Finnes det en Grønn økonomi?

Utfordringen er å gi etiske verdier og miljø-verdier større plass i vårt økonomiske system. Svae har en helhetlig analyse av vårt økonomiske system, men er først og fremst opptatt av miljø-problematikken. Han påpeker at det til nå har vært fokus på størst mulig produksjon og etter hvert også fordelingsproblematikken. Med hensyn til det første så har jo systemet til de grader lykkes. Så effektivt at vi nå har fått overproduksjon av en del varer og tapper jordas ressurser og ødelegger miljøet.

Svae er ingen tradisjonell, fundamentalistisk naturverner. Han vil bruke næringslivet mer aktivt til å løse problemene dette systemet produserer.

Hovedutfordringene for systemet definerer han som manglende fokus på miljø- og resursspørsmålet og verdi-spørsmålet.

Som begrunnelse for at noe drastisk MÅ gjøres med utviklingen, refererer Svae til forskning om bruk av jordas ressurser. I år 1900 var handlingsrommet for økonomisk aktivitet uendelig. Men i cirka 1970 passerte vi en milepæl: Vi brukte 100 prosent av ressursene som jorda produserer. Vi burde da stoppet opp og revurdert kursen. Men det gjorde vi ikke.

I 2010 brukte vi mellom 1,3 og 1,5 hele jordkloders produksjon til vårt forbruk. I gjennomsnitt. Men Norge bruker mer: Hvis hele verden har Norges forbruk, så trengs det cirka 2,7 jordkloder for å dekke forbruket. Vi tærer på kapitalen. Hvorfor gjør vi ikke mer med den informasjonen?

Gruppeeffekten

For å forsøke å svare på dette spørsmålet, låner jeg fra psykologien. Professor Rolf Reber ved Universiettet i Oslo snakker om «gruppeeffekten»: Vi påvirkes i stor grad av andre rundt oss. Vi aper etter andre. Vi endrer derfor ikke synlig adferd. Og her tenker jeg på en positiv endring av adferd – som å gjøre noe annet med ressursproblematikken. Men det kan også dreie seg om en mulig negativ adferd – som i Holocaust. Det var mange vanlige folk som jobbet i konsentrasjonsleirene og som vendte seg til grusomme handlinger. «Alle andre gjør det, da gjør jeg det også».

Psykologene Stanley Milgram og Philip ­Zimbardos eksperimenter og teorier er også interessante her. En konklusjon er at mennesket er i stand til å utføre bestialske handlinger - uten å være sadister eller ondskapsfulle. Det er situasjonsbestemte forhold som veier tyngre enn egne holdninger, moral og overbevisninger. Dessverre.

Men det er en liten andel av befolkningen som er villige til å gå på tvers av andre og også motsette seg autoriteter. Vi leser i dette krigsjubileumsåret om slike – for eksempel Odd Nansen, Fridjofs sønn, som sto opp i Grini-fengslet og protesterte mot dårlig behandling av enkelte andre fanger. Faren var stor for at han selv ville bli straffet. Han ble til slutt sendt til Sachsenhausen. Og der fortsatte han å sette egen moral over det aksepterte. Han ble straffet – på nytt.

Et annet eksempel er Hans Nielsen Hauge, av mange regnet som en av Norges største ledere gjennom tidene. Han hadde stor suksess som handelsmann og som legpredikant i starten av 1800-tallet. Men han brøt gjeldende «moral» i kjøpmannsstanden og i kirken. Derfor ble han straffet med fengsel i nærmere 10 år.

Bakom spøker Erik Dammann...

Den første spiren til De Grønne oppsto i cirka1985 da det ble diskutert å omgjøre nettopp Fremtiden i våre hender (FIVH) til et politisk parti. Fra denne nye FIVH-kulturen som Erik Dammann startet med sin bok i 1972, dukket økonomen Svae opp med nye ideer om økonomi.

Men starten på dagens grønne bølge kom nok med Rachel Carson da hun ga ut «Den tause våren» i 1962. Boken tok for seg DDT-sprøyting av åkrer som drepte maten til fuglene – en taus vår uten fuglesang. I 1972 kom så FNs første verdenskonferanse om miljø i Stockholm, og Brundtland-kommisjonens rapport i 1987 med vår egen Gro H. Brundtland i spissen. Der ble begrepet og verdiuttrykket «bærekraftig utvikling» introdusert. Her var omtalt hvordan nettopp miljø, økonomi og sosial utvikling var knyttet sammen. En bærekraftig utvikling er:

«…å øke livskvaliteten for menneskene uten å overskride bæreevnen til de støttende øko­systemer.»

Og for å håndtere nye utfordringer kan det være fruktbart med nye begreper som «bærekraft». Svae går her videre og snakker til og med om «kjærlighetens økonomi». Men selv om man som Svae både har NHH-bakgrunn og jobbet på BI i 20 år, så gjør man ikke det ustraffet: For noen kan dette være riktig, men for andre kan et slikt radikalt begrep trolig også hindre dialog.

Bok: Svae, Per (2013): «Løsningen er Grønn – økonomi, politikk og livsstil» (Flux Forlag).

Grønn kultur?

Ved å starte på nytt et sted og bygge opp en ny kultur, så kan det være lettere å få gehør for nye tanker. Dette både for å forstå hvorfor den klassiske økonomien sliter med å revidere seg selv, og fordi nye folk på et nytt sted kan bevisst definere friere et nytt grunnlag for en institusjon. Som for eksempel det professor Ove Jakobsen har gjort ved Senter for økologisk økonomi og etikk ved Handels­høyskolen ved Universitetet i Nordland.

Men filosofen Svae vil ikke bare være en teoretiker og «tilskodar». Han vil være «deltakar» –han vil selv bidra til å gjennomføre sine teorier. Han har vært sentral i Hordaland fylkes oppbygging av infrastruktur for El-biler. Nå vil han i tillegg bidra på politisk nivå – ikke oppsiktsvekkende som økonomiansvarlig partipolitiker i Miljøpartiet De Grønne. Han vil legge forhold til rette for en grønn omlegging i Norge. Men skal dette virkeliggjøres, bør han snakke om en ny «grønn kultur», ikke bare grønn økonomi. Spørsmålet er da hvilke verdier som skal legges til grunn i den kulturen?

De grønne partiene i Europa har i samarbeid utarbeidet dette «Green Charter» der de er enige om at følgende verdier skal være grunnleggende:

Ansvar for miljøet Frihet og selvbestemmelsesrett Rettferdighet for alle. Mangfold Ikkevold Bærekraftig utvikling.

Det siste punktet her er jo også en type helhetlig oppsummering. Dette er altså de uttalte verdiene – det man ønsker. Så spørs det om man klarer å realisere dem.

«Svae er ingen tradisjonell, fundamentalistisk naturverner. Han vil bruke næringslivet mer aktivt til å løse problemene»

Hva er grønn økonomi?

Grønn økonomi er framtidens bærekraftige kretsløpsøkonomi, ifølge Svae. Slutt med rovdrift på livsgrunnlaget, dårlig byluft, uetisk behandling av dyr, uansvarlige klimautslipp – det vil si det som kjennetegner dagens vekstøkonomi. Det økologiske fotavtrykket (mål på et menneskes årlige forbruk av naturressurser) er redusert til et akseptabelt nivå. De demokratiske verdiene vi kjenner er beholdt.

Ifølge Svae er det tre forutsetninger som må til:

Vi trenger en grunnleggende holdningsendring i økonomi og politikk – ny verdensanskuelse. Næringslivet er en viktig aktør der den utvidede regnskapsideen med den tredelte bunnlinjen med finansregnskap, miljøregnskap og sosialregnskap erstatter regnskapet. Over til lavkarbonsamfunn basert på fornybar energi.

Svae anbefaler fire typer virkemidler overfor næringslivet:

Loveregulering; dette kan rasjonere goder for eksempel gjennom eiendomsretten. Offentlig styring rasjonerer goder ved tildeling av kvoter, utslippskonsesjoner, tildeling av lokasjoner for fiskeoppdrett, og så videre. Prismekanismen; skatte og avgiftssystem kan påvirke priser for å øke bruk av «gode varer» og minske bruk av mindre ønskede varer. Frivillighet; gjennom holdninger pga økt informasjon og kunnskap.

Nye ideer om dele-økonomi er interessante fordi de er praktiske og konkurrerer ut andre tilbud i markedsøkonomien. Og det er ikke bare bildelingsordninger som Bilkollektivet SA i Oslo med 200 biler vi snakker om. Wikipedia tilbyr en gratis kunnskap til folket og regnes som et av de beste eksempler her. Vi hører om bil- og taxi-selskapet Uber som anvender IT og App-er på en måte som konkurrerer ut tradisjonell taxi-næring. Eller Airbnb som «deler» hus og hjem – og til dels konkurrer ut hotellnæringen. Dette er jo innovasjoner som skaper nye utfordringer både for skatte­myndigheter, fagforeninger og andre.

Mljøpartiet De Grønne er juniorer i norsk politikk. Men de kan lære blant annet av tyske og svenske søsterpartier som har fått makt. De snakker om en utfasing av oljeproduksjonen over 20 år. Å trappe noe ned oljeproduksjonen er trolig «riktig» nesten uansett partifarge nå. Og utvide Finans­departementets fokus til mer enn optimalisering av finansielle verktøy er vel til og med visse tradisjonelle finansaktører også enig i. Det samme med tiltak på bilparken: Det Høyre-dominerte byrådet i Oslo diskuterer selv forbud mot dieselbiler og sterkere begrensning av bensinbiler i byen. Altså i samme retning som De Grønne – om enn ikke så radikalt. De mer verdi-orienterte tiltakene er å skaffe flere flyktninger til Norge, verne produktiv skog, redusere kjøttforbruk, økt formueskatt, mer begrensninger på finansakrobatikk, osv. Med andre ord stort sett tiltak som andre partier enkeltvis kan være med på.

Kanskje den største utfordringen De Grønne har er å ikke arve troen på den overdrevne byråkratikulturen med fundamentalistiske regelholdninger som finnes i alle partier – spesielt hos de røde? •

Jørn Bue Olsen er sivilingeniør og Dr. Econ og arbeider som rådgiver i ledelse og etikk.