militære struktur fra 2008, der landets offiserer og bidrag allerede nyter stor gjennomslagskraft.

En propp i systemet er forholdet mellom Tyrkia og Kypros. På grunn av at EU-medlemmet Kypros og Nato-medlemmet Tyrkia motarbeider hverandre, er det i dag nesten intet reelt samarbeid mellom de to organisasjonene.

– Det er veldig ille. EU har en mengde sivile kapasiteter som man kunne utviklet. Europa har ikke råd til mer forsvar nå, og i hvert fall ikke til å duplisere kapasiteter. Det er politisk dysfunksjonalitet, men jeg ser ingen løsning på det, sier Matlary.

– EU og Nato burde samarbeide tettest mulig med hver sine kapasiteter, for alle moderne militære operasjoner krever både militære og sivile kapasiteter, sier hun.

Norges syn

Utviklingen i europeisk sikkerhetspolitikk vekker bare begrenset interesse blant norsk politikere.

– De siste fem årene har en felles europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk (CSDP) forsvunnet fra norsk politisk dagsorden. Vi er jo medlem av Nato, og når EU ikke er i fokus i sikkerhetspolitikken, følger heller ikke norske politikere saken spesielt nøye, sier seniorforsker Nina Græger ved NUPI.

Hun peker likevel på at Norge påvirkes av de nye planene i EU gjennom flere forhold.

– Situasjonen for CSDP har forverret seg de siste årene. Nato-land som ikke er medlem av EU har i realiteten ingen innflytelse og blir sjelden konsultert, sier hun.

– I tillegg har det ti år gamle avtaleverket Berlin Pluss, som åpner for at EU kan ta i bruk Natos ressurser og som skapte felles møtearenaer mellom EU og Nato, gått helt i stå.

Men Norge har som eneste tredjeland spesialstatus i EUs forsvarsbyrå EDA, hvor mye av diskusjonene foregår. Det innebærer at vi er med på mye av forskningen, teknologiutviklingen og deler av anskaffelsesarbeidet.

Deling er vanskelig

– Det er på anskaffelser det har skjedd mest de siste årene. Selv om de fleste landene fortsatt anskaffer forsvarsmateriell nasjonalt, har krisen presset frem et behov for samarbeid og effektivisering. Deling står nå på agendaen, og det er selvsagt en kjempeutfordring for medlemslandene, sier Græger.

Deling av såkalte strategiske kapasiteter, som er viktige for landenes nasjonale forsvarsevne, betyr avståelse eller deling av suverenitet. Græger peker på at det dessuten tar lang tid å anskaffe forsvarsmateriell. Fra nasjonal beslutning til materiellet leveres kan det gjerne gå ti år.

– Det er vanskelig å planlegge. Hvilke kapasiteter skal fases ut? Hva kan andre ta ansvar for?

Norge er i en annen økonomisk situasjon enn resten av Europa. Mens vi kjøper råflotte jagerfly kuttes det i forsvarsbudsjettene til de fleste andre Nato-medlemmene. Gjennomsnittlig forbruk på forsvar blant USAs allierte i Nato var 2 prosent av BNP i 2000. I 2007 var det falt til 1,5 prosent. Til sammenligning bruker USA hele 4,6 prosent av BNP. Tyskland bruker 8 prosent mindre på forsvar i år enn for bare noen år siden. Det samme gjør Storbritannia. Nederland har kuttet tanksvåpenet sitt og Danmark har kuttet ut satsingen på ubåter. De mindre, og fattigere EU-landene har redusert enda kraftigere. Litauen kuttet forsvarsbudsjettet med 36 prosent i 2010.

Når et land kutter i forsvarsbudsjettet så skjer det uten at partnerne konsulteres på forhånd. Det er et paradoks i en verden der samlede styrker - joint task force - er blitt normen. Resultatet er at europeiske styrker lider under ikke-kompatibelt utstyr når de endelig må samarbeide. I tillegg har styrkene store kulturelle forskjeller som ikke gjør saken enklere.

Det ligger store besparelser i større samkjøring. Majoriteten av forsvarsmateriellet som faktisk kjøpes inn er i dag produsert av nasjonale våpenprodusenter. Europeiske land bruker ofte innkjøp av forsvarsmateriell for å styrke egen industri - totalt motsatt av hva EU ellers praktiserer i økonomien, der nasjonale støtteordninger og subsidier er ulovlig. I 2009 hadde EUs medlemsland 89 aktive våpenprogram. USA hadde 27. Mange av disse programmene overlapper hverandre. EU-kommisjonen har anslått kostnaden ved overlappingen til 3 milliarder kroner.

Hjemme alene

Haaland Matlary er klar på at USAs dreining mot øst, den såkalte "pivot", er reel.

– USA er klar på at Europa, det vil primært si Nato, må ta ansvar for egen regional sikkerhet. USA kommer ikke til å gjøre det. Europa er "hjemme alene", men man skjønner det ikke, sier hun.

Hun tror det kun er Storbritannia og Frankrike som kan gjøre noe som helst.

– Tyskland er fremdeles nærmest pasifistisk i sin mentalitet og har et nært energipolitisk og økonomisk forhold til Russland, sier hun.

Russlands forsvarsbudsjett økte med 26 prosent i år. Matlary tror vi kan vente mer realpolitikk fra Putin fremover.

– Russland er stadig mer selvhevende. Og Ukraina er et godt eksempel på at Putin går fra land til land for å få et best mulig bilateralt forhold og for å sikre at EU og Nato ikke ekspanderer for langt øst. Putins aggressive utpressingspolitikk for å forhindre økonomiske avtaler med EU, er klare eksempler på at russerne er villige til å bruke pressmidler av alle slag i sin utenrikspolitikk, sier hun.

Putin er ikke redd for å bruke kald krig-taktikk i det geopolitiske spillet. I 2009 simulerte det russiske forsvaret et atomangrep på Polen. Og i påskehelgen i år arrangerte de et tenkt angrep på Sverige. Som de gjentok i begynnelsen av november. Noen ny kald krig er det foreløpig ikke snakk om. Denne måneden inngikk Russland og Nato et samarbeid om destruksjon av farlige våpen i Kaliningrad-området.

– Jeg tror problemet er at EU har bestemt seg for å bruke myk makt. De har ingen strategi for sikkerhetspolitikk, det er Nato som er den relevante organisasjonen.

Matlary minner om at fremtidens konflikter etter all sannsynlighet ikke vil dreie seg om direkte angrep på land.

– Russland kan for eksempel legge press på et baltisk land, men ikke så mye at de utløser noen Nato-reaksjon. Hvem skal trå til da? spør hun.

– Det Europa trenger, er en felles holdning til hva man skal avskrekke og hvordan, og da må Nato og EU samarbeide tett. EU må også erkjenne at man må kunne sette hardt mot hardt i forhold til andre land, som vi nettopp så i Ukraina-saken.

Fremveksten av nye "allianser"

Selv om Nato virker solid, peker Nina Græger på en viss oppsplitting. Det finnes flere bi- og multilaterale forsvarssamarbeid. Storbritannia tok for eksempel initiativet til Northern Group, der Norge er med.

– Slike nedenfra og opp samarbeid er ofte mer effektive, men samtidig etterlyser flere en overordnet strategi både i Nato og EU, sier hun.

Frankrikes president François Holland tok torsdag til orde for at EU oppretter et permanent fond som skal gå til finansiering av militære operasjoner. Forslaget er blitt kjølig tatt imot blant de andre EU-landene som ikke ønsker å ta regningen for Frankrikes konflikter i blant annet Mali, ifølge Financial Times.

Nato var opprinnelig ikke ment som en forlengelse av amerikansk militærmakt, men som et instrument for å få Europa til å stå på egne ben etter Andre verdenskrig. Nå mener altså USA at tiden er inne til nettopp dette. Men i Europa sliter de med å gå i takt.