Oljetvilen

Norges Bank foreslår at Statens pensjonsfond utland (SPU), eller Oljefondet, selger seg ut av alle olje- og gassaksjer. Visesentralbanksjef Egil Madsen forsøkte i går å forklare at dette ikke har noe med norsk oljepolitikk å gjøre. Det er en finansiell vurdering av risikoen knyttet til olje og gass som ligger til grunn. Statens formue er knyttet til verdien av olje- og gassreservene, verdien av olje- og gassinvesteringene i Oljefondet samt verdien av statens eierandel i Statoil. Det er stor usikkerhet om oljeprisen framover. Bruken av fossil energi skal ned og fornybar energi skal opp. Denne usikkerheten tilsier at staten bør sprer risikoen. Alle eggene bør ikke ligge i samme kurv.

Norges bank befinner seg imidlertid ikke i en egen upolitisk inngjerding av verden. Deres råd kan få både finansiell og politisk betydning. Når et av verdens største investeringsfond har mindre tro enn tidligere på lønnsomheten i olje og gass, vil denne oppfatningen smitte over på andre finansielle aktører. Det kan bli vanskelige å få investorer med på prosjekter innen olje og gass. Flere kan fristes til på selge seg ut av oljeselskaper, dermed synker verdien.

Miljøbevegelsen og sentrumspartiene mener rådet fra Norges bank bekrefter det de har sagt lenge; at olje og gass snart ikke er lønnsom fordi fornybar energi vil overta og CO2–utslipp vil avgiftsbelegges hardere. De kan få enda et argument. Det tyske gasselskapet VNG er i forhandlinger om salg av en eierandelene sine innen olje og gass. Det er et eksempel på at også industrielle aktører vurderer lønnsomheten i sin olje- og gassinvesteringer.

Oljeplattformen «Goliat» ble en skandale. Flere, seneste Sparebank1 Markets i dag, har påstått at dette feltet i Barentshavet aldri vil bli lønnsomt for Norge. Kostanden med å bygge ut har økt fra 32 til 50 milliarder siden Stortinget for 9 år siden sa ja til utbygging.

Olje- og energiminister Terje Søviknes surrer med tall om når en kan forvente at «Goliat» blir lønnsom. I verste fall kan det ende med at det blir fremmet mistillitsforslag mot ham.

Økonomene Knut Einar Rosendahl ved NMBU og Mads Greåker i SSB hevder Oljedirektoratet har regnet 100 milliarder feil om utbygging og lønnsomhet ved prosjekter i Barentshavet. Neste gang Stortinget får seg forelagt beregninger knyttet til olje- og gass, vil de bli møtt med massiv skepsis. Terje Søviknes må gjøre hjemmeleksen sin skikkelig om han skal ha håp om å få Stortinget med på å åpne for nye konsesjonsrunder.

Fortsatt vil det være slik i flere år framover at olje og gass er noe av det mest lønnsomme vi kan drive med. Men hva om 10, for ikke å si 20 år? Tvilen siger inn over beslutningstakerne. Olje- og gassindustrien vil merke at motvinden de befinner seg i, vil øke i styrke.

Når Norges Bank anbefaler at Oljefondet trekker seg ut av olje og gass, vil det sannsynligvis skje. Venstre har gjort det til et tema i forhandlingene om en ny regjering.

Neste runde vil gå på om det fortsatt skal være slik at staten skal dekke 78 prosent av kostnadene ved leting etter olje. Motstykket til denne ordningen er at oljeselskapene betaler 78 prosent skatt av overskuddet. Dette innebærer at staten tar stor risiko ved leting, men får tilsvarende mye igjen av et overskudd. Slik blir det tap for staten ved Goliat-utbyggingen. Når vi går mer usikre tider i møte, vil det være naturlig at staten tar en mindre del av risikoen ved leting og oljeselskapene en større del.

Miljøbevegelsen og de som ivrer sterkest for nedbygging av olje-og gassvirksomheten har fått et nytt argument: hva som er lønnsomt og ikke. Det kan de bruke med full tyngde i diskusjonen om utbygging i Barentshavet. Lønnsomhetsvurderinger er imidlertid et tveegget sverd: Hvis lønnsomhet er det avgjørende – og det viser seg at å bygge ut deler av Lofotener lønnsomt – kan det bli brukt som et argument for at det er her det må satse om vi ikke skal gå til avvikling olje og gass. Hvis Barentshavet må oppgis, kan det blir et økt press på å komme i gang med flere felt langs kysten.

Å slutte med produksjon av olje og gass i Norge vil ikke skje om det fører til at andre land øker sin produksjon. Klimaproblemet er globalt og må løses globalt. Ensidige norske tiltak monner ikke.