Fordelen med å se fiender overalt

Av de fire partiene som utgjør samarbeidsavtalen var Høyre det første, og Fremskrittspartiet det siste, til å sette agenda med partilederens landsmøtetale før valgkampen starter for alvor. Dermed har Siv Jensen ikke bare sett Erna Solberg forsøke å appellere til hele landet ved å fremstå som statsminister, men hun har også hørt Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide begge posisjonere seg bort fra den regjeringen de selv støtter. Hovedsakelig på grunn av Frp, og retorikken som flere av partiets medlemmer benytter seg av.

Retorisk har nemlig Siv Jensen og Fremskrittspartiet de siste fire årene måttet balansere den ferske rollen som regjeringsparti med den trassige, opposisjonelle fremtoningen som har gitt partiet oppslutning. Litt avhengig av øyet som ser er det noe de har lyktes godt med. Samtidig som partileder Jensen og flere av statsrådene kan skryte av hva Frp får til i regjering, har blant annet Sylvi Listhaug kunnet tøye ytringsstrikken langt. Tidvis har det siste vært over hva statsminister Erna Solberg kan akseptere, men til tross for stormen har det vært en effektiv taktikk for å nå ut til de velgerne partiet er helt avhengig av.

Regjeringsslitasje

De første meningsmålingene i mai har gitt Fremskrittspartiet en oppslutning på rundt 12 prosent. Det er tall som til dels er et resultat av regjeringsslitasje, men ikke minst et tall som Siv Jensen ikke er fornøyd med. Startskuddet på reisen for å øke oppslutningen frem mot valget, og være fornøyd etter 11. september gikk da Jensen holdt sin tale til landsmøtet på Gardermoen rundt lunsjtider fredag.

Å være som «en av dere»

I talen måtte partilederen sette ord på den samme balansen som partiet har vært opptatt av å få til i regjering. Selv om det ikke er særlig diskusjon internt i partiet om hvorvidt man burde være i regjering, må Siv Jensen nå frem og skape entusiasme hos sine kjernevelgere. På den ene siden handler det om å fremvise hva partiet har fått til og hvilke gjennomslag de har hatt, og på den annen må hun vise at Frp fortsatt er partiet for «folk flest». Talen handlet mest om det siste.

Å nå ut til den velgergruppen som ga partiet en oppslutning på 22,9 prosentpoeng i 2009 handler for FrP ikke bare om argumentene de bruker, men også hvordan de fremstår. Den formen for antipolitisk opptreden er ikke enkel å gjennomføre i en landsmøtetale. Både form og innhold må være folkelig. For som Siv Jensen selv sa i talens innledning – «det er nå det gjelder».

Fiender overalt

Det er som opposisjonsparti at Fremskrittspartiet er tydeligst, og allerede tidlig i talen ble det klart at dét var bildet Jensen ønsket å male for sine partifeller i salen. Hun benyttet seg av samme formulering som andre partiledere har brukt i landsmøtene før hennes, nemlig at det kommende stortingsvalget er et «retningsvalg» for Norge. «Og hvem kjemper vi mot?», spurte Jensen retorisk før hun svarte selv: «En venstrevridd regjering som vil sette Norge i revers».

Men en venstrevridd Støre-rgjering var ikke den eneste fienden. Det fante mange flere, og de dukket opp i de fleste temaene partilederen nevnte – terrorhandlinger, integrering, Brüssel, næringsliv og velferd. En kommunikasjon som antageligvis ikke vekker mange glade miner blant samarbeidspartiene, men likefremt et budskap som for Frp kan være formålstjenlig i en valgkamp. I retorikken er det en kjensgjerning at du ikke kan overbevise noen hvis det ikke ligger en form for identifikasjon i bunn. Vi hører på de som er lik oss selv.

Gjennom å fronte en «oss mot dem»-følelse i talen forsøkte Siv Jensen å skape et samhold i partiet og blant sine velgere. Det er ikke så viktig hvem som er «dem», all den tid det er klokkeklart hvem som er «oss». Ved å kombinere eksempler fra politikk ved byrådene i Tromsø, Oslo og Trondheim med historier fra mennesker hun har møtt, satt Jensen sitt eget parti i en konstruert, og ønskelig, opposisjon til tross for at hun selv er finansminister.

Å si det som det er

Som nevnt handler Frps fremtoning ikke bare om hva de sier, men også hvordan ting sies. Det er selvfølgelig partiets leder fullstendig klar over, noe som viste seg i talen gjennom en bevisst bruk av en del klassiske retoriske grep. Da hun snakket om terrorhandlinger i Europa brukte hun en kombinasjon av oppramsing (gresk: «congéries») og hun utelater konjunksjoner (bindeord) som «og» og «eller». På den måten virket listen lenger, og grunnen til å føle uro større. Det funker, og det kapitaliserer Frp på.

Også i entusiastiske segmenter i talen kom denne tilsynelatende mangelen på form frem. Da Siv Jensen snakket om det reviderte statsbudsjettet greide hun ikke å holde tilbake sitt eget engasjement: «følg med nå, for dette er nytt». Den typen formuleringer setter den planlagte talen i skyggen, og for Siv Jensen er det et smart grep. Alle kan la seg fascinere av velformulerte og formfullendte taler, men ingen kan konkurrere mot den som «sier det som det er», og snakker fra sitt «indre».

Regjeringsbord og kjøkkenbord

Ved å nedtone Frps plass som regjeringsparti, samtidig som hun vekket den usminkede Frp-entusiasmen, gjorde partilederen et forsøk på å aktualisere politikken for folk flest. Det handler ikke om samfunn, men om hverdag. En hverdag som ifølge Siv Jensen blir tryggere og enklere med et sterkt Fremskrittsparti. Det handler ikke om en bærekraftig velferdsstat, men om «vårt lille land, Norge. Det vakreste landet i verden».

«Beslutninger bør tas rundt kjøkkenbordet, ikke regjeringsbordet», sa Jensen selv om det kom tydelig frem at det er ved det sistnevnte bordet hun ønsker å sitte.

Men for å fortsette i regjering må imidlertid det store «oss» nødvendigvis også inkludere noen samarbeidspartnere. Det var definitivt ikke dem Jensen talte til på fredag. Derfor er hun avhengig å opprettholde den entusiasmen hun forsøkte å skape i talen helt frem til september. Og kanskje kan hun klare det.

For fiender var det mer enn nok av.