Lerø om Stoltenberg: Med teft for det gode omdømmet

• BAKGRUNN:Toppsjefanalysen - Jens Stoltenberg

Kan en mann i førtiårene virkelig bli en betydelig bedre leder på tre år? Det virker slik, i alle fall når vi spør dem som følger godt med på det statsminister Jens Stoltenberg foretar seg. Regelen er at vi ikke vurderer noen for sin innsats som toppsjef når de står midt i en storm. Vi vil vurdere toppsjefer i normaltilstand. Vi gjorde imidlertid et unntak for Jens Stoltenberg uken før han ble valgt til leder i Ap. Da hadde han i lang tid vært viklet inn i en hard strid innad i partiet for å få Thorbjørn Jagland til å trekke seg som leder. Den gang fikk han bare 62 poeng, og siden den tid har han hatt jumboplassen på lista. Nå klatrer han opp til 73 poeng. Det er bare 1,5 poeng bak sin læremester i politikkens verden, Gro Harlem Brundtland, og 4,5 poeng foran Kjell Magne Bondevik.

Jens Stoltenberg er selvsagt den samme som person, men ikke i den rollen han opptrer i. All ledelse er egentlig situasjonsbestemt. En leder opptrer og oppleves forskjellig ut fra situasjon. Observatører ser nå en tydeligere, sterkere og tryggere leder enn i 2002. Da var han preget av å ha lidd et dundrende valgnederlag. I høst ble han en valgvinner og kunne gjøre et bemerkelsesverdig comeback.

Ingen konfliktløser

Stoltenberg scorer jevnt over bedre over hele linja nå enn for tre år siden. Forbedringen er størst når det gjelder å oppnå resultater (fra 5 til 7) og løse konflikter (fra 4 til 6,5). I 2002 representerte han bunnskiktet når det gjelder konfliktløsning. Nå er han som toppsjefer flest når det gjelder å løse konflikter – ikke spesielt dyktig. For Stoltenberg synes ikke svakheten å være at han turer fram på en måte som skaper konflikter. Det er heller det at han lar dem ligge å ulme istedenfor å ta dem fram i lyset og få løst dem. Diplomatsønnen Stoltenberg liker ikke å skjære igjennom i utide, og bruker ikke mer makt enn høyst nødvendig (6,5). Det er bare Kjell Magne Bondevik, Herman Friele og Idar Kreutzer av de 34 toppsjefene vi har vurdert som er så taktfulle i sin omgang med den makten de faktisk har.

I 2002 avviste Jens Stoltenberg å stå fram i beste Lars Sponheim-stil og gjøre det klart at det beste ville være om han fikk alle partitrådene i sin hånd. Stoltenberg liker ikke harde taklinger. Han liker heller ikke å bruke albuene. Så spiller han heller ikke særlig mye fotball. Stoltenberg vil at alt skal gå skikkelig for seg. I 2002 ble det noe fomlete og forsiktig over ham. Siden den tid har han vist at han kan stå fram som sjef og gi beskjed om hvor skapet skal stå. Det har sammenheng med at han har et mye sterkere mandat fra partiet enn han hadde i 2002.

Tar seg godt ut

Det er bare kaffekongen Herman Friele og biskop Gunnar Stålsett som kan måle seg med Stoltenberg når det gjelder å skape et positivt omdømme (8). Og han troner nesten alene på toppen når det gjelder å ha sosial teft, invitere til nærhet og komme godt ut av det med folk (9). Dette merker både menn og kvinner. Kvinner må synes det er noe Bill Clinton-aktig over Jens Stoltenberg. De svermer nærmest rundt ham. Stoltenberg tar seg godt ut og er like god til å flørte med Anne Kat. Hærland på Nytt på nytt som han er til omgås pinlig korrekte internasjonale statsoverhoder.

Jens Stoltenberg har mer til felles med Kjell Magne Bondevik enn med Gro Harlem Brundtland. Brudtland er sterk, tydelig, kjører på og til tider noe umusikalsk. Bondevik og Stoltenberg er begge varsomme med å bruke makt, er verdiorientert og har god sosial teft. Bondevik fikk ros for det gode klimaet han skapte innad i regjeringen. Alt ligger til rette for at Jens Stoltenberg vil klare det samme.