Beslutningstaker Trump

Noen vil ha det til at alt blir galt med Donald Trump. Det får da være grenser for pessimisme. Trump kan også klare å score mål selv om han ikke er særlig trent for å spille de kampen han nå er satt til å spille – og som han sier han skal vinne.

For han er en vinnertype, ifølge ham selv. Mange smilte overbærende de første gangene ha sa det. Men det er nettopp det Trump framstår som i disse dager – en vinnertype av rang, og med alle sine forferdelige uttalelser, - en kommunikator av beste merke.

Steinar Bjartveit, psykolog og lektor på BI som har spesialisert seg på ledelse, makt og historiske lederskikkelser, sier til Dagens Perspektiv, at det fortsatt er et åpent spørsmål hvordan Trump vil opptre når han sitter med ansvar og blir utsatt for et enormt krysspress.

«Hvis han har vist sitt autentiske jeg, «if what you see is what you get», så kommer USA til å få en narsissistisk baby som leder, sier Bjartveit. Men hvis han har vært beregnende i valgkampen, gjort det han mener han måtte for å vinne, er det et åpent spørsmål hvordan han vil bli som president. Vi merker alt at han har lagt seg i trening for å fylle en presidentrolle. Den rollen er sterk.

• LES MER Hvordan blir Trump som leder.

Er dyktig

Trump hadde ikke kommet dit han er i dag uten å være dyktig. Men dyktig til hva? Sannsynligvis er hans sterke side evnen til å fatte beslutninger. Han er ingen analytiker som krever alt mulig vurdert før han fatter en beslutning. Denne typen næringslivsledere kan en finne i store, børsnoterte selskaper. De holder deg med en liten, for ikke å si temmelig stor, hær av analytikere og rådgivere. Her skal det drøvtygges før det besluttes.

Trump hører til den typen toppsjefer som har beholdt gründermåten å gjøre det på. Vi kjenner dem her hjemme. Jon Fredriksen, Olav Thon, Stein Erik Hagen, Petter Stordalen, Kjell Inge Røkke. Det som kjennetegner dem, er at de er gode på beslutninger. De har flinke folk rundt seg som både analyserer og gir råd. Men det kommer til sist an på den øverste sjefens beslutning. Og det har ofte sammenheng med hva han føler er rett og hvor mye han er villig til å risikere. Beslutninger og risiko for å gjøre feil henger samme. Disse lederne har alle erfaringer med harde maktkamper og å tape mye penger. Det er ikke til å unngå at det noen ganger går galt.

På hjemmebane vil Donald Trump få store problemer med å omsette politikken sin i praksis. Der er han helt avhengig av å få Republikanerne med seg. I utenrikspolitikken har han større handlingsrom. Det første Trump kan gripe fatt i og som kan få store konsekvenser av det positive slaget, er forholdet til Russland.

Sans for Putin

Trump har sagt han har sans for Vladimir Putin. Han beskriver ham som en mann det går an å gjøre business med. Trump bryr seg fint lite om at Russland har annektert Krim. Han vet at han hadde gjort det samme om han hadde vært i Putins situasjon. Trump er ingen ideolog. Han er en praktiker som forholder seg til at noen er sterke og mektige her i verden. De får det ofte som de vil. Men det må være grenser for alt.

Trump vil sikker møte Vladimir Putin i vår. Han reiser gjerne til Moskva. Det vil gi ham maksimal oppmerksomhet verden over. Han vil samtale med Putin og holde felles pressekonferanse. Der kan Trump komme til å si noe i denne retningen: La oss legge Krim bak oss. Jeg like ikke helt måten det skjedde på, men dette har vi nå fått markert tilstrekkelig. Ukraina og Russland må klare å samarbeide bedre enn de gjør i dag. Ukraina har ingen plass i NATO og må som mange land forholde seg konstruktivt til en mektig nabo. Putin har forsikret meg om at han ikke har til hensikt å presse eller skape vanskeligheter for noen av NATOs medlemsland. Vi bør bruke pengene på noe mer fornuftig enn å ruste opp på begge sider av grensen. USA vil ikke lenger betale for å ha amerikanske soldater i Norge for eksempel. Vi bør få et mer normalisert samarbeid mellom de vestlige landene og Russland. De som truer oss alle, er IS og ekstremistene i Midtøsten. De vil vi sammen bekjempe. Jeg velger å vise Putin tillit. Om han ikke viser seg tilliten verdig, vil han merke et USA som resolutt og ute nøling vil forsvare sine interesser med de midler som er nødvendige.

En tale i den duren ligger ikke så langt unna det han alt har sagt. Og det er i tråd med den business-tenkningen Trump står på. To mektige møtes. De ordner opp på kammerset. Det blir som de bestemmer seg for. De opptrer på en måte som begge får fordeler av.

Seierherre

Putin kan stå fram som seierherre på hjemmebane når det blir slutt på boikottene. Han har fått vist at han ikke lar seg presse. Han kan gi Trump honnør – «Endelig fikk USA en president som det er mulig på å forhandle med». Om han har skumle planer om å bygge opp igjen et stor-Russland, kan han i alle fall legge de planen på hylla for en periode. For Russland trenger å få slutt på boikotten. EU taper også milliarder på boikotten av Russland. Det er flere i EU som alt har tatt til orde for at det det er på tide å normalisere forholdet til Russland.

Ingen ting er så ille at det ikke er godt for noe. Det kan være Trump tar sjanser som andre ikke vil ta- og at det viser seg å gi positive resultater.