– Vi har gått fra mangfold til enfold

«I venstre øye jeg risper deg litt, så ser du skjevt; men alt det du ser, tykkes gildt og gjevt.»

Med dette sitatet fra andre akt i Peer Gynt, av Henrik Ibsen, innleder Dag Herbjørnsrud første kapittel i sin nyeste bok «Globalkunnskap–renessanse for en ny opplysningstid». Den tidligere redaktøren for avisen Ny Tid er lei av at deler av historien utelates. Gjennom å vise sammenhengen mellom Europa og arabisk, indisk og kinesisk kultur, ønsker han å vise oss mangfoldet i Europas historie.

– Jeg er selvfølgelig ingen motstander av Europa, min kritikk går på den nye, tendensiøse og ideologiske fremstillingen av Europa: Dagens studenter og befolkning læres opp til å tro på et europeisk kulturfellesskap som aldri har eksistert. Konfliktene blir nedtonet, mens mangfoldet med muslimsk og jødisk innflytelse blir underkommunisert. Det samme skjer med den påvirkning både egyptisk, arabisk og indisk kultur har hatt på Europa siden de antikke grekernes tid. Både Platon, Aristoteles, Dante og Cervantes betonte og var stolte av slik kulturkontakt. De talte aldri om «europeiske verdier», sier Dag Herbjørnsrud når Plot treffer ham en knapp måned etter utgivelsen av boken. Etter ti år som redaktør i Ny Tid var tiden moden for å «gå tilbake til kildene», som forfatteren selv sier.

Bjørnson og Nansen

Høsten 2015 opprettet Herbjørnsrud «Senter for global og komparativ idehistorie» med mål om å fremme økt kunnskap i befolkningen fordi det «ikke hjelper å kjefte på kunnskapsløsheten i samfunnet uten å gjøre noe selv,» som han for et år siden uttalte til avisen Morgenbladet i forbindelse med opprettelsen av senteret. I september kom boken «Globalkunnskap – renessanse for en ny opplysningstid». Over mer enn 500 sider samlet mellom to permer tar Herbjørnsrud her opp verdenshistorie-eksempler fra humaniora og natur- og samfunnsvitenskap, plukker dem fra hverandre bit for bit, og setter dem sammen igjen – litt annerledes og litt mer mangfoldig enn det vi kanskje kjente dem som fra før av.

Det er kanskje ikke så rart at utgivelsen har ført til debatt om Europa og den afrikanske kirkefaderen Augustin i Vårt Land og om exphil-pensum i Universitas og Klassekampen, når målet for prosjektet er å gi et nytt blikk på Norge:

«Store navn som Bjørnstjerne Bjørnson, Fridtjof Nansen og Ludvig Holberg var alle utadvente – de så til andre land og søkte internasjonale fellesskap. Helt tilbake til Snorre og Kongespeilet ser vi noe av det samme. Så mangfold er på ingen måte noe nytt, det nye er enfoldet. Plutselig skal vi være stolte dersom noe er «helt norsk» og ikke i kontakt med omverden. Bjørnson, Nansen og Holberg tenkte motsatt – for dem var det kontakten med verden som gjorde oss store. Det vi var stolte av da, er noe den allmenne nasjonale fortelling synes å si at vi skal skamme oss over nå,» sier Herbjørnsrud.

Var selv barn av sin tid

«Globalkunnskap – renessanse for en ny opplysningstid» er det fjerde bokprosjektet til Herbjørnsrud. Tidligere har han skrevet bøkene «Blanke løgner, skitne sannheter» (2002), «Frykten for Amerika» (2003) og «Norge – et lite stykke verdenshistorie» (2005) sammen med journalistkompisen Stian Bromark. Også disse utgivelsene var dypdykk i historien for å finne ut av hvordan tingene egentlig hang sammen. Men slik har det ikke alltid vært, forteller Herbjørnsrud:

– Jeg var lenge et barn av min tid, jeg også. På 1990-tallet var jeg som journalist i Morgenbladet og Aftenposten med på å underbygge fremstillingen av «Vestens kultur» og «det fremmedkulturelle». Utviklingen på 2000-tallet har imidlertid gjort at jeg har funnet tilbake til fransiskanerklosteret på Enerhaugen, der jeg som elev på Tøyen skole på 1970- og 80-tallet nærmest vokste opp. Det var mine muslimske naboer som første gang tok meg med til fritidsklubben i St. Halvardskirken, der vi barna fikk lære å spille bordtennis og Atari-dataspill. Det var munken Ronald Höelscher som skapte dette unike møtestedet for barn av muslimske, kristne og ateist-agnostiske foreldre. Alle kalte vi ham bare for pater, altså «far». Det var på den tiden verken barn eller voksne brydde seg om hvilken religion eller tro foreldrene hadde» sier Herbjørnsrud.

Vi skal riktig nok ikke mer enn 15 år tilbake i tid for å finne kimen til «Globalkunnskap – renessanse for en ny opplysningstid». Den startet med terrorangrepene i USA 11. september 2001, og fikk økt aktualitet med terroren i Norge 22. juli 2011. Måneden etter terrorangrepene i USA skrev Herbjørnsrud som ansatt i Aftenposten tre kommentarer om konsekvensen av Al-Qaida-angrepet på New York: «Virkeligheten er ikke så svart-hvit, men den kan lett fortolkes dithen av minoriteter som etter terroren nå stadig oftere personterroriseres. Verken global eller lokal utestengelse fra den gjeldende orden rettferdiggjør ekstreme meninger eller handlinger. Men klarer vi å inkludere de som føler seg ekskludert, minsker farene for uttrykt aggresjon.»

– Styrket fordommene

– Gikk det slik du fryktet?

– Det kan se slik ut, ja. Jeg mener vi ikke tok på alvor viktigheten av å trekke «de andre» inn i debatten, å la minoriteter og muslimer få ta tydelig avstand fra Al-Qaida og samtidig advare mot nye Midtøsten-invasjoner og økt diskriminering i Europa. På den måten styrket vi fordommene hos Breivik og hans ideologiske trosfeller, samtidig som den manglende betoningen av det inkluderende for flere utdefinerte gjorde det mer forlokkende å søke andre fellesskap, noe som kan ha skapt økt grobunn for Profetens Ummah-tilhengere og Syria-farere, sier Herbjørnsrud.

Han mener samfunnsdebatten har blitt mer ideologisert og kulturorientert enn på 1990-tallet. Mens det under Den kalde krigen og frem til 1990-tallet handlet om de politiske og militære motsetningene mellom Russland og NATO, har en mer kulturell og uklar konfliktmodell gradvis tatt over etter terroren 11. september 2001. Nå handler det om Vesten mot Østen, om påståtte vestlige verdi- og kulturfellesskap:

– Den mentaliteten og den samfunnsdebatten som foregår i dag, lærer på mange måter opp folk i en type etnosentrisk ideologi som vi finner også i Kina og Russland. I Norge og Europa er den sterkeste kulturideologien ikke lenger nasjonalisme, men euronasjonalisme, som er et større og mer kontinentalt prosjekt. Det er staten, og ikke studenter eller elever som har skylda for det etnosentriske verdensbildet som mange i Europa i dag sitter med. Etter krigen, i 1945 – da et nytt Europa skulle bygges, ble dette på mange måter normen for hvordan man tegnet opp bilder av- og snakket om Europa.