– Stortinget bør behandle investeringsmandat

Nærings- og fiskeridepartementet har sendt forslag om en norsk modell for investeringsavtaler ut på høring. En slik avtale har næringslivet selv etterlyst, ifølge departementet.

Hensikten med investeringsavtaler er å gi norske investorer mer forutsigbare rammevilkår når de investerer i andre land. Avtalene skal også redusere risikoen for urimelige inngrep, for eksempel at staten tar over eiendom uten at det gis kompensasjon.

Men det prinsipielle problemet er at slike avtaler går begge veier. Det betyr at selskaper som har investert i Norge, kan saksøke staten dersom de mener at for eksempel nye reguleringer bidrar til å ødelegge deres forretningsvirksomhet. Slike tvister skal i avgjøres av en nøytral, internasjonal voldgiftsdomstol, ikke av en norsk rett og etter norske lover.

Næringsvennlig

Tarald Laudal Berge er stipendiat ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo. Han forsker på internasjonale handelsavtaler og skriver nå doktorgrad på tematikken.

Berge viser til at den rødgrønne regjeringen også forsøkte å lage en modell for bilaterale investeringsavtaler, men at forsøket ble lagt på is i 2008. De rødgrønne konkluderte med at et slik modell ville være grunnlovsstridig i og med at Norge ville avgi suverenitet.

– Slik jeg leser forslaget fra dagens regjering, er dette mer næringsvennlig og vil gi investorene større rettigheter enn hva den forrige regjeringen la opp til i sitt utkast, sier Laudal Berge.

Han tror regjeringen vil få trøbbel med å få gjennom forslaget i Stortinget, slik det ligger nå.

– Noe som nok irriterer både opposisjon og samarbeidspartiene er at regjeringen har sendt forslaget rett på høring, uten å gå veien om en Stortingsmelding og behandling i Stortinget, sier Laudal Berge.

Avveining

Å utforme en modell for investeringsavtaler er i realiteten å gi regjeringen et mandat til å forhandle om slike avtaler med andre land, uten å måtte starte på skratsj og gå til Stortinget hver gang slike avtaler er aktuelle.

Tarald Laudal Berge sier at slike avtaler har flere delikate dilemmaer.

– Investeringsavtaler er vitale for næringslivet. De beskytter investeringene for uforutsette politiske omveltninger og innfall og minimerer den økonomiske risikoen. På den annen side dreier det seg også om reell suverenitetsfraskrivelse. Man låser seg til å gi visse rettigheter til utenlandske investorer i lang tid. Gjerne i 50 år og kanskje enda lenger, forklarer han.

Problemet er at det er svært vanskelig for politikere og nye regjeringer å reversere slike avtaler i fremtiden. Hvis en ny regjering for eksempel ønsker å endre skattenivået eller på andre måter regulere utenlandsk næringsliv, kan det vise seg å bli vanskelig dersom det foreligger en investeringsavtale.

Tarald Laudal Berge tror det er politiske årsaker til at regjeringen ønsker å få på plass en modell for bilaterale investeringsavtaler.
Samtidig er det en veldig bevegelse rundt økt frihandel og investorers rettigheter globalt om dagen. Vi har TTIP-forhandlingene mellom USA og EU, TPP-forhandlingene mellom 13 Stillehavsland og TISA-forhandlingene der 50 land ønsker friere handel med tjenester.

Regjeringen kan ved å etablere denne avtalemodellen posisjonere seg for kommende avtaler med nye handelspartnere.

Fem delikate spørsmål

Tarald Laudal Berge peker på at Norge investerer mer i utlandet, enn hva utlandet investerer hos oss. Han forteller videre at mesteparten av det slike investeringsavtaler inneholder er helt greie juridiske formuleringer, som man finner i de fleste forretningsavtaler. Men det er særlig på fem områder slike avtaler kan bli politisk vanskelig ifølge Laudal Berge:

• Låst for fremtiden: I hvor stor grad man låser seg mot senere endringer.
• Voldgiftsklausulen: At en internasjonal voldgiftsdomstol skal bestemme om en kontrakt er brutt, samt bestemme eventuelt erstatningsbeløp.
• Positiv eller negativ liste over sektorer avtalen omhandler: Skal en slik avtale gjelde alle områder og sektorer, bortsett fra sektor x, og y? Eller skal den gjelde kun sektorene a, b, c, d og e? Poenget her er at dersom man går for en positiv liste, med alle sektorer unntatt noen spesifikke, så risikerer man at nye næringer automatisk omfattes av avtalen, forklarer Laudal Berge.
• «Bestevilkårsklausulen»: De fleste land ønsker å ha samme betingelser som den beste av alle slike avtaler et land har gjort med andre land. – Her ligger det begravet noen djevelske detaljer, påpeker Laudal Berge.
• Når kan avtalen brytes? En slik avtale skal gjerne regulere hva slags forhold som skal til for at en regjering eller et land kan bryte kontrakten på lovlig vis. Menneskerettigheter og nasjonal sikkerhet er gjerne blant slike forhold. Men også arbeidsrettigheter, og miljø er punkter som kan gå inn her.

– I tillegg til disse fem problemstillingene som helt sikkert vil bli diskutert i forbindelse med regjeringens forslag, skaper mangel på åpenhet og gjennomsiktighet ofte problemer for slike avtaler, sier Tarald Laudal Berge.

– Forhandlingene er gjerne hemmelige, og dermed vet ikke opinionen hva som ligger til grunn for et eventuelt forhandlingsresultat, sier han.

Tarald Laudal Berge ønsker ikke mene noe om regjeringens forslag er godt eller dårlig for Norge, men råder like vel regjeringen til å ta denne saken opp i Stortinget i sin fulle bredde.

– Det er snakk om å gi regjeringen et mandat til å forhandle avtaler som kan låse norske myndigheter i årevis fremover. Det er ikke så rart at opposisjonen blir irritert fordi de ikke er involvert. Dette er en såpass stor sak, at den helt klart bør behandles i Stortinget, sier statsviter Tarald Laudal Berge.

Skal gi forutsigbarhet

I dag finnes det over 3000 internasjonale investeringsavtaler. EU har over 1400, mens Norge har avtale med 14 land:

Chile, Kina, Tsjekkia, Estland, Ungarn, Latvia, Litauen, Madagaskar, Peru, Polen, Romania, Russland, Slovakia og Sri Lanka.

– Norge har ikke inngått investeringsavtaler på 20 år. De fleste andre land har slike avtaler, og norske bedrifter ønsker at vi inngår flere investeringsavtaler. Det er viktig for regjeringen å beskytte norske investeringer i utlandet, spesielt i ustabile land, sier næringsminister Monica Mæland.

Hensikten med investeringsavtaler er ifølge regjeringen å gi norske investorer mer forutsigbare rammevilkår når de investerer i andre land. Avtalene skal også redusere risikoen for urimelige inngrep, for eksempel at staten tar over eiendom uten at det gis kompensasjon.

Men det prinsipielle problemet er at slike avtaler går begge veier. Det betyr at selskaper som har investert i Norge, kan saksøke staten dersom de mener at for eksempel nye reguleringer bidrar til å ødelegge deres forretningsvirksomhet. Slike tvister skal i avgjøres av en nøytral, internasjonal voldgiftsdomstol. Altså ikke i en norsk rett og etter norsk lov. Dette er et demokratisk problem, mener kritikerne.

– Ved å inngå slike avtaler flytter man mye makt fra folkestyret og fra det norske rettsvesenet over til utenlandske jurister, sier Senterpartiets Liv Signe Navarsete til Aftenposten.

– Vi har vært opptatt av å sikre en god og riktig balanse mellom investors behov for vern og staters rett til å regulere, sier næringsminister Monica Mæland i en pressemelding.

Men det roer verken opposisjonen på Stortinget eller andre kritikere.

Rammeverk som tilpasses det enkelte land

Norge har ikke inngått bilaterale investeringsavtaler siden midten på 1990-tallet. Årsaken til dette har hovedsakelig vært problemet med å komme fram til en riktig avveining mellom investors rett til, og behov for, vern og statenes rett til å regulere på eget territorium.

En såkalt modellavtale, som det her er snakk om, er i realiteten et rammeverk og et forhandlingsmandat. Teksten tilpasses så de eventuelle konkrete avtalene som inngås med enkeltland.

Det vil også være hensiktsmessig å opprettholde en fleksibilitet som vil gjøre det mulig å endre modellavtalen i tråd med internasjonal utvikling på området, heter det i høringsnotatet.

Hvilke land som er aktuelle for forhandlinger vil vurderes ut fra en rekke kriterier som reflekterer målsetningene med modellavtalen, skriver departementet.

Nærings- og fiskeridepartementet vil utarbeide forslag til prioriterte land, og det vil være regjeringen som beslutter om det er ønskelig å forespørre eller starte forhandlinger om investeringsavtale med et land, påpekes det fra departementet.

De siste årene er det blitt mer vanlig å inkludere bestemmelser om investeringsbeskyttelse i frihandelsavtaler, også mellom industrialiserte land. En annen trend er at utviklingsland i økende grad også inngår investeringsbeskyttelsesavtaler med hverandre.

EU-kommisjonen har siden 2009 hatt mandat til å forhandle om investeringsbeskyttelse på vegne av medlemslandene, og forhandler for tiden om investeringsbeskyttelse med flere land. I forbindelse med forhandlingene om en fremtidig handels- og investeringsavtale mellom EU og USA (TTIP), ønsker EU og fornye sine modeller for slike avtaler.

Høring og debatt

Regjeringens forslag er nå på høring. Høringsfristen er satt til 13. august. LO er foreløpig en av få høringsinstanser som faktisk har levert inn høringssvar – de fleste av høringssvarene som ligger ute på regjeringens nettsider kommer fra privatpersoner.

LO er kritisk til regjeringen ønsker ikke å stille seg bak forslaget slik det fremstår i høringsbrevet:

«Ettersom modellavtalen vil kunne bli brukt i fremtidige bilaterale avtaler som Norge inngår må det settes strenge krav til rammeverket. På bakgrunn av dette er det ikke mulig for LO å gi sin støtte til den fremlagte modellavtalen. I tillegg foreligger det ikke noen konsekvensutredning fra regjeringen side. LO mener det er svært foruroligende at regjeringen velger å legge frem et forslag som kan ha vidtrekkende konsekvenser for Norge uten at dette er blitt utredet ordentlig», skriver LO i sitt høringssvar.

I NHO, derimot er man svært positive til en modell for investeringsavtaler.

– På generelt grunnlag er dette noe vi har vært opptatt av å få på plass veldig lenge, både overfor denne og den forrige regjeringen. Norske bedrifter har dårligere vilkår enn våre konkurrenter når de skal investere i utlandet, sier Petter Haas Brubakk, direktør for næringspolitikk i NHO.

Blant de politiske partiene har Arbeiderpartiet, SV, De grønne og Senterpartiet vært kritiske til regjeringens forslag. Også KrFs næringspolitiske talskvinne, Line Henriette Hjemdal er skeptisk.

– Dette er ikke noe som klinger godt i mine ører. KrFs grunnholdning er at vi er skeptiske til å outsource politisk makt, sier hun til Aftenposten, men understreker at partiet ikke har konkludert.

Dermed kan Venstre bli nøkkelen til om regjeringen får forslaget om bilaterale investeringsavtaler gjennom i Stortinget.

Venstre er grunnleggende for frihandel både regionalt og nasjonalt nivå, understreker partileder Trine Skei Grande.

– Bilaterale avtaler er i mange tilfeller med på å nå dette målet, men frihandelsavtalene kan ikke utformes på en slik måte at de kan undergrave god norsk lovgivning på helse miljø og sikkerhet, sier hun.

Dermed fremstår også Venstre en smule skeptisk til regjeringens forslag, og forventer flere runder om spørsmålet i Stortinget.

– Regjeringen bør være i tett dialog og å høre på innspill fra de andre stortingspartiene dersom den har et ønske om å få investeringsavtalene godkjent i Stortinget, sier Trine Skei Grande til Dagens Perspektiv.