TOPPSJEFEN - Siv Jensen: Vedlikeholdssjefen

Det siste til tross for at flere og flere har begynt å sammenligne Siv Jensen med Gro Harlem Brundtland. Temperamentet, faktene, hårfrisyren og den suverene stillingen i eget parti blir trukket fram. Velgergrunnlaget for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet er jo også langt på vei det samme. Begge frir febrilsk til «folk flest», og Carl I. Hagen forteller fortsatt med stolthet om hvordan han bygde partiet sitt med Einar Gerhardsens bok «Tillitsmannen» som manual. Og hva Gro og Siv angår, så mener noen at de to til og med ser like ut når de går over et gulv.

– Gro var nok mer firkantet i omgangsformen, jeg tror Siv er mykere enn hva Gro var. En annen forskjell er nok at Gro var skarpere også i hodet, jeg kan vel knapt tenke meg noen som slo henne der. Siv på sin side utviser mer sosial klokskap, mener vår kilde, som til daglig underviser i ledelse ved en høyere utdanningsinstitusjon.

– Jeg tror Siv vil kunne blitt en utmerket statsminister, på samme måte som jeg synes Jens Stoltenberg har blitt en utmerket statsminister. Politisk tror jeg heller ikke kursendringen ville blitt så stor som mange frykter. Den politiske stabiliteten, som er en stor styrke for Norge, ville nok blitt videreført også under en regjering Jensen, tror han.

Arbeidsmoral

Når Siv Jensen blir bedt om å fortelle om sin oppvekst og bakgrunn, tar det ikke mange setningene før vi får høre hvor preget hun er av å ha vokst opp med foreldre som var selvstendige næringsdrivende.

– Det formet tankesettet mitt, sier hun i et intervju med Ukeavisen Ledelse.

– Jeg lærte at lite eller ingen ting kommer av seg selv. Du må stå på og jobbe hardt for at noe virkelig skal bli bra. Mamma var nådeløs. Var du ikke ordentlig syk, hadde du bare å stå opp. De verdiene har jeg fremdeles. Jeg er aldri borte fra jobb, da skal jeg være dausjuk.

Med en slik bakgrunn var det bare en økonomiutdannelse som gjaldt. Etter Oslo handelsgym studerte hun ved en filial Norges Handelshøyskole den gang hadde i hovedstaden. Innimellom jobbet hun i både butikk og kiosk og restaurant, og i to år som reklameselger i radio. Men politikken tok henne tidlig, og i 1994 var hun blitt både gruppesekretær og representant i Oslo bystyre.

Nabokjerringa

En hodejeger vi har snakket med plasserer Siv Jensen tett opp mot nabokjerringa, Gros eksempel på en person som «blandet seg inn» på en positiv måte og brydde seg om andre.

– Erna Solberg kan bare glemme å få en slik posisjon. Når det gjelder personlighet og temperament, er Siv Jensen virkelig det nærmeste vi kommer Gro i dag, mener han.

Den positive vurderingen av Siv Jensen som statsminister er det imidlertid mange som ikke deler, og det til tross for at hun har klart å skape en svært stor oppslutning om partiet på meningsmålingene. Tre måneder før stortingsvalget er det likevel lite som tyder på at hun skal klare å føre sitt parti inn i regjeringsvarmen. En ting er at Carl I Hagens Fremskrittsparti alltid sto for holdninger som skremte mange av sentrum-/høyrevelgerne på flatmark, noe annet er at heller ikke Siv Jensen later til å ha gjort så mye for å bygge de nødvendige broene.

– Som politisk leder i er hun veldig polariserende, fastslår en mediekommentator.

– Hun skaper sterke tilhengere og sterke motstandere. Det gjør hun gjennom å være veldig tydelig på Frps merkesaker. Hun mobiliserer sine tilhengere og provoserer sine motstandere, begge deler med overlegg. Men med den taktikken vil hun aldri få den landshøvdingrollen som en del andre politikere har klart å bevege seg mot. Se bare på Kristin Halvorsen, som får personlige tilhengere også blant politiske motstandere til tross for at hun i likhet med Siv tilhører et fløyparti.

Ingen brobygger

Flere vi har snakket med peker på hvordan Siv Jensen, da hun overtok formannsjobben etter Carl i Hagen for tre år siden, ble sett på som en mulig brobygger. Her har hun ikke innfridd forventningene.

– Hun er en dyktig taktiker og strateg. Imidlertid er hun så grunnleggende opposisjonsaktig i alt hun gjør at jeg er veldig usikker på om jeg ønsker henne som statsminister. Hun bruker så mye energi på å søke opposisjon og konflikt at det blir for mye å tro at hun ville vært like god hvis hun kom i regjeringsposisjon.

– Siv virker splittende på mange, men det er jo langt på vei jobben hennes. Det er jo viljen til konflikt som bringer partiet fram i lyset, inn i debattprogrammer hvor man trenger sterke meninger, for eksempel. Partiet lever av vilje og evne til konflikt, slår en kjent statsviter fast.

– For å bli en mer anerkjent politisk leder, bør hun imidlertid bli mer inkluderende og mindre konfronterende. Hun bør bli mer opptatt av landet enn av partiet, mener en ekspert på ledelse.

– Alle politikere er selvsagt opptatt av partiets beste, men folk som Kristin Halvorsen, Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre fremstår likevel som om de bryr seg om flere enn sine egne kjernetropper. Det er folk Siv Jensen har en del å lære av.

Fremskrittspartietikk

Omdømmebygging og etiske verdier er områder hvor mange finner det vanskelig å bedømme Siv Jensen. Hennes manglende evne til å være politisk samlende gjør henne nærmest digitalt elsket eller hatet. Derfor har Fremskrittspartiet fortsatt et omdømme blant sine egne som ligger svært langt fra det omdømmet partiet har blant sine mot-standere.

– Og når det gjelder verdier, står hun sikkert for mye god Frp-etikk. Dermed ikke sagt at dette er hva jeg selv forbinder med positive samfunnsholdninger, påpeker en kommunikasjonsrådgiver.

Og hvor mye Siv Jensen enn måtte mislike å snakke om det, så er historien fra 2001 om nestlederkollega Terje Søviknes seksuelle sidesprang fortsatt en plett også på hennes rulleblad.

Kort fortalt gjennomlevde partiet noen svært spesielle vinteruker det året. Flere unge kvinner hevdet at de var blitt voldtatt i forbindelse med parti-arrangementer som ikke akkurat hadde lidd under mangel på alkohol. De to historiene som huskes best, handler om Cathrin Rustøen, som rettet sine beskyldninger mot den daværende lederen for FrpU i Oslo, Chim Kjølner, og om Jensens nestleder-kollega Terje Søviknes, som hadde krøpet til køys med en beruset 16 år gammel FpU-jente. Lenge etter at begge sakene var godt kjent internt, satt Siv Jensen på TV sammen med Søviknes og benektet hardnakket alle «ondsinnede rykter» om det utsvevende livet i partiet.

Ikke så nøye

Ingen ble noen gang verken siktet eller dømt for noen av disse forholdene, men det ble skapt et bilde av en partiledelse som ikke tok det så høytidelig om unge jenter følte seg utnyttet av mannlige tillits-valgte på nachspiel. I Martine Aurdals bok om -Jensen, som kom ut i 2006, beskrives blant annet en intervjusituasjon med Siv Jensen og en reporter fra VG:

«Dersom det, mot formodning, skulle være slik at Terje Søviknes har hatt sex med den 16 år gamle jenta, men ikke voldtatt henne, vil det representere et problem for Terje Søviknes?

– Nei, det syntes ikke Siv. – Det er mange som har sine svin på skogen.

På oppfølgingsspørsmålet om ikke jentas lave alder og nestformannens posisjon gjorde saken spesi-ell, fastslo Siv enkelt at «menn er menn». Da sitatet ble hentet fram noen uker senere, sto det som et skrikende bevis på at hun på ingen måte tok saken alvorlig nok.

Det gjorde imidlertid andre. Flere stortingsrepresentanter sa klart ifra om at ledelsen burde grepet inn mot Søviknes i det øyeblikket de ble kjent med anklagene. John Alvheim freste at det var uinteressant for ham om jenta hadde vært med på leken frivillig eller ikke, «man gjør bare ikke slikt som nestleder i et politisk parti».

Terje Søviknes ble ydmyket foran både sin familie og resten av kongeriket, og mistet det som ville vært en sikker stortingsplass ved valget det året. Siv Jensen huskes for at hun gråt på fjernsyn da saken til slutt ble rullet opp, og for sin deltakelse i et av politikkens mest mislykkede forsøk på skade-begrensning. Episoden befestet det inntrykket partiets motstandere gjerne vil skape, av en mannsdominert organisasjon som gjerne lager sine egne regler for hva som er riktig og galt.

Lite selvkritikk

Den dag i dag er det lite selvkritikk å spore i partiledelsen både når det gjelder overgrepsanklagene og dekkoperasjonene. Siv Jensen ikke vil si stort mer enn at det hele var veldig vondt og vanskelig. På Frps nettsider ligger en fremstilling av saken hvor den fremstilles som et forsøk fra en gruppe «bak-spillere» på å «skandalisere partiet».

– Siv Jensen var blant dem som løy folk opp i fjeset under Søviknes-saken. Det er en solid skrape i lakken, men egentlig er det vel antakelig bare oss i «kommentariatet» som bryr seg om den historien i dag, sukker en velkjent statsviter.

Et tidligere partimedlem, et offer for en av de mange utrenskningene Carl I. Hagen gjennomførte i sine år som formann, slår fast at Siv Jensen ikke hadde noe annet valg enn å bli med på Hagens kjør i denne og andre saker, all den stund hun hadde ambisjoner innenfor partiet.

– På den annen side har hun flere ganger vist at hun gjerne er med på å bryte både partivedtekter og demokratiske spilleregler når det kan gagne henne selv, slår han fast.

Også tidligere partikolleger med et noe mindre anstrengt forhold til hennes forgjenger slår fast at Siv Jensen må ta sin del av skylda for de feilene som ble gjort.

– Søviknes-saken var ikke bra, jeg vet at den har satt mange spor hos henne. Hun satt helt opplagt med informasjon som hun, mot bedre vitende, ikke gikk ut med. Jeg vil anta at hun i etterkant har innsett at partiet skulle vært mindre opptatt av å lage sin egen «balanserte» fremstilling, og heller vært åpne med det man visste før man ble tvunget til det.

Hersketeknikker

Men i den grad en slik erkjennelse har tvunget seg fram, så er ikke Siv Jensen den som begår tvil i full offentlighet. Hun har tvert imot en uttrykksform som mange opplever som full av arroganse og herskeknep. Det trekkes på skuldre og det himles med øyne, og ikke engang VG har lenger tall på hvor mange ganger hun har vært sjokkert.

Det hele har et fisefint frøkenaktig preg, kommenteres det fra kommentariatet.

– Det blir noe i retning av «Iiih, jeg har sett en manneunderbukse, jeg er så sjokkert …» Hun er rett og slett ikke så retorisk kreativ som Carl I. Hagen var, jeg synes hun bør jobbe med å fornye reaksjonsmønsteret sitt.

– At pressen tar fatt i hvor sjokkert hun stadig vekk blir, er sant å si helt fair, istemmer en partikollega.

– Hun er innimellom for unyansert og monoton, både i rollen som angriper og i rollen som offer. Jeg mener likevel at hun er oppmerksom på det, og at hun har blitt bedre etter at hun ble partileder.

Andre fremhever at hun burde sette seg ned foran fjernsynet i noen timer og prøve å lære litt av Barack Obama.

– Hos Obama ser du oppriktigheten i kroppsspråket. Siv derimot, fremstår som om det meste av hennes væremåte er tillært. Du ser det på mimikken og på øynene. Hun bruker overtydelige hersketeknikker og signaliserer ikke empati. Noen ganger blir hun nasal, andre ganger påtatt skurrende, grep som alt for tydelig er ment å understreke det hun mener er viktige poenger i innholdet. Det får henne til å fremstå som stiv, mekanisk og arrogant i stedet for oppriktig.

Hun må gjøre noe med sitt image som surpomp, fremhever en ekspert på ledelse.

– Det minner jo unektelig om den gang Kåre Willoch spilte på hvor lett det var å gjøre Gro forbannet. Det var jo en av hans spesialiteter. Carl I. Hagen er en mester i å riste av seg provokasjoner og le av dem. Det må Siv Jensen også lære seg å gjøre, for på de fleste andre områder har jeg et veldig positivt inntrykk av henne.

Proffere enn Carl

Carl I. Hagen var gründeren skapte Fremskrittspartiet, og hos ham fløt partiet og personen langt på vei sammen til ett. En slik leder tar seg gjerne friheter, og har et mindre behov enn andre for å følge felles spilleregler.

Siv har en mye mer proff holdning til jobben mener de fleste av de vi har snakket med. Hun kan sammenlignes med direktøren som er rekruttert inn i rollen som administrerende i en etablert bedrift, noe som krever helt andre grep og egenskaper enn de gründeren benyttet.

– Hun har for eksempel bygget opp andre i ledelsen til å bli «fagsjefer» som profilerer partiet på sine områder. For henne er dette en bevisst strategi for å gjøre bredden i partiledelsen større, og for å gjøre enkeltpersoner dyktigere. Slik jobbet ikke Carl I. Hagen, og den grad han delegerte, var det like gjerne til de han likte best som til de han mente var dyktigst, mener en journalist som følger partiet tett.

En tidligere Frp-er går enda lengre i beskrivelsen av forgjengerens mangel på evne til å gi ansvar til andre.

– Carl delegerte bare saker hvis det var ting han selv ikke brydde seg om. Siv er mye mer bevisst på lederrollen enn hva han noen gang var.

– Siv Jensen både ber om råd og tar råd, påpeker den tidligere kollegaen.

– Hun stiller spørsmål, og hun hører etter når du svarer. Hun tar innspill på felter der Carl kjørte solo. Hun snakker dessuten så du kan forstå hva hun mener. Carl måtte du ofte tolke. På tomannshånd gir hun også uttrykk for at hun bryr seg om deg. Det er kanskje en jentegreie, men det blir opplevd som positivt. Carl var ikke akkurat den som gikk rundt og spurte folk om hvordan det gikk med konene og ungene deres.

– Siv er et åpnere og ærligere menneske enn Carl I. Hagen. Hun er reelt interessert i å tilegne seg kunnskap. Carl kunne bli irritert hvis du argumenterte mot ham, om det så var på et gruppemøte hvor hele hensikten var å diskutere aktuelle saker.

Andre synes likevel at eleven ligner litt for mye på læreren.

– Jeg synes imidlertid at hun er i ferd med å overta noen av hans trekk. Når jeg treffer henne i dag, synes jeg det blir vanskeligere og vanskeligere å snakke om andre ting enn politikk. Slik var hun ikke før. Hun ligner mer og mer på Carl, som aldri kunne snakke om noe annet enn fag, med noen.

Utålmodig

Alle beskriver Siv Jensen som en «doer», en person som er opptatt av å få ting gjort. Hun setter agendaer, fokuserer på målene og er ikke typen som småprater på møtene når det haster med å få ting gjort.

– Hun er så utålmodig at hun kan virke stresset, ikke minst på interne møter. Politikk består jo så til de grader av møter, mye mer enn i noen bedrift, og hun klarer ikke å skjule det når hun skulle ha hatt ting kjappere unna. Hun er veldig fokusert på dagsordenen.

– Da kan hun være oppmuntrende og entusiastisk, men også kjeftete og grinete. Ingen skal klage på tydeligheten, men det er jo ikke alltid det å gi kjeft er den beste måten å gi tilbakemeldinger på.

Sex og singel-Siv

Siv Jensen verner om sitt privatliv, men har aldri lagt skjul på at hun er veldig nært knyttet til sin familie. I vår opptrådte hun også på TV sammen med søsteren Nina, som er marinbiolog og en profilert ansatt i Verdens Villmarksfond. De to hadde mye til felles, til tross for at mange vil hevde at WWF står for verdier som matcher Fremskrittspartiets program heller dårlig.

I tillegg har hun måttet tåle et fokus på sin egen status som attraktiv, singel kvinne – ikke minst etter at Carl I. Hagen i full offentlighet utbasunerte at «du burde skaffe deg noen, slik jeg har hatt Eli». Selv svarer Siv, med en betydelig grad av tilkjempet tålmodighet vil vi tro, på spørsmål om dette de gangene det passer journalistene å stille dem. Hun liker det dårlig.

– Jeg er i alle fall evindelig lei av hele tiden å bli spurt om dette, sier hun til Martine Aurdal, i boken Siv.

– Det kommer til et punkt der det er greit å la være. Jeg tror ikke det streifer journalister at det kan være sårende. Det er jo ikke fordi jeg er en sånn spesielt vanskelig person at jeg er alene, det er ikke der det ligger. Jeg er så lei av at bare fordi jeg er politiker så må jeg puttes inn i en stereotyp.

– Direkte kvinnediskriminerende, mener andre.

– Ingen ville hengt seg opp i at en mannlig 40-åring med ålreit utseende «burde vært gift». Dette er et mas hun burde få lov til å slippe, sier en velkjent politisk kommentator.

Må beregne publikum

Med høy score på meningsmålingene, og med et parti som ikke lenger er i krig med seg selv, later Siv Jensen til å nyte både stor autoritet og full tillit internt. Men i politikken er farene mange, og ting kan snu seg raskt.

– Siv har nok mindre å gå på enn Hagen hvis det skulle gå dårlig i stortingsvalget til høsten. Hun har allerede et fylkestingsvalg bak seg, hvor partiet i 2007 gikk tilbake sammenlignet med 2003. Skjer det samme i år, blir hun hennes stilling skjørere, tror en kommentator.

Fra samme hold blir det pekt på at Siv kanskje ikke er helt på Carl I. Hagens nivå når det gjelder å beregne sitt publikum. Hagen var en mester i å forutse hva grasrota i partiet ønsket at Frp skulle stå for. Siv Jensens flørt med kvinnebevegelsen, og hennes bruk av arven etter oldemor Betzy Kjelsberg, blir brukt som eksempel på at hennes fingerspissfølelse kanskje ikke er like god.

– Jeg tror det er svært få som har meldt seg inn i Frp på grunn av deres standpunkter på området kvinne-kamp. Kvinnesak er kanskje ideologi for Siv, men det er ikke dette som tenner grasrota. Jeg tror hun mangler litt følelse for hva partiet vil. Og da snakker jeg om grunnfjellet i bygd og by, ikke om stortingsgruppa eller administrasjonen.

Borgerlig dannet

I likhet med Hagen tilhører heller ikke Siv Jensen de sosiale gruppene partiet rekrutterer sine tilhengere fra, blir det påpekt.

– Vestkantjenta fra et av Oslos bedre strøk er nok mer borgerlig dannet, og ikke minst utdannet, enn mange av sine velgere. Det er en distanse hun gjør hva hun kan for å tone ned. Det er nok i den sammenhengen vi må se hennes opptreden med grillforkle og grillvotter, for eksempel, for det er ikke grillkulturen som «er» Siv.

Denne distansen kan gjøre henne sårbar den dagen det måtte gå mindre bra med partiet, mener kommentatoren, som trekker enda en sammenligning med Gro Harlem Brundtland.

– Gro opplevde litt av det samme problemet. Ikke alle i Arbeiderpartiet mente det var like passende at partilederen var gift med en høyremann og bodde på Bygdøy.

Som partileder er det ingen tvil om at Siv Jensen er hopperen som måtte utfor etter Wirkola. Men, som det også blir påpekt, hun behøver jo ikke være Eddie The Eagle av den grunn. Selv om hun foreløpig ikke truer Hagens plass øverst på pallen, så stiller hun tross alt til start fra seedet gruppe.

– Å ta over et Frp tuftet på én persons lederskap og eierskap er tøffere enn noen annen partilederjobb i Norge. I tillegg har hun tatt over et parti med eneveldig maskulin historie, et parti som tradisjonelt har appellert mye mer til menn enn til kvinner.

Av de 18 nestlederne Carl I. Hagen forbrukte i løpet av sin karriere i partiet er kanskje Siv den som lignet ham selv mest, blir det påpekt.

– Etter min mening er den største forskjellen at hun ikke har Hagens personlige følelsesmessige bagasje, påpeker en statsviter.

– Han glemte aldri en urett, og det preget hans forhold til en god del mennesker i politikken. Siv vil ha lettere for å komme i kontakt med folk som Carl skjøv fra seg.

– Hun er dessuten mer sosial, og har venner der hvor Carl bare hadde Eli, fremhever en partikollega.

– Carl mente så mange ganger at han var stukket i ryggen, at han nærmest kunne opptre paranoid. Men for all del, Siv kan være like tøff som ham vår hun vil. Hun er, som det heter for tiden, ingen pusekatt.

Måten hun ble kastet inn i stortingsarbeidet i på, som da hun som fersk representant måtte inn og slåss for livet i finanskomiteen, er også noe hun får lovord for.

– Hun fikk aldri noe gratis av Carl. Hun måtte bevise hva hun dugde til fra første dag. Det var slik Carl behandlet de han trodde på. Han kastet dem rett ut på dypt vann, og så var det opp til dem om de svømte eller sank.

Kampsport

Siv sank ikke. Det virker rett ut sagt logisk at hun behersker kampsport og at hun ved en anledning skal ha banket opp en aspirerende voldtektsforbryter midt i Oslo sentrum.

– Skulle jeg beskrive henne med ett ord, så må det bli gjennomføringskraft, sier en journalist som kjenner henne godt.

– Det står respekt av hennes vilje og tæl og stå-på-holdning. Hun vinner kanskje ikke alles hjerter, verken i partiet eller utenfor, men hun vinner respekt for sin profesjonalitet. Det er ingen dårlig ballast, samme hvilken rolle du måtte ende opp med å ha her i livet.

Alle som kommenterer maktskiftet i Frp gir Carl I. Hagen kreditt for at han faktisk trådte så langt tilbake at Siv Jensen fikk lov til å fremstå som selvstendig leder. Mange hadde ventet at han ikke ville gjøre akkurat det.

Andre igjen hadde ventet at partiet ville starte på veien til undergangen den dagen Hagen trakk seg. Men det har ikke skjedd.

– Den oppslutningen Siv Jensen har klart å skaffe partiet i løpet av sine tre første år, er direkte imponerende. Det skal ingen ta fra henne, uansett hva slags egenskaper man ellers måtte mener at hun har eller ikke har, konkluderer en politisk kommentator.