Framover – men i ­hvilken ­retning?

Egentlig skulle det gå som smurt. Christian Kern, kansleren i Østerrike, har kommet i en turbuss til Illmitz, som en rockestjerne. Han blir mottatt med jubel og korpsmusikk. Omringet av selfie-jagende innbyggere, har han problemer med å kjempe seg fram til scenen som fagbevegelsen har rigget opp for ham denne sensommerkvelden. Det er fest, og rundt 200 mennesker venter.

Når han omsider står oppe på scenen, snakker han om den «østerrikske drømmen».

Kern forteller om seg selv, om enkle kår i oppveksten og om hvordan han har greid å komme seg til topps. Han snakker om landet – og om bekymringene menneskene forteller ham om. Og han skisserer en plan hvordan Østerrike igjen kan bli et land i hvilket «enhver får muligheten til et vellykket liv». Slik snakker egentlig bare amerikanske presidenter, ikke østerrikske sosialdemokrater.

Men det fungerer ikke. Til tross for en god kandidat, en god valgkamp og en tilfredsstillende situasjon i landet. Arbeidsledigheten ligger nemlig rundt to prosent, samtidig som bruttonasjonalproduktet (BNP) vokser med godt over to prosent. Bedre enn Tyskland. Men på meningsmålinger har det østerrikske sosialdemokratiske partiet SPÖ svingt mellom 22 og 28 prosent de siste månedene. Det vil ikke være nok for å beholde kanslerposten.

Amerikansk stil

51-åringen Kern var sjef for den østerrikske statsbanen (Bundesbahn) før han ble valgt til kansler i fjor. Han er mannen som i 2015, under flyktningkrisen, sørget for at ekstratogene kjørte. Kern har samlet et ungt team rundt seg. I bussen hans er nesten ingen eldre enn i slutten av 30-årene. Multimediafolk pusher filmer inn i de sosiale nettverkene. Men hvis det ikke skjer et mirakel, vil Kern måtte forlate sin post etter 15. oktober.

Det skyldes også Sebastian Kurz (31), hans utfordrer. Han har forvandlet sitt parti, de østerrikske konservative, til en fargerik valgliste. Han satser også på ungdom – og en stram anti-islam-linje. I den personlige sammenligningen ligger Kern og Kurz nesten likt på målingene. Men ved siden av Kurz ser statsmannen Kern ut som en representant for det bestående. Menneskene forbinder ham, tross all gimmick, med det gamle, stivnede sosialdemokratiet.

Mister regjeringsmakt i Europa

I år 2000 regjerte sosialdemokrater og sosialister i 10 av daværende 15 EU-land. Sosialdemokratene har blitt kastet ut av EUs kjernestater. Hvis Kern taper i Østerrike om noen uker og Renzi taper valget i Italia til våren, vil sosialdemokratene regjere i kun i seks, av nå 28 medlemsland. Og alle i den europeiske periferien: Malta, Portugal, Romania, Sverige, Slovakia og Tsjekkia. I Hellas regjerer den venstrepopulistiske sammenslutningen Syriza. I Tsjekkia er det valg i oktober neste år. At sosialdemokratene igjen vil seire, er heller usannsynlig slik det ser ut i dag.

Det finnes til og med et nytt ord for dette fallet: pasokisering. Som Pasok, det mangeårige, greske, sosialdemokratiske regjeringspartiet som i 2015 nærmest ble utradert til «ubetydelig». Nesten som i Nederland: det tradisjonsrike «Arbeidets parti» greide å karre seg til 5,7 prosent ved siste valg. Eller Frankrike: Benoît Hamon, kandidaten til de franske sosialistene, fikk ved presidentvalget nylig kun 6,4 prosent av stemmene. Det ga en femteplass. Ved valget til nasjonalforsamlingen landet sosialistene ved skamfulle 9,5 prosent.

Og i Polen er sosialdemokratene ikke en gang lenger representert i parlamentet.

Og det til tross for at det finnes et ønske om sosial sikkerhet blant velgerne. Slik er det vel også mulig å forklare den kortvarige suksessen til tyske Martin Schulz (SPD) ved årets start, hvor han greide å dra sosialdemokratene kraftig opp på meningsmålingene, knapt ett prosentpoeng bak Angela Merkels CDU. Men så falt han av. Og tapte valget. Det skyldtes sikkert SPDs ubesluttsomme valgkamp, og at Schulz selv ikke lenger greide å begeistre.

Men det skyldes også et større problem: ingen vet lenger riktig hva det egentlig er: sosialdemokratiet.

Og det overrasker. For ble ikke tilbakekomsten av den «sterke staten» utropt etter finanskrisen i 2008? Skulle ikke det være slutten av finanskapitalismen? Driver ikke fattig og rik fra hverandre overalt i Europa? Ville det ikke være all grunn til å stemme sosialdemokratisk nå?

Sosialdemokratene har satt sitt preg på Europa som ingen annen politisk bevegelse. Deres forestillinger er blitt selvfølgelige – til langt inn i den borgerlige leiren. Velferdsstaten, ideen om at de sterkeste skal ha ansvar for de svakeste, eller at enhver skal ha samme mulighet til å ta del i samfunnet. Det er erkesosialdemokratisk. Men partiene profiterer ikke på det lenger.

Den fragmenterte arbeiderklassen

Martin Schulz ville vinne valget til forbundsdagen med «sosial rettferdighet». Men arbeiderklassen, en gang det bærende fundamentet i sosialdemokratiet, er delt – i en stor del med fast ansatte mennesker med trygg jobb og god inntekt og en periferi, bestående av leiearbeidere som ofte gjør den samme jobben, men som får langt mindre betalt. Andre igjen sitter fast i perspektivløst servicearbeid.

Er sosialdemokratiet fortsatt arbeidernes parti? Eller er det bare et fjernt minne som «sosiale utdanningsklatrere» klamrer seg til? De som for lengst har funnet sin trygge havn i offentlig sektor? Slik ser i alle fall SPDs fraksjon i det tyske parlamentet ut.

Arbeid var det sentrale begrepet som den sosialdemokratiske identiteten kretset rundt i årtier. Denne identiteten var kilde til daglig stolthet og ga en følelse av egenverdi. Arbeidslivets forandring, de nye ansettelsesforholdene og framveksten av tjenestesektoren og digitaliseringen har kullkastet alt dette. Og som om ikke det er nok, så fungerer heller ikke partisystemet som tidligere. Den som engasjerer seg i dag, gjør det heller i et borgerinitiativ enn i et parti. Denne trenden treffer spesielt sosialdemokratene, som alltid har vært medlemsorganisasjoner – de lokale foreningers organisasjon og funksjonærenes organisasjon. I dag er arbeiderpartiene først og fremst pensjonistenes partier. Den tette veven av foreninger og organisasjon som engang fantes og som holdt de mest forskjellige menneskene sammen, er gått i stykker. Mange av de «små menneskene» velger høyre- eller venstrepopulister.

Matteo Renzi – håpet som brast

Som i Italia. Der har den populistiske Fem-stjerners-bevegelsen til den tidligere tv-komikeren Beppe Grillo (69) lagt sosialdemokratene bak seg på meningsmålingene. Riktignok er den «maniske splittelsen» en stabil del av den italienske venstresidens historie – som avisen «Corriere della Sera» skriver. Men situasjonen er for tiden spesielt fortvilende fordi alt så så bra ut inntil nylig. Den tidligere statsministeren Matteo Renzi (42) forspilte sitt verv gjennom et mislykket kabinettspørsmål, men er kommet tilbake for å lede Det Demokratiske partiet som altså er sosialdemokratisk. Et parti der han mangler støtte hos sine eldre «kamerater» fordi han oppfattes som for framtidsvennlig, økonomisk liberal og for fiendtlig innstilt mot fagbevegelsen.

For egentlig var Renzi en bærer av håp for det europeiske sosialdemokratiet. Den første av denne nye typen politikere som erobrer regjeringskvartalene i Europa: unge menn i smale dresser som forener godt utseende med aller beste forbindelser og organisasjonstalent.

Men hva nå? Det er godt mulig at Renzi ikke stiller for venstresiden ved nyvalget i 2018, men at han overlater det til den sittende statsminister Paolo Gentiloni som regjerer like lydløs som avslappet. Mange har tillit til at han i det minste greier å unngå at venstrepartienes rivaliserende leire irriterer seg enda mer over hverandre. Sjansene på valgseier er uvisse.

Jeremy Corbyn – det «skinnende lyset»

En torsdag i slutten av august står Jeremy Corbyn litt keitete ved siden av en tom scene. Han har sneket seg gjennom en sideinngang inn i Drygate-bryggeriet i Glasgow. Nesten ingen av de 400 gjestene har lagt merke til ham. Han drar seg i skjegget, nipper på et vannglass, skriver noen ord i et lite notathefte før han ser spent mot den rødt opplyste scenen. Når han blir kalt opp, virker han litt overrasket.

Corbyn er et slags «skinnende lys» for den europeiske venstresiden. Og virkelig, menneskene blir fenget av hans budskap. De applauderer når han fordømmer «sparediktatet» som landet lider under. De uler når han bebreider regjeringen for å gjøre de rikes klubb enda rikere. De jubler når han roper: «Jeg skammer meg for dette!» Det er Corbyns andre opptreden denne dagen i Glasgow. Den første har han unnagjort på ettermiddagen, ved en moské foran 1.500 tilhørere.

Men det er ikke engang valgkamp. Det siste valget ligger tre måneder tilbake i tid og endte med to sensasjoner: Toryene under Theresa May tapte sitt absolutte flertall, og Labour-partiet som hadde blitt erklært dødt, gravde seg selv opp igjen. Siden har Jeremy Corbyn bare fortsatt. Han vil være klar for neste valg som faktisk kan komme nokså fort hvis May skulle falle.

Da May på vårparten utskrev nyvalg, spådde meningsmålingene en jordskjelvseier for henne. Labour så ut til å være knust til pinneved. Men så skjedde det noe selsomt. Mot de konservatives overmakt, mot størsteparten av de britiske mediene, mot avgjørende krefter i eget parti og mot enhver sannsynlighet greide Corbyn 8. juni å få en oppslutning på rundt 40 prosent på landsbasis.

Postkapitalismens posterboy

For første gang på lang tid begeistres menneskene i Storbritannia for politikk igjen. Mer presist: for én politiker – som for lengst er blitt avskrevet av samtlige partier. De unge, de glemte, mindretallene og fagbevegelsen ser Corbyn som «postkapitalismens posterboy». Han «treffer» dem alle når han sier: «Det finnes et grunnleggende ubehag over at et samfunn tolererer fattigdom og ulikhet, mens et lite antall mennesker blir rikere og rikere.»

Den europeiske venstresiden følger nøye med på Labours framgang. Corbyn vil at staten kjøper og eier sentrale industribedrifter. Han er ingen sosialdemokrat, han er sosialist.

Hvordan var det mulig at en slik en kunne bli partileder? Det ville aldri vært mulig uten hatet som store deler av partifundamentet følte mot Tony Blair, den tidligere statsministeren og oppfinneren av «den tredje vei». Corbyn er alt som Blair ikke er. Han er ikke glamorøs, han er ingen kyniker. Corbyn er forsvarsmagien mot grådigheten til den nyliberale tidsånden. Den retrolignende nyoppfinnelsen av Labour har først og fremst å gjøre med Blairs avskjed.

Mange europeiske sentrum-venstre-partier har sin Tony Blair. I Tyskland er det Gerhard Schröder. Og det som Irak-krigen er for Labour, var reformpakken «Agenda 2010» for SPD. Forræderiet av det som sosialdemokratiet engang sto for.

Men folk som Blair og Schröder er det ikke lett å bli kvitt. De er de siste vinnerne. Det finnes mange i partiene som i den siste tiden tilhører tapersiden. Og de er heltene i de store sosialdemokratiske, utdanningspolitiske fortellingene som mange mennesker kjenner seg igjen i. Avskjeden med de gamle, venstrepolitiske idealene var også baksiden av den samfunnsmessige framgangen som den sosialdemokratiske utdanningspolitikken siden 1960-tallet gjorde mulig for mange mennesker. Avskjeden med egen bakgrunn og avstamning kunne også være en lykke for svært mange.

De mange etterlatte

Men langt fra alle har vært med på denne oppturen. Mange er også blitt etterlatt.

Miljøene som sosialdemokratene har stått sterkt i over hele Europa gjennom årtier, er blitt løst opp. I Hamburg og Bremen, i de franske kullområdene, i Nord-England: ethvert land har disse såkalte sosialdemokratiets hjertekamre. De har sluttet å pumpe, nesten overalt. Ikke bare er de sosialdemokratiske ideene blitt fordelt over hele partispekteret, men også menneskene som engang var sosialdemokrater. Noen har flyttet til middelklassens forsteder. De som lever i de fattige områdene, orienterer seg på nytt.

Hvordan håndtere man dette?

Ingen vet det. Da SPDs Sigmar Gabriel, Tysklands utenriksminister, under en partikonferanse ba en vaskedame komme til podiet, ble begge oversvømt av sympati. Særlig fordi rengjøringspersonale preger partiets ansikt like lite som hjelpearbeidere eller butikkansatte. Men det finnes et dypt ønske om å ha dem i egne rekker.

Dansk flørt med høyrepopulister

Ikke i noe annet land legger sosialdemokratene så demonstrativt opp til et mulig samarbeid med høyrepopulister som i Danmark. Det er til og med mulig at dette fører dem tilbake til makten. Når danskene går til valg igjen om to år, vil Mette Frederiksen (39), partileder for de danske sosialdemokratene siden 2015, ikke utelukke å danne regjering med det høyrepopulistiske Folkepartiet.

Folkepartiet, dansk politikks tidligere «møkkete barn» som ingen ville leke med, posisjonerer seg med suksess som en stemme for de sømmelige, pliktoppfyllende menneskene. Partiet knytter sin rigide utlendingspolitikk sammen med en sosial agenda: for mer humane betingelser på arbeidsplassen og lavere skatter for de lavest lønte, mot økning av den lovfestede pensjonsalderen. Dette er egentlig klassiske programpunkter for tradisjonelle sosialdemokrater.

Selvfølgelig vet Frederiksen at mange i det venstre spekteret har et hjerte for flyktninger, og at de ser på hennes nærhet til Folkepartiet med kritiske øyne. Derfor gjør hun krav på å bli trodd på at hun er verken for eller imot innvandrere, men kun for en realistisk politikk: «I Danmark har alle krav på nesten samtlige sosiale ytelser fra dag én. Det er et vanskelig system når mange mennesker kommer til landet.» Hennes store anliggende er det danske samholdet.

Nøkkelsetningen i Frederiksens strategi er hennes følgende utsagn: «Hvis sosialdemokratene ikke lykkes i å hente dem som er sterkest berørt av fremtidens utfordringer og av forandringene i vårt samfunn, så er vi ikke et skikkelig sosialdemokratisk parti.» Dette mener hun selvsikkert også gjelder alle andre sosialdemokrater i Europa.

Er det slik? Ligger sosialdemokratiets framtid i beskyttelsen av dem som er blitt parkert av globaliseringen? Muligens.

Ville forme den «nye fremtiden»

I det sene 19. århundre trodde arbeiderbevegelsen at den kunne skape en ny, bedre verden gjennom utdanning, disiplin, solidaritet og kamp. På 1960-tallet og det tidlige 70-tallet, da industrisamfunnets enorme produktivitetsvekst slo ut i høyere lønninger for arbeiderne, hadde sosialdemokrater i epoken Brandt-Kreisky-Palme noen ærerike år, der de ikke bare trodde at samfunnet og økonomien meningsfullt lot seg styre gjennom politikken, men der de også gjorde det.

Til og med på slutten av 90-tallet var det slik, da Blair, Schröder og deres «stikkordrådgivere» trodde at sosialdemokratene ikke kunne stå på sidelinjen der det oppsto en «new economy». Det ville helt sikkert vært klokere hvis sosialdemokratene på den tiden hadde kontrollert finansmarkedene sterkere – istedenfor å liberalisere dem ytterligere. Men Schröder og Blair ville være der hvor fremskrittet var.

Høyrepopulister og Nord-Europa

Forbausende nok er høyrepopulistene et fenomen i det rike Nord-Europa. I Spania og Hellas, der finans- og gjeldskrise har ført med seg fattigdom og økonomisk stillstand de siste årene, finnes populistene først og fremst på den politiske venstresiden – Syriza i Hellas og Podemos i Spania.

Podemos oppsto etter protestene i 2011 som rettet seg mot innsparingstiltakene, men også mot korrupsjonen i de store partiene. En stor eiendomskredittboble hadde sprukket i Spania som så ut til å trekke hele banksystemet i avgrunnen. Den sosialistiske regjeringen greide å forhindre dette, men måtte, etter press fra EU, kutte i statsbudsjettet. Podemos (slagord: vi kan) er imot europeiske spareprogrammer og er dermed de «nye sosialistene», sier partileder Pablo Iglesias (58), en statsviter fra universitetet i Madrid.

Sosialistene som har bygget opp det moderne Spania, skapt velferdsstaten og sørget for samfunnets fornyelse etter Franco-diktaturet, sliter med den nye konkurransen fra venstre. I fjor ville de ta med Podemos inn i en regjeringskoalisjon, men Podemos ville ikke fordi de håpet å få større oppslutning enn sosialistene ved valget til parlamentet. Nå vil de ha alliansen.

Også de Grønne og «Die Linke» i Tyskland, som har sine røtter i det tidligere statsdominerende DDR-partiet SED, er «avfallsprodukter» fra den sosialdemokratiske venstresiden. På 70-tallet lot SPD under Helmut Schmidt sjansen gå fra seg til å alliere seg med både freds- og miljøbevegelsen. «Die Linke» er ikke bare etterfølger av det østtyske PDS, men har også tatt opp i seg det vesttyske WASG som i sin tid ble dannet av skuffede sosialdemokrater – etter at det omfattende kuttprogrammet Agenda 2010 hadde blitt annonsert av kansler Gerhard Schröder.

Deling trenger ikke bety svekkelse. De Grønne nådde fram til velgerkretser som ville forblitt lukket for SPD alene. Sammen var oppslutningen nok til at SPD og De Grønne kunne danne en flertallsregjering fra 1998 til 2005. Men for et slikt regjeringsprosjekt må alle deltakere vite hva de vil, og hvor de står.

Bevegelser for et åpent land?

Statsviteren Wolfgang Merkel har utviklet teorien om at forskjellen mellom høyre og venstre i demokratiene i den vestlige verden mister mer og mer betydning. Istedenfor er en annen forskjell viktigere: den mellom kosmopolittene og de såkalte kommunitaristene (som anser det kulturelle fellesskapet som samfunnets grunnleggende enhet, red. anm.).

Altså mellom forfektere av et åpent og et lukket samfunn. Mellom mennesker som har samlet gode erfaringer med globaliseringen, som tjener på den, som setter pris på den friheten den gir dem, som hilser strømmen av varer og kapital velkommen og som er for innvandring. Og de andre som ser på alt dette som trussel.

Tenkt ferdig, resulterer tanken i følgende: muligens er den tiden rett og slett over der folkepartier fra høyre og venstre skiftet på å sitte ved makten. Kanskje fremtiden hører andre konstellasjoner til. Bevegelser for et åpent land – eller det motsatte?

I ikke noe annet land var den klassiske motsetningen mellom venstre og høyre inntil nylig så tydelig som i Frankrike – landet som har oppfunnet denne motsetningen. Av alle steder var det akkurat her partisystemet ble endret på en spektakulær måte ved siste valg. Det er ingen tilfeldighet at det er det Sosialistpartiet som ble denne forandringens første offer. Bare en ydmykende liten rest er igjen: partiet mistet 249 av 280 seter i nasjonalforsamlingen.

For store motsetninger

Sosialdemokrater har alltid måttet gi husrom til mange strømninger, men motsetningene er blitt for store. Konflikten mellom dem som vil ha større åpenhet, mer Europa og flere reformer og dem som kjemper imot, har revet de franske sosialistene i stykker. Derfor kunne deres arvinger ikke vært mer motsigende: på den ene siden Emmanuel Macron, den nye presidenten, en sosial-liberal politiker som vant valget med et budskap om oppbrudd og en bekjennelse til europeiske verdier. Og på den andre den hemmelige opposisjonslederen, gammel-trotskisten Jean-Luc Mélenchon. Han kjemper for en oppblåst velferdsstat og for proteksjonisme i næringslivet, og binder det hele sammen med harme mot Tyskland og Brüssel. I økonomiske spørsmål og spørsmålet om nasjonal identitet står Mélenchon mye nærmere den høyrepopulistiske Marine le Pen enn Macron, som også har sin bakgrunn fra Det Sosialistiske Partiet.

Emmanuel Macrons seier mot Marine Le Pen ved presidentvalget ble så overlegen fordi Macron greide å binde sammen kreftene som er mot nasjonalisme og lukkethet. Macron var kandidaten til dem som ville hindre at Le Pen vant valget.

Macron står som et symbol for troen på at det er mulig å føre et land som ligger nede, tilbake til økonomisk suksess – hvis det er villig til reformer. Hans oppskrifter er like lite klassisk venstre som i sin tid Gerhard Schröders Agenda 2010: det handler om å presse staten bakover og gjøre vekst mulig. Det handler om å senke arbeidsledighet gjennom å gjøre det enklere å ansette og si opp folk.

Dette er kjernen i Marcrons arbeidslivsreform. Sett med øynene til den klassiske venstresiden, er enhver nedbygging av arbeidstakerrettigheter forræderi, men sett gjennom brillene av en sosial-liberal som Macron, er det viktigere at foretak lykkes og at det kan oppstå nye arbeidsplasser.

Robotene kommer

Omtrent halvparten av alle arbeidsplasser i de vestlige landene vil forsvinne innen år 2030 –på grunn av økt robotisering. Det viser en studie fra universitetet i Oxford. Hva betyr det? Vil andre typer jobb oppstå – eller ikke?

Mot de samfunnsmessige omveltningene som venter den vestlige verden, vil nok alle tidligere arbeidsmarkedsreformer kunne betegnes som harmløse.

«Fortelling» er partistrategenes yndlingsord i valgkamptider. Uttrykket har kommet inn fra reklamebransjen. Den som vil ha suksess, trenger en fortelling. Et emosjonelt budskap som velgerne kan identifisere seg med, følelsesladede bilder og symboler: Martin Schulz er en sympatisk mann som har hatt en utfordrende livsvei, akkurat som mange andre. «Tid for mer rettferdighet» var hans valgmotto. Ingen vil motsi ham, men er det derfor noen som roper: «Ja?»

I mange europeiske land viser det seg at sosialdemokratiske partier ikke har en framtid som klassisk smeltedigel som samler opp mennesker av ulikt slag. De som har suksess, er de som posisjonerer seg ytterst til venstre, som motstandere av globalisering og EU – som Corbyn og Mélenchon. Eller de som tar avskjed med venstresiden og erobrer det politiske sentrum, som Macron. De tyske sosialdemokratene vil ikke være med på denne trenden. De vil forbli et folkeparti, men de mangler en god «fortelling» om hvorfor og hva.

Engang var de helter

Engang var sosialdemokratene heltene i en av menneskehetens største historier.

I Tyskland stilte de opp for å bedre arbeidernes lodd – og for å føre menneskeheten mot en ny tid. De fylte det forbundsrepublikanske demokratiet med liv og fant omsider den rød-grønne veien inn til kanslerkontoret. Det var unge, optimistiske samfunn hvor disse kampene fant sted.

Slik lever vi ikke lenger. Tyskland er blitt et eldre, postheroisk land som andre europeiske stater også har. De fleste av tyskernes redsler handler om trusler utenfra. Klimaforandringer, nye kriger, uberegnelige diktatorer og flyktninger som ukontrollert strømmer til.

Så langt har dette ikke vært sosialdemokratenes «hjemmebane». Den som er sosialdemokrat, vil gjerne være del av en felles innsats for et bedre samfunn. Hva dette kan bety i dag, det må sosialdemokratene kunne gi svar på.

Hvis de finner et svar, kan det fortsatt bli en av de sterkeste historiene som finnes i politikken.

© 2017 Der Spiegel or Spiegel Online Distributed by New York Times Syndicate. Oversatt fra tysk av Hermann Möhring.

SPIEGEL+DP

Som en del av Dagens Perspektivs europadekning publiserer vi etter avtale jevnlig stoff fra det tyske magasinet Der Spiegel.

---