Kan ørnen løfte seg?

KOMMENTAR

Dagens Perspektivs ekspertpanel mener det først og fremst er sakene og den politiske tidsånden som er hovedårsaken til at Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet sliter. Men det er Støre som har hovedansvaret for å snu skuta.

Les ekspertenes analyse: Hva bør Støre gjøre?

Statsviter Svein Erik Tuastad påpeker at Arbeiderpartiets politiske profil ikke er endret i særlig grad i tiden mellom novenber 2014 og i dag – en periode da Ap har gått fra over 40 prosent til under 30 på enkelte meningsmålinger. Om Ap-lederens kommunikative evner påpeker retorikkprofessor Jens Kjeldsen påpeker at Støre ikke bare er vinglete og uklar, han er også nyansert.

Ja, Støre alltid har vært nyansert i sin argumentasjon. Og tidligere har det gitt ham plusspoeng. Under tiden som utenriksminister og også rett etter at han ble valgt til Ap-leder, ble den visjonære Støre trukket fram som en suksessfaktor. Likevel endres altså populariteten dramatisk på forholdsvis kort tid.

Noen hevder hovedårsaken er en vellykket strategi fra høyresiden om å hamre løs på Støre og Ap som vinglete tåkefyrster. Det blir for enkelt. Joda, de lar sjelden anledningen gå fra seg i Høyre og Frp, men i politikken er slike karakteristikker om motstanderne nokså vanlig – også her hjemme på nisseberget. Det var noen av oss som etter hvert ble temmelig lei av alle advarslene om «kaos på borgerlig side» foran valgkampen i 2013. Det var en del av Aps strategi både foran 2009- og 2013-valget; å hamre inn en frykt for borgerlig styringsevne. En liten forskjell er det imidlertid at vingle-strategien mot Støre er mer personlig innrettet: Ap vingler selvsagt, men det er særlig lederen Støre som personifiser vinglerne. Han blir sjefsvingleren.

La oss se på noen av sakene som preger debatten i dag:

Asyl- og flyktningpolitikken: Her er det tydeligvis ulike oppfatninger internt i Ap, særlig om graden av innstramminger. Men partiet alltid stått for en nokså streng asyl- og innvandringspolitikk. Som «styringsparti» kan ikke Ap bare se bort fra innstramminger. Derfor blir det vanskelig for partiet – og Støre – å distansere seg for mye fra regjeringen, som på sin side har klart å gi Frp både hovedansvar og «æren» for politikken. Det gir Frp gevinst på meningsmålingene i dag, mens Høyre og Erna Solberg nå og da kan ta turen inn i manesjen og roe ned gemyttene dersom Sylvi Listhaug eller Jan-Arild Ellingsen går for langt i sine uttalelser. Høyre fremstår da som en garantist for en viss anstendighet. I dette landskapet har det vist seg nesten umulig for Ap og Støre å manøvrere med kløkt og smartness. For mange velgere framstår de som svake, vinglete og utydelige i en sak som krever handlekraft og fasthet. For andre blir de som en forlenget arm av regjeringen, og oppfattes nærmest som et Frp Light.
Det er ikke så veldig mange som ser ut til å mene at asyl- og flyktningpolitikken er komplisert og delikat, og et politikkområde der det virkelig trengs nyanser og langsiktig tenkning.

Miljø og klima: Her er det også ulike fløyer internt i Ap. Begrepet «kraftsosialist» er velbrukt om Ap-folk som bare vil borre og bygge – etter mer olje og nye vassdrag. Klima- og miljøpolitikk har ikke vært noen vinnersak for Ap siden Gro Harlem Brundtland var miljøvernminister. Det blir spennende å følge den nye konstellasjonen i Oslo, der Ap styrer sammen med SV og Miljøpartiet De grønne. Det kan på sikt gi Ap mer troverdighet i klima og miljøpolitikken, men foreløpig er det De grønne som fronter de fleste klimasakene i hovedstaden.

Arbeidsledighet, skatt og økonomi: Det er disse saksområdene som har gitt Ap tilnavnet «ørnen i norsk politikk». Med LO i ryggen har kampen for arbeid til alle og mot arbeidsløshet i årevis vært partiets glansnummer. Det er også her Ap gir regjeringen mest motstand i dag, men tross rekordhøy ledighet i og i randsonen av oljenæringen, når ikke saken til topps på dagsorden. Der dominerer asyl- og flyktningsaken fortsatt.

Statsviter Tuastad mener Ap ikke er noe særlig godt opposisjonsparti om dagen. Det virker som om de plutselig hopper bort fra tidligere standpunkt ved å tenke «Nei, nå må vi jammen være litt opposisjonelle her, dere». – Plutselig er man liksom mot asylpolitikken og kommunereformen, selv om man tidligere stort sett har vært enig med regjeringen, sier Tuastad.

Det er en god observasjon. Og det er Støre som må være motoren i Aps opposisjonspolitikk. Her savner nok partiet Jens Stoltenberg innimellom. Han kunne vinne debatter på ren sjarm, og han behersket kunsten å veksle mellom langsiktig seriøsitet og kjappe replikker.

Det spørs om Jens Stoltenberg kunne reddet Ap fra i dagens situasjon. Også han var klart best på ledighet og skatt – han var ingen visjonær på asylpolitikk og klima. Støre er sjelden morsom. Men han er god når han får prate om de lange linjer. Hans og Aps håp er fortsatt å tenke langsiktig og handle forsiktig, selv i skiftende politisk vær. Spørsmål om omstilling, eldrebølge og folkevandringer virvler opp. Ap må gi svar på de langsiktige utfordringene.

Ørnen må på vingene igjen, dersom Ap skal vinne valget i 2017. Ap-ørnen har vist seg utholdende tidligere, men den må lære seg å avverge angrep fra bråkete skjærer og masekråker. Det er Jonas Gahr Støres jobb.