Høyre – ufølsomt eller handlekraftig?

ANALYSE Høyre står av og til for en mer radikal distriktspolitikk enn Ap. Årsaken er at partiet ikke er så påvirkelig for press fra organiserte motinteresser – ikke minst fra den offentlige forvaltningen. Om Høyre vinner noe på sin dristighet, er tvilsomt.

Denne fredagen er Venstres dag. Når regjeringen i sin distriktsmelding varsler at statlige arbeidsplasser skal flyttes ut av Oslo, er det utelukkende fordi Venstre stilte det som et absolutt krav for å redde regjeringens forslag til inntektssystem for kommunene. Og det er i dette inntektssystemet det ble lagt inn såpass mange insentiver for sammenslåing at det ble fart i fusjonsprosesser rundt om i landet.

Ikke klart

I skrivende stund er ikke detaljene rundt arbeidsplass-utflyttingen klare. En del av prosessene for å flytte jobber er også lagt opp slik at det kan gå lang tid før vi vet hvilke fagmiljøer i hovedstaden som skal brytes opp, og hvilke byer de skal flyttes til. Allerede denne uken fikk vi også en forsmak på motkreftenes styrke. Plutselig sto både den ene og den andre Oslo-politikeren frem som distriktspolitiker – akkurat like snevre i sitt perspektiv som noen av dem beskylder distriktspolitikerne utenfor Oslo for å være.

Når det er sagt, er noe av det mest interessante med regjeringens utflyttingsplan at den i det hele tatt kommer. Det skjer så sjelden. Snakket om å få de statlige arbeidsplassene ut av Oslo er der hele tiden, men det blir som oftest med ordene. I hvert fall når Arbeiderpartiet har regjeringsmakt. I de åtte rødgrønne årene satte Jens Stoltenberg ned foten hver gang Senterpartiet fremmet sitt vanlige krav om utflytting. Det eneste han, og Ap, gikk med på, var at nye statlige etater og institusjoner skulle etableres utenfor hovedstaden. Konsekvensen var at enkelte omorganiseringer i forvaltningen ble trenert fordi de ansatte fryktet at resultatet ville bli tvungen desentralisering.

Handlekraftig

Høyre er mer handlekraftig. Det var spesielt synlig i 2003, da arbeids- og administrasjonsminister Victor Norman overrasket et samlet politisk miljø med en plan for utflytting av 900 arbeidsplasser i åtte statlige tilsyn. Norman kom utenfra og hadde ingen ambisjoner om å gjøre politisk karriere. Den motstanden han møtte i administrasjonen og i eget parti var lett å stå imot – ikke hadde han hatt tett kontakt med dem før, og ikke skulle han ha det senere.

Høyres ledelse lot Norman holde på. De merket motkreftene sterkere enn ham, men ikke så sterkt at de satte foten ned. På samme måten er det nå. Erna Solberg innså at Venstre måtte få noe igjen for å støtte det viktige arbeidet med kommunereformen og da var i grunnen saken avgjort. I tillegg spiller det inn at dagens statsminister, som Norman, har sitt ståsted i Bergen. I en by som alltid har stilt seg tvilende til det selvsagte i at Oslo skal være forvaltningshovedstaden.

Konsekvensen av Høyres og Aps ulike tilknytning til den sentrale forvaltningen er at Høyre blir et ganske radikalt parti i den delen av distriktspolitikken som dreier seg om å flytte arbeidsplasser. Kanskje er partiet til og med mer radikalt enn Senterpartiet vil være, dersom partiet blir juniorpartner i regjering sammen med Ap.

Dermed er det ikke sagt at Høyres distriktspolitikk som sådan er djerv og radikal. På denne plass er det tidligere argumentert for at partiets politikk på andre områder virker sentraliserende.

Noe av det mest spennende frem mot valget blir dermed å se hvordan Høyres samlede politikk for distriktene kommer til å bli oppfattet. Høyrestrategenes håp er antagelig at et vedtak om å flytte jobber vil kunne virke som motgift i en valgkamp der vi allerede vet at distriktspolitikk kommer til å bli viet mer oppmerksomhet enn vanlig. Hver gang en Sp-representant i valgkampen kommer trekkende med en angivelig sentraliserende politireform og tvangsbruken i kommunereformen, vil Høyres folk kunne svare med å vise til at de faktisk handler der Sp i sin rødgrønne periode bare snakket. Viktig er det også at Venstre får en god sak som kanskje kan hjelpe partiet over sperregrensen i det kommende valget. Alle vet at borgerlig gjenvalg i stor grad er avhengig av at Venstre får mer enn fire prosents oppslutning og mellom fire og seks utjevningsmandater.

Så bra kan det gå. Men Høyre kan også oppleve at de nå binder seg til en politikk som vil gjøre partiet upopulært i nye velgergrupper, mens de ikke klarer å endre holdningene hos dem som allerede har bestemt seg for at Høyre er et distriktsfiendtlig parti.

Overhengende fare

Erfaringen tilsier at faren er overhengende. Det var i 2003 begrepet jern-Erna oppsto. Som kommunalminister ble Erna Solberg oppfattet som en tøffing som ikke ville distriktene vel – både fordi pengeoverføringene til kommunene var relativt lave, og fordi Solberg allerede da på ulikt vis forsøkte å lempe og lirke frem kommunesammenslåinger. Planen for å flytte ut arbeidsplasser ga få nye velgere i distriktene, men de førte til at en del velgere i Oslo og Akershus mistet troen på partiet.

Også denne gangen kan Høyre risikere at forsøket på å lage seg et dobbeltansikt i distriktspolitikken kan virke negativt. Velgere flest ser ikke det ansiktet de liker, men det de ikke liker. I distriktene er det ulvesak, og sentraliseringsreformer som blir sett, mens velgerne i hovedstadsområdet ser en statsminister som er ufølsom. Hun tar ikke hensyn til menneskene som bor i hovedstaden, og ser ikke at deres ønske om trygge arbeidsplasser er like sterkt som alle andres.

Ekstra truende for Høyre er det at Venstre har et så sterkt bumerke på utflyttingsplanen. Det finnes allerede ganske mange blå velgere som irriterer seg over sentrumspartienes makt. De mener at Krf og Venstre har langt mer innflytelse enn velgeroppslutningen deres skulle tilsi. Når Venstres representanter i valgkampen skal stå på møter i Steinkjer, Førde, Kristiansund og andre mindre byer med skryt av at de har tvunget frem nye arbeidsplasser til akkurat den byen, kan man være ganske sikker på at budskapet også vil bli fanget opp i Oslo. Ikke som noe positivt, men som enda en bekreftelse på at Høyre lar seg herse med av småpartiene.

Skadepotensialet er stort.

Aslak Bonde

ANALYSE-forfatter Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker. Han er utdannet cand.philol., og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.