Opprydningen i SSB

I går leverte Siv Jensen dokumenter på til sammen 169 sider som svar på de 25 spørsmålene Kontroll- og konstitusjonskomiteen har stilt om bakgrunnen for at Christine Meyer måtte slutte som sjef for SSB. Svaret fra Jensen inneholder lite nytt, bortsett fra påstanden om at Meyer ikke var avhengig av hennes tillit for å kunne fortsette i stillingen. Leder av Kontrollkomiteen, Dag Terje Andersen, henviser til dette når han varsler at det går mot kontrollhøring.

Kontrollkomiteen vil blant annet finne ut om Meyer er utsatt for et politisk press for å slutte som direktør. Det trenger de ikke en høring for å finne ut av. Når Siv Jensen sier hun ikke har tillit til henne, er det å utøve press.

Siv Jensen skriver at hun kunne fortsatt i stillingen selv om hun uttalte offentlig at hun ikke hadde tillit til henne. Det er de juridiske rådgiverne som har bedt henne mene noe så merkelig. Realiteten er at en direktør i SSB ikke vil fungere som leder nå hele verden vet at finansministeren som SSB sorteres under, ikke har tillit til henne. Alle vet det. Likevel er det ikke slik det må være juridisk. Hvis Siv Jensen ville kvittet seg med Christine Meyer, kunne hun reist avskjedssak mot henne. Da skulle hun fulgt de prosedyrene som gjelder for å oppheve et arbeidsforhold. Jurister har tidligere kritisert Siv Jensen for ikke å ha fulgt bestemmelsen i arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven.

Siv Jensen kunne ha valgt å si at hun ville vurdere å foreslå for Kongen i statsråd at hun ble avskjediget. Det hadde vært formelt riktig. Hun valgte den tekniske termen som er vanlig i slike saker, «å ikke ha tillit lenger». I realiteten er det en oppsigelse. Slik oppfattet også Meyer det. Før Siv Jensen offentlig hadde sagt hun ikke lenger hadde tillit til Meyer, hadde Meyer satt i gang advokat Dag Steinfeld til å forhandle en sluttavtale med henne.

Når Kontrollkomiteen skal vurdere saken, er det derfor ikke uttalelsen om at hun ikke hadde tillit til henne, som må være utgangspunktet. Spørsmålet er om en finansminister skal ha rett til å starte en prosess for å si opp en etatsjef. Kontrollkomiteen kan ikke mene noe annet enn at den muligheten foreligger. Dette er regulert i arbeidsavtalen med Meyer.

Christine Meyer hevder at grunnen til at hun måtte slutte i SSB er at Siv Jensen ikke aksepterer hennes syn på innvandring og at hun vil sikre seg at SSB ikke nedprioriterer forskning på dette området. SSB har med sitt svar feid denne forklaringen av banen. Dette er en historiefortelling som ikke holder mål

Det er tungt for Christine Meyer, som er ekspert på endringsledelse, å ta inn over seg at hun mislykkes da hun skulle omsette det hun kan i praksis i SSB. Meyer er dyktig, men det er ikke nok når en beveger seg inn i et minebelagt terreng. Hvis hun trodde hun hadde makt til å overhøre sterke og vedvarende signaler fra Finansdepartementet som eier og stor oppdragsgiver, tok hun feil.

I denne saken er fokuset for stort på Siv Jensen. Hun fremstilles som den drivende kraften i misnøyen mot det Christine Meyer foretar seg i SSB. Det er grunn til å se nærmere på embetsverkets rolle. Christine Meyers nærmeste sjef er finansråd Hans Henrik Scheel. Han var leder i SSB i fire år før han ble øverste embetsmann i Finansdepartementet. Han har neppe sett behovet for store endinger i SSB, i alle fall ikke de endringene Meyer ivret for. De endringer han så for seg gikk i motsatt retning av de Meyer la opp til. Scheel har ikke sagt noe nevneverdig offentlig om bråket rundt Meyer. Dette er finansministerens bord. Men han svarte kort på en SMS til Finansavisen for en tid siden. Scheel svarte at etter hans mening burde SSB prioritere arbeidet med framskrivninger av samfunnsutviklingen, samfunnsmodellene og de tjenester Finansdepartementet ber om.

Finansavisen skriver i dag at Finansdepartementet i september stilte krav om videreutvikling og utvidelse av de omstridte SSB- modellene i 2018. Dette ville vært bortimot umulig å møte dette kravet dersom Christine Meyer hadde fått gjennomført sin plan om å skille forskere fra modellene. Dette er forklaringen på at Siv Jensen kom skikkelig på banen først da det ble klart at Meyer ville kjøre videre sitt løp uten å ta hensyn til de kravene Finansdepartementet hadde stilt.

Meyers påstand om at hun har hatt støtte fra Siv Jensen inntil innvandringsspørsmålet dukker opp, er i beste forstand en kvart sannhet. Det stemmer at politikere i Frp våknet. Men alt tyder på at alarmen gikk i embetsverket i Finansdepartementet på samme tid.

Finansdepartementet er så opptatt av å styrke de modellene som Meyer ville nedprioritere, at de ville ha kontraktfestet at det i 2018 skulle avholdes et internasjonalt forskningsseminar om modeller for langsiktige analyser og at erfaringen herfra skal implementeres i den såkalte Demec-modellen. Finansdepartementet tenker tydeligvis helt forskjellig om SSMs forsking enn forskerutvalget som la premissene for den omlegging Christine Meyer ville gjennomføre.

Makromodellen Kvarts, demografimodellen Demec, klimamodellen Snow, pensjonsmodellen Mosart og skattemodellen Lotte vil Finansavisen ha opp og frem selv om det ikke fører til en eneste forskningsartikkel i de mest prestisjetunge forskningstidskriftene. Finansdepartementet trenger disse modellen i arbeidet med norsk økonomi, pensjonsspørsmål, perspektivmeldingen og lønnsdannelsen.

Christine Meyer var i ferd med å utvikle et SSB der dette ble nedprioritert. Hvis det skjedde, ville det gitt Siv Jensen langt større problemer enn de hun har skaffet seg ved å avvikle Christine Meyer. Det er grunn til å tro at den tidligere SSB-sjefen, hennes nærmeste rådgiver, har gitt klar beskjed om det.

Når Siv Jensen har vært sikker på at det ville gå galt om Meyer fikk fortsette, er det sannsynligvis fordi finansråd Scheel har sagt det - og han kjenner SSB bedre enn Christine Meyer.