Den smarte måten

Det sier Elin Ørjasæter, tidligere hodejeger og forfatter.

- Et jobbintervju gir deg egentlig et ganske stakkarslig vurderingsgrunnlag. Det forteller lite annet enn hvor flink søkeren er til å håndtere jobbintervjuer, og relevansen er liten med mindre du ser etter en person med gode selgeregenskaper.

Referansepersonene, derimot, sitter på førstehånds opplysninger om hvordan vedkommende fungerer på jobben. Men det holder ikke å bare ringe og småprate. Du må være systematisk, og i den systematikken inngår det at du spør alle om det samme.

- Da kan du få den informasjonen som du selv har definert som viktig, og da vet du i tillegg at du kan gjøre en rettferdig sammenligning mellom kandidatene etterpå, understreker hun.

Lag en liste

Elin Ørjasæter utga i fjor Lederboka, en bok som blant annet inneholder hodejegerens beste tips om ansettelser. Her legger hun så mye vekt på kunsten å hente inn referanser at hun har satt opp en kjøreplan over temaet - en liste over de spørsmålene hun mener er de vesentligste når man skal innhente opplysninger om en jobbkandidat.

- Hvis det er en ting som bør få alarmklokkene til å ringe, så er det kandidater som ber pent om at du ikke skal kontakte tidligere sjefer eller kolleger. Er søkeren 50 år og har hatt åtte jobber, så kan han vanskelig argumentere med at alle har vært så «gale» at de ikke er kvalifisert til å uttale seg. Da bør du spørre deg selv om hva du tror vedkommende ønsker å skjule, og hvorvidt du tror du ønsker å gå videre med ham i det hele tatt.

Katastrofer

Jobbsøkeren bør forstå det samme, og vite at det mest tillitvekkende er å gi en potensiell arbeidsgiver anledning til selv å velge hvem man vil kontakte. Folk som har hatt jobber på noenlunde høyt nivå, og har oppført seg skikkelig, har normalt ingen problemer med å henvise til alle sine referanser, mener hun.

Også jobbsøkere som har en privat katastrofe på rullebladet tjener på å være åpne. De risikerer at en konkurs eller en straffedom eller noe tilsvarende vil komme fram uansett, ikke minst under referansesjekken. Men da må den som spør også stille noen åpne spørsmål, og ikke alltid være så spesifikk at referansen kan gjemme seg bak at «det sa jeg ikke, for du spurte ikke om det».

- Spørsmål av typen «er det noe jeg som arbeidsgiver bør vite, som du hittil ikke har nevnt» legger mye ansvar på den som svarer, påpeker Elin Ørjasæter.

- Du kan du få spontane svar omkring forhold som kanskje er alminnelig kjent i vedkommendes lokalmiljø, men som du ikke aner noe om fordi du sitter i Oslo. Du kan selvsagt risikere et uærlig svar, men får du det, kan du i det minste dokumentere at du har gjort jobben din gjennom å stille de riktige spørsmålene. Det siste kan være viktig nok, hvis din egen sjef begynner å stille kritiske spørsmål til deg i etterkant.

Helse, økonomi og alkohol

Spørsmål omkring søkerens helsetilstand, privatøkonomi, eller forhold til alkohol er eksempler på temaer en mulig arbeidsgiver bør vurdere med forsiktighet, påpeker Elin Ørjasæter. Slikt kan ha interesse for en fremtidig arbeidsgiver, men bare i den grad det er sammenheng mellom søkerens eventuelle problem og den jobben som skal fylles. Har vedkommende et fysisk handikap, vil dette være relevant dersom jobben er fysisk utfordrende. Har vedkommende et alkoholproblem, bør han ikke ansettes som bussjåfør.

- Mange alkoholikere fungerer utmerket i arbeidslivet, og et alkoholproblem behøver dessuten ikke være identisk med alkoholisme. Folk som har en tendens til å bli snydens i selskaper for eksempel, passer vel ikke så godt i stillinger hvor det er mye representasjon. Men du må spørre referansepersonen spesifikt om det er noe rundt vedkommendes helse eller noe rundt vedkommendes forhold til rusmidler du burde vite som mulig fremtidig arbeidsgiver.