Hva nå?

– Det er mange som nå kan kalle seg ex USA-eksperter, sa Ap-leder Jonas Gahr Støre da han kommenterte valgresultatet i det amerikanske presidentvalget onsdag morgen.

Medier over hele verden får allerede pepper så det holder i sosiale medier for sin historiske skivebom når det gjelder analysene av Donald Trumps vinnersjanser i forkant av valget.

Men (vi) kommentatorer er vant til børste vekk alt støv av nederlag og mene ufortrødent videre. Og gjett om det skal menes de nærmeste timene og dagene.

Vi vil ikke være dårligere enn andre, og trår til med et av dagens mest stilte spørsmål:

Hvorfor tapte Hillary Clinton?

De fleste er enige i at hun ikke nådde fram til den hvite, lavere middelklassen. Særlig i det såkalte «rustbeltet» – stater som tradisjonelt har levd av industri og der det bor mange hvite arbeiderklassevelgere.

Etter finanskrisen er fabrikkene nedlagt og under Obama har ikke denne gruppen industriarbeidere fått tilbake jobbene sine. Mange av dem er det ikke bruk for i det hele tatt i et mer digitalisert arbeidsliv. De som har en eller annen form for jobb, tjener elendig – de har ikke hatt lønnsøkning på 10 år og de sliter med å få endene til å møtes. Dermed faller store grupper «ut» av middelklassen, som i USA – og i de fleste andre vestlige land – er det suverent viktigste velgergruppen.

Dette er en utvikling vi har sett varianter av også i flere europeiske land. I Ungarn, Polen og Østerrike. Og i Storbritannia med Brexit og ikke minst i Frankrike, der Marine Le Pen kan blir den neste overraskelsen i et viktig presidentvalg.

For norske politikere bør dette være en tankevekker.

Å kun snakke om grønne skifter, digitalisering og «omstilling», kan virke fremmedgjørende og abstrakt på mennesker som er opptatt av jobb, boliglån og forutsigbare, trygge rammer.

Det er tendenser i det norske offentlige ordskiftet til at «bilister», arbeidsfolk, rekkehuseiere, innvandringsskeptikere, bygdefolk og «middelaldrende menn» ikke teller med i de gode selskapene.

Den splittelsen vi har sett i USA i dette valget, og som vi har sett i store deler av Europa de siste årene, kan fort bli tydeligere også her hjemme, dersom «elitene» ikke inkluderer bredt i sine vidløftige fremtidsvyer. Det skal bli spennende å se om noen av de tendensene vi har sett i USA og Europa gjør seg gjeldende i den kommende stortingsvalgkampen her på berget. Vi vil nok ikke se og høre like mange nedrige karakteristikker – men steilere fronter mellom ulike meningsgrupper har vi allerede i den offentlige debatten. Spørsmålet er om disse frontene også vil spre seg til partipolitikken. I flyktningspørsmålet er vi ikke langt unna.

Moderat og mykere utgave

– Jeg skal bli president for alle amerikanere. Det er veldig viktig for meg, sa Donald Trump da han holdt sin seierstale onsdag formiddag.

Han takket til og med Hillary Clinton, og sa at hun har bidratt mye for landet gjennom mange år og kjempet hardt gjennom valgkampen.

Trump var mer inkluderende og «presidentaktig» enn vi er vant med fra den kanten, da han takket sine velgere for støtten:

– Vi var ingen kampanje, men en stor folkebevegelse for en bedre framtid, sa han.

– For alle religioner og raser, la han til.

– Nå er det tid for å samle USA, påpekte han.

Men selv i en mer moderat utgave, så hadde han ikke glemt alle sine valgløfter:

Trump lovte sette millioner av mennesker i jobb med å bygge opp USA. Han hevdet videre at han ville doble den økonomiske veksten.

– Vi skal aldri mer nøye oss med noe mindre enn det beste for USA. Vi skal fornye den amerikanske drømmen, sa påtroppende president Donald Trump.

Hva nå?

Vil vi se en mer moderat Donald Trump i sitt nye embete, eller vil verden merke den «trumpske vreden» også i realpolitikken?

– Denne valgkampen har ikke gitt oss den fulle pekepinn på hva slags politikk som kommer, sa statsminister Erna Solberg, da hun kommenterte USA-valget i formiddag.

Det er en kommentar de fleste av verdens ledere nok kan stille seg bak.

For dersom man skal ta alt Donald Trump har sagt alvorlig, bør vi alle skalke lukene, satse på selvforsyning av mat og forbruksvarer og melde oss ut av Nato fortere enn svint.

– Min jobb er ikke å være kommentator i amerikansk politikk, men å fremme norske interesser, sa Solberg på til journalistene som ville ha svar på «hva nå».

Tøff i klypa?

Det er ikke til å komme fra at Trump har skremt vannet av de fleste nordmenn med sine sleivspark, sine trusler og sine skitne karakteristikker av meningsmotstandere, partifeller, muslimer, mexicanere, kinesere, klimaendringer, blakke Nato-land og kvinner.

Markedet, som vanligvis ikke bryr seg om å svare i diplomatiske vendinger, har reagert med fallende børser og lavere oljepriser.

Det er derfor sannsynlig at USA vil bli mer proteksjonistiske i sin handelspolitikk, at Trump vil kunne endre amerikansk utenrikspolitikk – enten i form av en enda tøffere linje der han mener det er nødvendig, eller ved å la andre deler av verden «seile sin egen sjø».

Han har lovt å bygge en mur mot Mexico, å trekke USA fra Paris-avtalen om klimareduskjoner, å «ta» amerikanske jobber hjem igjen fra Asia og Kina, og begrense kinesisk import med 45 prosent toll – for å nevne noe.

Det er klart at Donald Trumps presidentskap vil få konsekvenser.

Om han er mer tøff i trynet enn i klypa, gjenstår å se.