Forskningsimperiet slår tilbake

Administrerende direktør i Forskningsrådet, Arvid Hallén mener Produktivitetskommisjonens analyse av norsk forskning og høyere utdanning er smal og overflatisk.

Middelmådighet i alle ledd

Produktivitetskommisjonen la fra sin siste rapport 16. februar. Og blant alle profetier om arbeidsinnsats, eldrebølge og vekst i offentlige utgifter, var det særlig en sektor som fikk uvant mye kjeft av utvalgsleder Jørn Rattsø og hans kommisjonsmedlemmer: Norsk forskning og høyere utdanning.

Utdanningen, forskningen og innovasjonen i Norge er for svak, fastslår Produktivitetskommisjonen.

Og det er ikke småtteri kommisjonen serverer av pepper:

• Resultatene er middelmådige: Norge har satt seg som mål å være verdensledende inne flere fagområder. Dit er det lang vei, mener Produktivitetskommisjonen.
• Sektoren er for politisk styrt: Forsknings- og utdanningssektoren mangler autonomi – selvstyre – mener kommisjonen. Det stilles for mange politiske, eller sosi-økonomiske – målkrav til institusjonene, som blir et middel for å løse politisk definerte samfunnsutfordringer. For mange mål og for lite selvstyre går ut over kvaliteten.
• Ikke spesielt høyt utdanningsnivå: Andel med master- eller doktorgrad i Norge ligger under OECD-gjennomsnittet. Det er for dårlig.
• For mange «unyttige fag»: Det er alt for mange som utdanner seg innen samfunnsfag og humaniora i Norge. Finansieringssystemet favoriserer etablering av «billige» samfunns- og humanistiske fag (på bekostning av realfag og teknologi).
• For få «tunge» fag: Kun litt over 15 prosent av andelen uteksaminerte fra universiteter og høyskoler i Norge har matematikk-, teknologi- eller realfagsutdanning. Det er blant de dårligste i OECD-området. Og andelen har ligget omtrent på stedet hvil siden 2002.
• Mangler toppuniversiteter: Norske universiteter når ikke opp på intensjonale rangeringer.
• Norsk forskning konkurrerer for lite: Det er alt for lite konkurranse om forskningsmidlene i Norge. Staten betaler det meste av gildet. Det går ut over kvaliteten.
• Vi premierer ikke kvalitet: I Norge er det kvantitet som gjelder. Resultatet blir mange, men svake forskningsmiljøer og få verdensledende.

I sin rapport skriver Produktivitetskommisjonen:

Et utdannings- og forskningssystem som ikke holder tritt med den internasjonale kunnskapsfronten, vil heller ikke kunne bidra tilstrekkelig til næringslivets innovasjons- og adopsjonsevne.

Norsk forskning ligger på et middels godt nivå internasjonalt. Det er likevel fortsatt et godt stykke opp til Europas ledende forskningsnasjoner som Sveits,Danmark, Nederland og Storbritannia.

Ledende forskningsnasjoner kjennetegnes av tydelig politisk prioritering av vitenskapelig kvalitet, forskningsinstitusjoner med høy grad av autonomi, som deltar i sterk konkurranse om forskningsmidler, og som ledes av anerkjente forskere med stor handlingsevne. Målt opp mot disse kriteriene har kommisjonen identifisert flere svakheter i det norske systemet.

Et av de svake punktene er Forskningsrådets rolle, mener Produktivitetskommisjonen:

Norges internasjonalt unike organisering av den nasjonale konkurransearenaen for forskning i ett forskningsråd med mange formål og oppgaver, fører etter kommisjonens syn til at hensynet til vitenskapelig kvalitet svekkes.

Rådet slår tilbake

Ifølge administrerende direktør Arvid Hallén i Forskningsrådet har Produktivitetskommisjonen vurdert kvaliteten på norsk forskning ut fra svært smale kriterier. Analysen av kvaliteten begrenser seg til kun å vurdere grunnforskningen, basert på en enkelt indikator: nemlig antall publiseringer og siteringer. Kommisjonen finner da at norsk forskning befinner seg over gjennomsnittet, men med et stykke igjen til «verdenseliten».

– Dermed konkluderes det med at norsk forskning er for dårlig. Den er middels. Og årsaken til at det er slik, nærmest gjetter kommisjonen seg til, sier Hallén.

Ifølge forskningsrådsdirektøren har Produktivitetskommisjonen notert seg, men ikke vektlagt, den omfattende kvalitetsutviklingen norsk forskning har gjennomgått de siste 20-30 årene.

– På 1990-tallet lå Danmark og Sverige godt foran Norge på kvalitetsrangeringene når det gjelder forskning. Siden da har vi klatret kontinuerlig, og ligger i dag på nivå med Sverige. Vi er ennå ikke i verdenstoppen, men er man opptatt av kvalitet må utviklingen der vi hele tiden har blitt bedre og bedre også være interessant å forstå, sier Hallén.

Årsaken til at norsk forskning er middelmådig, forklarer Produktivitetskommisjonen med «såkalte strukturelle trekk» i hvordan norsk forskning organiseres.

– Men det argumentet kan jo like gjerne snus på hodet, og forklare hvorfor vi har blitt så veldig mye bedre de siste årene, sier Arvid Hallén.

Produktivitetskommisjonen mener finansieringen av forskningen er et problem. For eksempel bevilger alle departementene penger til Forskningsrådet, og de har alle sine ønsker og mål for hvordan disse midlene bør benyttes. Det blir alt for springende og går utover kvaliteten, mener kommisjonen.

Om dette skriver Produktivitetskommisjonen blant annet:

I stedet for å fastholde vitenskapelig kvalitet som en grunnleggende forskningspolitisk målsetting, er norsk forskningspolitikk kjennetegnet ved mange gode intensjoner konkretisert som øremerking av de offentlige forskningsbudsjettene til tematiske satsingsområder. Kommisjonens vurdering er at norsk forskningspolitikk i for stor grad vektlegger andre forhold enn vitenskapelig kvalitet, og at denne vektleggingen må endres. Høy vitenskapelig kvalitet bør være et grunnleggende krav til all offentlig finansiert forskning.– Kommisjonen bare antar

– Dette med at hvert enkelt departement definerer sine egne mål for forskningen de finansierer er en viktig og kjent problemstilling. Det jobbes nå med et nytt og mer overordnet styringssystem, forteller Arvid Hallén.

Han påpeker også at Forskningsrådet jo har som oppgave å omsette de ulike målene i faglig forsvarlig forskning.

– Produktivitetskommisjonen bare antar at kvalitet ikke vektlegges godt nok i utvelgelsen av prosjekter, sier Hallén. Det holder ikke, mener han.

– En evaluering av Forskningsrådet fra 2012 viser at de midlerne som kanaliseres gjennom Forskningsrådet skaper bedre vitenskapelig kvalitet enn andre finansieringsformer.

Produktivitetskommisjonen mener også at norsk forskning er for sterkt politisk styrt. At forskningen på død og liv skal brukes til å løse viktige samfunnsutfordringer, som departementer og langtidsplaner for forskning initierer, er også med på å svekke kvaliteten. Samfunnsnyttig relevans og aktivitet blir viktigere enn vitenskapelig kvalitet, heter det.

Her mener Arvid Hallén kommisjonen tar feil. For det første bevilges det fortsatt store summer med såkalt frie midler som forskningsinstitusjonene kan bruke fritt – både direkte til institutter, universiteter og høyskoler og via Forskningsrådet.

Dessuten har alle land en viss politisk styring av sin forskningsinnsats, fordi forskningen er viktig for å løse nærings- og samfunnsutfordringer, fremhever Hallén.

– Også kommisjonen innrømmer at slike prioriteringer vil være nødvendige. I Norge er vi for eksempel verdensledende på forskning innen energi, petroleum, geologi, marin sektor, klima og polar. Det er en villet og styrt utvikling å styrke noen områder fordi de er viktige og relevante for Norge. De fleste land har slike styringsmekanismer, sier Hallén. – Kvalitet må stå helt sentralt i all forskningsfinansiering, men det er også legitimt å vektlegge relevans.

Arvid Hallén påpeker at Produktivitetskommisjonen tar opp en rekke viktige tema innen forskning og høyere utdanning. At universiteter og høyskoler har for liten evne til å styre sine midler dit kvaliteten er best, slik kommisjonen påpeker, er Hallén langt på vei enig i. Likeså poenget om at vi har for få som utdanner seg innen realfag og teknologi.

– Mye av det Produktivitetskommisjonen påpeker er både riktig og viktig. Men dette er også kjente problemstillinger. Kommisjonen gjør det lett for seg selv, når den unnlater å gjøre en skikkelig analyse av hvordan forskning fremmer innovasjon, produktivitet og evne til å utnytte teknologi, mener Arvid Hallén.