Når makten frister

I jakten på makt er hva du sier, og hvordan du sier det – helt avgjørende. Aristoteles kom med den klassiske definisjonen om retorikk som kunsten å se hvilke muligheter vi har for å overbevise i alle saker. I stortingsvalget kan Kristelig Folkeparti fort bli tungen på vektskålen i ulike hypotetiske konstellasjoner, men til syvende og sist er det velgerne som må overbevises. Det er de som gir makt.

KrF og Hareide har gjennom samarbeidsavtalen kunnet protestere mot en del av regjeringens politikk og dermed tidvis fått sin stemme hørt, selv om det til tider har stormet mye rundt de fire partiene. Samtidig har Hareide vært påpasselig med å kommunisere sin verdimessige avstand til Frp. I sum har det bidratt til at KrF-eggene ligger i ulike kurver før valget, og lanseringen av Trygve Slagsvold Vedum som statsministerkandidat i Dagsrevyen tidligere denne uken faller inn under samme kommunikasjonsstrategi. Selv om Hareide før landsmøtet gikk tilbake på uttalelsen om Vedum, er beskjeden ikke til å misforstå – KrF ønsker seg regjeringsmakt, og selv om målet er en regjering med Høyre og Venstre kommer innflytelsesønsket i første rekke.

På den annen side innrømmet Hareide i et intervju med Aftenposten at han ikke har greid å øke partiets oppslutning like mye som han hadde håpet og ønsket. Balansegangen mellom å gå bredt ut for å appellere til nye potensielle velgere, samtidig som man ivaretar interessene til den trofaste velgerkjernen er en vanskelig oppgave for verdikonservative KrF. Dermed har partiet ligget ganske jevnt på fem prosentpoeng i oppslutning.

Personlig innledning

Da Jonas Gahr Støre holdt sin landsmøtetale forrige uke benyttet han seg tidvis av personlige erfaringer for å argumentere for sitt politiske budskap. Arbeiderpartilederen fortalte om faren på sykehjemmet og barnebarnet i barnehagen En kommunikasjonstrend som stadig øker i omfang, men hvor balansegangen mellom å fremstå som autentisk og påtatt er tynn. Samme tilnærming tok Knut Arild Hareide i talens innledning, som handlet om sønnen Tord Olav Mathias.

Retorisk fungerte det godt, og Hareide fikk inkludert flere poenger. Han kunne fortelle om hvordan han i navnediskusjonen med sin kone, mor og svigermor kunne trekke på erfaringen med å forhandle med tre sterke damer, og spilte et filmklipp hvor sønnen sammen med besteforeldrene danset rundt familiens improviserte juletre.

Det som kan fremstå som uskyldige morsomheter er imidlertid et smart trekk. Ved å følge opp historiene med en innledning om hva slags verden sønnen vokser opp i, bakes morsomhetene inn i et alvorlig budskap. Hadde han begynt rett på det siste kunne budskapet fort virket påtatt.

Innledningen bærer preg av et dekorativt språk preget av ulike gjentagelser (gresk: «anaphora»). Ikke bare understreker det poengene, men bygger også opp bildet av en forstandig taler:

«I møte med verdens fattigdomsproblemer, er ikke svaret å tenke mest på oss selv. I møte med en av de største flyktningekrisene verden har sett siden andre verdenskrig, er ikke svaret å stenge grensene»

Et gjennomtenkt språklig trekk som ikke bare høres flott ut, men også eksplisitt lanserer nasjonale svar på internasjonale spørsmål.

Trofast budskap, velkjent humor

Talens hoveddel baserer seg på slagordet «Verdier som varmer – verdier som varer», og den politiske tematikken strekker seg fra familie og skole til distrikt og arbeidsliv. Dermed tar talens budskap en dreining bort fra den internasjonale innledningen til å argumentere for viktigheten av klassiske KrF-verdier i norsk politikk. Budskap om kontantstøtte og menneskeverd appellerer utvilsomt til kjernevelgerne.

Mye av tiden ble brukt til å angripe både høyre- og venstresiden i de ulike spørsmålene, og stemningen steg da Hareide brukte et poeng fra Gahr Støres landsmøtetale:

«Her har rådgiverne til Støre sittet og tenkt: Hvem er det som har kommet med dette sitatet om bjelken i øyet? Det er Hareide i KrF har de tenkt. Men det er ikke mitt sitat. Det er Jesus sitt. Kanskje ikke så lurt å fjerne K’en i KRLE likevel».

På samme måte fikk regjeringen stikk for sin effektiviseringspolitikk da Hareide påpekte at «du ikke kan be de ansatte i eldreomsorgen om å løpe smartere». Morsomhetene er som alltid en av Hareides store styrker, og brukes på sitt beste til å slå fast politiske poenger uavhengig av hvilken partiblokk det vitses med.

Men, budskapet er velkjent og slagordet det samme. I talens siste halvdel fokuserer KrF-lederen på regjeringsspørsmålet, og slår fast at partiet ønsker å gå inn i regjering etter valget. Fortrinnsvis med Erna Solberg som statsminister – uten Frp. Det er ikke overraskende, men i budskapet om det politiske spillet forsvant appellen til nye velgere.

Oppslutning

Senterpartiets medvind har påvirket debattens agenda, og distriktspolitikken ble også viet oppmerksomhet av Knut Arild Hareide, som blant annet formanet om at KrF vil sitte i regjering selv fremfor å drive «skadebegrensning» gjennom samarbeidsavtalen. Tanken er muligens at det å vise seg som et distriktsvennlig parti kan gi vind i seilene i valgkampen.

Hvis spørsmålet er om det er nok for å nå ut til en bredere velgermasse, er nok svaret nei. Selv om det er i valgkampen at usikre velgere vinnes, sier landsmøtetalen noe om prioriteringer. Det handler om retorikk.

Klimapolitikken er en sak som favner bredt, men i talen handlet budskapet mest om hva som er gjort og ikke. Også her ble det delt ut kritikk til Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, men visjonene uteble annet enn i et generelt budskap om å ta ansvar.

Makten forutsetter velgere

Landsmøtets slagord, og landsmøtetalens budskap dro i retning av tradisjonelle KrF-verdier internt, og posisjonerte partiet bredere eksternt. Det siste ble gjort med hensyn til eventuelle regjeringskonstellasjoner, ikke til potensielle velgere.

Som konsekvens kan retorikken dermed bidra til at partiet etter valget ikke får den tyngden det trenger for å oppnå den makten de ønsker. Det er lenge igjen til september, men det kan lønne seg for Hareide å fokusere på valgkampen og ikke bare hva som skjer etterpå.