Nye koster mot gamle ørner

– Utvalget som så på organiseringen og produksjonen i SSB var preget av veldig liberale økonomer, som ikke liker det planleggingsorienterte systemet som har vært basert på statistikk fra SSB. Men å bruke publisering av forskning i internasjonale tidsskrift som et mål på kvalitet, er uegnet. Det disse tidsskriftene er opptatt av, er ofte små spesialiteter. Mens det forskerne i SSB jobber med, er anvendt forskning knyttet til norsk økonomi. Du får ikke publisert mange artikler om anvendt forskning på norsk økonomi i internasjonale tidsskrifter, sier Jensen, som mener at de endringene Meyer har skissert i forskningsavdelingen høres lite gjennomtenkte ut.

Har Christine Meyer tatt for mye Møllers tran? Er endringene i SSB et politisk kupp fra høyresiden? En knebling av kritiske røster? Eller er det slik at SSB faktisk ikke er så fantastisk som de ønsker å framstå, og at det er på høy tid med forandring?

Både LO og NHO raser. Arbeiderpartiet og Senterpartiet flyr i flint. Det samme gjør stortingsrepresentanter i Frp. Ansatte klager høylytt og tidligere sjefer snakker om politisk kupp.

Hva i all verden er det sjefen i Statistisk sentralbyrå driver med?

Svaret på det spørsmålet avhenger av hvem du spør. SSB-konflikten er i ferd med å bli ei smørje der politikk, forskning, fag og samfunnsoppdrag brukes om hverandre i en knallhard kamp om det tradisjonsrike byråets framtid.

Sannsynligvis ville Meyer gjøre det som var forventet av henne – også fra politisk hold: modernisere og rigge SSB for framtiden. Men politiske signaler til tross, Meyer kan ha tatt for mye Møllers tran.

SSB-konflikten eksploderte for alvor, da det for et par uker siden ble kjent at rundt 25 erfarne forskere i byråets forskningsavdeling skal bli «nedgradert og omplassert». Erling Holmøy, som blant annet står bak SSBs mye omtalte innvandringsregnskap, var blant dem som skulle «nedgraderes». Og han lot seg ikke kneble. Snarere tvert imot.

«Jeg synes dette er en dårlig behandling av folk som har gjort en god innsats», sa Holmøy til Klassekampen. Og derfra tok det av.

Vennlig sjel

Christine Meyer blir beskrevet som veldig forsiktig og hyggelig mot alle.

– Hun er den beste sjefen jeg har hatt, sier en ansatt i SSB. Da hun kom til SSB i september 2015 fra stillingen som direktør i Konkurransetilsynet, var hun ivrig fra dag én, heter det. Hun satte seg inn i det meste, skaffet seg oversikt og fikk signaler fra folk rundt om i ledelsen om at det er nødvendig å foreta grep som skulle vært gjort for lenge siden.

Samtidig sies det at hun nok kom inn med noen litt naive ideer om hva SSB er. Og det er ikke sikkert hun visste nok om hvor sterk posisjon forsvarerne av det såkalte «Jerntriangelet» har både i SSB og i norsk politikk. Jerntrianglet er et kallenavn på den sterke forbindelsen mellom det politisk-økonomiske fagmiljøet ved Økonomisk institutt på Blindern, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet, som i etterkrigstiden har vært de viktigste premissleverandørene for mye av den økonomiske politikken i Norge.

Mange mener det er på tide å røske opp i dette miljøet, men det har vist seg lettere sagt enn gjort.

Uansett årsak, Christine Meyer er kommet veldig bakpå nå. Hun har vært på oppklaringsmøte med finansminister Siv Jensen, og må inn på teppet nok en gang i neste uke før statsråden eventuelt konkluderer i saken. enn så lenge er omorganiseringen i SSB satt på pause. For Christine Meyer vil det være vanskelig å leve med en total reversering av de planlagte endringene i SSB. Et slags kompromiss kan muligens finnes. Eventuelt kan man «enes om» å vente til det såkalte Statistikklov-utvalget kommer med sin innstilling. Noe av kritikken mot Meyer går på at hun endrer SSB før et offentlig utvalg som skal vurdere SSBs framtid er ferdig med sitt arbeid. Statistikkloven regulerer SSBs virksomhet, og utvalget har som mandat nettopp å vurdere hvordan SSB best kan sko seg for framtiden. Utvalget skal levere sin innstilling om en drøy måned – 15. desember.

Bråk i fem dimensjoner

Bråket rundt SSB-sjef Christine B. Meyer foregår på flere nivåer. Her et et tappert forsøk på forklaring:

Politisk bråk. Sist uke kalte finansminister Siv Jensen Meyer inn på teppet. Bakgrunnen var at ministeren hadde mottatt varsler fra Senterpartiet og Arbeiderpartiet, som var bekymret for det de anså som en svekkelse av en viktig del av den norske modellen.

Tidligere i år hadde partene i arbeidslivet sammen skrevet et brev hvor de tok til orde for vern av Teknisk beregningsutvalg – TBU. Denne uken økte finanspolitisk talsperson i Arbeiderpartiet, Trond Giske, trykket ytterligere ved å kritisere Siv Jensen i Stortinget. Ifølge Giske kunne de nye forskningskriteriene gå ut over SSBs evne og kapasitet til å gjennomføre sitt samfunnsoppdrag.

En frykt for tap av innflytelse på venstresiden ble uttrykt av mangeårig direktør i SSB, Olav Bjerkholt, som omtalte endringene som et politisk kupp i et intervju i Klassekampen. Han mente endringene kunne spores tilbake til sittende finansråd Hans Henrik Scheel, som også var den siste lederen i SSB før Meyer.

Det viste seg også at mannen bak innvandringsregnskapet, Erling Holmøy, kom til å miste forskertittelen som følge av omorganiseringen. Da det ble klart at Meyer i tillegg hadde uttalt seg negativt til innstramming på innvandringsfeltet, og at en rapport som stilte innvandrere i et dårlig lys var blitt holdt igjen fra publisering i fem måneder, ble saken mer pikant for finansministeren fra Frp. Den politiske konflikten rundt SSB-omorganiseringen kommer altså fra to hold – en del av kritikken kommer fra opposisjonen til venstre for regjeringen, mens en annen del kommer miljøer som frykter «knebling» av innvandringskritisk forskning.

Forskningsbråk. Hva innebærer forskning med høy kvalitet? Bråket rundt SSBs forskningsavdeling handler i bunn og grunn om definisjonen av hva som er god forskning og om kvalitetssikring av forskningsprosjekter. Meyer mener at SSBs forskning må opp i kvalitet. Dermed må SSB-forskningen kvalitetssikres på samme måte som annen forskning som ønsker å framstå som fremragende. Det innebærer fagfellevurderinger av internasjonale forskningsmiljøer og publiseringer i internasjonalt anerkjente tidsskrifter. Kritikerne av omorganiseringen hevder at SSB forsker på unike norske forhold, som det ikke er mulig å få interesse for og publisert internasjonalt.

Profesjonsbråk. Meyer er den første lederen i SSB som er siviløkonom og ikke samfunnsøkonom. Hun er også blant de første lederne i SSB som ikke selv har tatt skrittet opp fra forskningsavdelingen. Ser man på hvem som har uttalt seg, fremgår det også et mønster. Samfunnsøkonomer, gjerne med eksamen fra Økonomisk Institutt ved UiO, har i stor grad vært kritisk til de foreslåtte endringene. For eksempel har sjeføkonomen i NHO, Øystein Dørum, på Twitter omtalt omorganiseringene som «slett fotarbeid». Siviløkonomer med bakgrunn fra handelshøyskolene har enten valgt å ikke uttale seg eller vært positive til endringene.

Det gjenspeiler seg også et visst preg av distriktsbråk. Meyer har jobbet i Bergen og ukependler fortsatt. Det er miljøet i Oslo som nå har mobilisert motstand.

Internt bråk. Internt i SSB kan det synes å ha oppstått to steile fronter. På den ene siden står en gruppe veteraner som har tatt del i oppbyggingen av dagens SSB og som sympatiserer med Holmøy og de andre nedgraderte forskerne. Denne gruppen består gjerne av samfunnsøkonomer som mener økonomiske likevektsmodeller ikke har gått ut på dato. De blir av utenforstående sett på som et nettverk med sterke forgreininger inn i Finansdepartementet med sosialdemokratiske politiske preferanser og som en del av de såkalte Jerntriangelet.

Denne gruppen er sterkt kritiske til Meyers ledelse, både internt og offentlig, og peker på at omorganiseringen vil svekke SSBs evne til å utføre kritiske oppgaver for de politiske beslutningstakere. Spesielt er de misfornøyd med måten omorganiseringen er gjennomført på. At forskere som har jobbet med sine prosjekter i god tro om at dette er viktig, blir omplassert når de nærmer seg slutten av karrieren, sees på som klønete og direkte illojalt mot egne ansatte.

På den andre siden står blant annet den yngre garden som ikke tør å stå frem offentlig med sine synspunkter. Denne gruppen mener Meyer har satt i gang viktige prosesser som måtte komme før eller senere. Det finnes også de i denne gruppen som synes at SSBs forskningsavdeling har hatt en for stor innflytelse over politikken. Sammen med embetsverket i Finansdepartementet har SSB-seniorene dominert flere finansministre med sine synspunkter. Mange i den yngre SSB-garden mener det er sunt med litt større avstand til embetsverket i form av mer uavhengighet.

Konflikten i og rundt SSB handler altså om flere ting. Dermed har spillerne i konflikten ulike agendaer og svært ulike virkelighetsoppfatninger. Slik er det også blant ekspertene Dagens Perspektiv har snakket med om hvilke utfordringer Christine Meyer og SSB nå står midt oppe i.

I ulik språkdrakt konkluderer de alle med at Meyer enten er «helt på jordet» eller at det hun gjør «jaggu er på tide»

Forsknings-lokomotiv?

Professor ved BI, Jan Ketil Arnulf, sier at SSB skal være en kilde til data, og at mandatet ikke er å hevde seg innen forskning.

– Christine Meyers autoritet ligger i å forvalte samfunnsinstitusjonen, påpeker han.

Arnulf er svært overrasket over SSBs kursendring, der forskerne nå skal rangeres etter et system med kvantitative mål på forskning – det såkalte Tellekantsystemet. Hensikten er å gjøre forskningen målbar for å kunne tildele midler til forskning på grunnlag av vitenskapelig produksjon, fremfor for eksempel antall stillinger, og å stimulere til økt vitenskapelig publisering.

– Hun spiser menyen i stedet for maten. Jeg tar forbehold om at det virkelig er Meyer som har klekket ut denne idéen. Det kan jo også være et resultat av politisk styring. Konsekvensen blir uansett at norsk samfunnsstatistikk bruker skattepenger på abstrakt tåketaleforskning. Jeg mener at SSBs forskning skal være praktisk anvendbar. De som jobber der skal stille seg til disposisjon for akutte norske samfunnsproblemer. Omstillingen har ingenting med SSBs samfunnsrolle å gjøre, utdyper han.

Mister tillit

Ifølge Arnulf mister Christine Meyer tillit som leder dersom hun har funnet på dette sammen med en gruppe akademikere. Det er også et problem dersom hun bare skal forvalte andres idéer.

– Men her kan politikerne ha blitt lurt, dersom det er et lite og celebert utvalg som har kokt sammen dette. Det hadde vært fint om politikerne satte seg mer inn i kvalitetskriteriene for forskning. Dette er et svært endimensjonalt syn på forskning. De eneste som tjener på dette er enkeltforskere, sier han.

Han tror ikke at Meyer kan komme styrket ut av dette. Det er en alvorlig logisk brist i dette prosjektet som kommer til å henge ved henne.

– Og, nei, dette skjer ikke i andre land, tordner Arnulf.

Arnulf beskriver Meyer som mer forsker enn leder. I teorien er hun for medvirkning og andre ledelsesgrep, mens hun i posisjon strammer dette inn og ikke går av veien for å bruke styringsretten.

– Hun er en typisk akademiker som har blitt leder. Denne saken handler imidlertid mer om kupping av ressurser enn om ledelse. En typisk akademisk idé, sier han.

At finansminister Siv Jensen har kalt Meyer inn på teppet, svekker autoriteten hennes, ifølge Arnulf:

– Det er klart den svekkes. Her lures det på hva som egentlig skjer. Ledelse er noe annet enn akademia. Å lede SSB er en veldig viktig samfunnsoppgave. Hun må kunne legitimere denne omorganiseringen i sitt samfunnsoppdrag. Hun må også anskueliggjøre for politikerne at dette er til det beste for politisk beslutningstaking i Norge, sier han.

Etter at forskeren bak innvandringsregnskapet, Erling Holmøy, ble omplassert på grunn av for få publiseringer i renommerte internasjonale tidsskrifter, ble Meyer beskyldt for å ha en politisk agenda bak denne beslutningen. Meyer har tidligere uttalt seg kritisk til innvandringsregnskaper.

– Til tross for dette ser jeg ingen partipolitiske agendaer her. Derimot har Meyer en klar fagpolitisk agenda, sier Arnulf.

Uheldig allianse

Men der Arnulf mener SSB ikke har behov for å være i den internasjonale forskningseliten, hevder andre at dette nettopp er det viktigste poenget med hele omorganiseringen.

«Skandale! Nå må man til og med drive med forskning for å være med i forskningsavdelingen. Hva blir det neste?», skriver Kyrre Lekve, viseadministrerende direktør ved Simula Research Laboratory noe ironisk på sin egen Facebook-side. På Facebook beskriver Lekve SSB-konflikten på følgende vis:

«Det er nå en uheldig allianse av paranoid (venstre)side og innvandringskritisk (høyre)side som ikke ser ut til å ha noen problemer med å drive politisk styring av et forskningsinstitutt».

Lekve, som også har vært politisk rådgiver og statssekretær i Kunnskapsdepartementet, med særlig ansvar for forskning og høyere utdanning, viser til at kritikken mot SSB-Meyer kommer fra to svært ulike sider.

Sterk kritikk kommer fra enkelte på venstresiden som mener at Meyer forsøker å gjøre SSB mer «høyrevridd» gjennom å effektivisere og «kvitte seg med» samfunnsøkonomer fra Blindern. Disse finner enighet med dem som er mest opptatt av at det er «han med innvandringsregnskapet» som får fyken. Altså de som mener det er en venstreliberal (ja, mange sier faktisk så, om Meyer) innvandringselsker som nå knebler en viktig innvandringskritisk stemme.

Lekve utdyper overfor Dagens Perspektiv:

– Jeg kjenner ikke til den interne prosessen i SSB. Men jeg uttaler meg her som forskningsfundamentalist. Med det mener jeg det skal være kvalitetssjekking av all forskning, og kanskje særlig det som skal brukes som beslutningsgrunnlag av politikere.

– Jeg mener det er skummelt hvis vi skal ha leverandører av statistikk og analyser som ikke er forankret i verdensledende forskning. Da havner vi fort ut i synsing, mener Lekve.

– Etter mitt syn kan man ikke drive med god formidling av statistikk og/eller å levere faktagrunnlag for politiske beslutninger uten at dette er jevnlig kvalitetssikret mot den internasjonale forskningsfronten. Det går fint an å mene at SSB ikke trenger å drive forskningsvirksomhet. Men skal de drive med forskning, er det også rimelig å stille krav om kvalitet. Det klart beste middelet til å kvalitetssikre forskning er å teste mot internasjonale fagfeller, sier han.

– Men kritikerne mener jo at SSB-forskerne holder på med forskning om snevre norske forhold som ikke er interessant i et internasjonalt perspektiv, og at de dermed aldri vil kunne bli publisert «ute»?

– Det er noe folk som ikke har prøvd sier. Jeg tror rett og slett ikke på det argumentet.

– Forskning på norsk virkelighet er interessant også i utlandet, hvis det er gjort med høy kvalitet. Det har vi flere eksempler på. Både fra barnehageforskning og skoleforskning, sier Lekve, som framhever at SSB ikke er det eneste forskningsmiljøet som opplever nye tider.

– Endringsprosesser er satt i gang over alt. Også i instituttsektoren. Verden endrer seg, og det nytter ikke sitte stille i båten. Så at også SSB må endre seg, burde ikke ha kommet som noen overraskelse, mener Kyrre Lekve.

Ekstreme tellekanter

Et sentralt poeng ved SSBs forskning er hvordan de evaluerer sine forskere. Christine Meyer ønsker som kjent økt kvalitet ved at flere oppnår internasjonal publisering. Hun måler altså den enkelte forskers kvalitet mot antall publiseringer på høyeste nivå (såkalte nivå 2-tidskrifter, som gir høyest status). Det er imidlertid ikke helt etter boka. Faktisk står SSB i en særstilling når institusjonen bruker publisering på høyeste nivå for å vurdere enkeltforskere. I resten av sektoren advares det mot en slik bruk.

Tidligere spesialrådgiver i NIFU og redaktør av fagbladet Forskningspolitikk, Egil Kallerud, har fulgt det offentlige ordskiftet om omstillingen i SSB fra sidelinjen. Han sier han får inntrykk av at ledelsen ved SSB benytter elementer i den norske publiseringsindikatoren på en måte som kan være svært problematisk.

– Den bruk som ledelsen i SSB gjør av skillet mellom nivå 1- og nivå 2-tidsskrifter for interne ledelsesformål kan slå vilkårlig ut når det brukes i vurderinger av enkeltforskere, sier han.

Kallerud viser til en evaluering fra 2014 av den norske publiseringsindikatoren, også kjent som tellekantsystemet, som pekte på farene med å bruke publiseringspoeng generelt og nivåskillet spesielt på individnivå.

– SSBs bruk av nivå 2-publisering ser ut som en ekstrem variant av det evalueringen advarer mot, sier Kallerud.

– Det kan slå vilkårlig ut for den enkelte om systemet uten videre brukes på individnivå, sier han.

– Enestående kvalitet

Men de lærde blir ikke enige om hva som er rett medisin for SSB.

Professor Bjarne Jensen mener for eksempel at SSB holder enestående god kvalitet. Jensen er professor emeritus ved Høgskolen i Innlandet, forsker på utvikling i offentlig sektor og er storbruker av data fra Statistisk sentralbyrå. Han har tidligere jobbet som rådmann, og i starten av sin karriere jobbet han i Finansdepartementet. Han har også, i en kort periode da han var nyutdannet, jobbet i Statistisk sentralbyrå.

– Jeg kjenner byrået godt. Dataene fra SSB har vært avgjørende både for den økonomiske politikken som har vært ført og for den vellykkede samfunnsutviklingen vi har hatt i Norge. Eksempelvis er den måten byrået lager nasjonalregnskapet på helt enestående; også i internasjonal sammenheng.

Jensen er blant dem som mener at konflikten rundt omorganiseringen i Statistisk sentralbyrå har sine røtter i en ideologisk uenighet.

– Jeg er tilbøyelig til å legge meg på samme linje som tidligere SSB-sjef Bjerkholt; dette bærer preg av å være kupp.

– Politikerne må sette ned foten

– Hvordan kan floken løses?

– Jeg synes politikerne skal sette foten ned. Vi trenger den typen ekspertise som Meyer er i ferd med å flytte ut fra forskningsavdelingen. Hvis de fjerner de forskerne det er snakk om, og nedskalerer avdelingen, risikerer vi at politikerne får et dårligere informasjonsgrunnlag å ta sine beslutninger på. Hvis vi ser på hvordan SSB fungerer og leverer sammenlignet med byråer i andre land, er det en fremragende institusjon. Og fremragende institusjoner tuller man ikke med på den måten Meyer gjør nå, sier Jensen, og minner om at selv tunge organisasjoner med så ulike utgangspunkt som LO og NHO har protestert.

– Kan ikke datagrunnlaget bli like godt selv om en del forskere overflyttes til en annen avdeling?

– Omorganiseringen trenger ikke å bety dårligere kvalitet, men vi har noen makroøkonomiske modeller for styringen av Norge som er blitt utviklet og vedlikeholdt i forskningsmiljøene i byrået. Dét er ikke så lett å få til andre steder. Dette er ganske kompliserte modeller, og jeg mener at det er en stor fordel at organiseringen har vært som den har vært. Skal man forandre noe som er såpass komplisert, bør man dessuten sørge for å gjøre det sammen med sentrale forskere i SSB. Uavhengig av ideologisk retning. Det er heller ikke slik at ressursbruken i SSB bærer preg av noe overforbruk. Tvert imot.

– Det er også ansatte i SSB som er fornøyd med de forandringene som er skissert. Hva tenker du om den interne uenigheten?

– Forskningsavdelingen og de som har jobbet med nasjonalregnskapet har nok vært en «elite» innad i byrået og da oppstår det lett litt stridigheter. Men konkurranse innad er ikke usunt i en organisasjon som dette.

«Bare siviløkonom»

– Jeg er av den vanære bare en siviløkonom fra NHH med en doktorgrad fra MIT og ikke samfunnsøkonom, men jeg mener faktisk det er behov for endringer i SSB.

Det sier professor ved NTNU, Knut Anton Mork. Denne uken skrev han en kronikk i Dagens Næringsliv sammen med tidligere leder i produktivitetskommisjonen professor Jørn Rattsø der han stilte flere spørsmål til dagens organisering i SSB. Selv om debatten kan synes å handle om innvandringsregnskapet, mener Mork man må diskutere byråets arbeidsoppgaver.

– SSB skal først og fremst lage god statistikk og gjøre den raskt tilgjengelig. Det gjør de ikke i dag, sier han, og viser til en rekke forskerkollegaer som rapporterer om store vanskeligheter med å få ut datasett som er mer detaljerte enn tallene i for eksempel nasjonalregnskapet.

Mork mener endringene som Meyer ønsker å innføre vil være en styrke på sikt.

– I den grad SSB skal forske, så mener jeg ledelsen gjør helt rett i å sikte mot internasjonale publikasjoner for å heve kvaliteten, sier han.

Men Mork er på ingen måte overbevist om at SSB skal drive med forskning.

– Det utføres utmerket forskning ved SSB, men vi mener den bør gjøres tilgjengelig for studenter og forskere ved universitetene. Vi har mekanismer for å vurdere kvalitet og dessuten hører forskning og utdanning sammen, sier han.

Mork mener for mye av forskningen i Norge utføres i instituttsektoren som SSB er en del av. Problemet er, ifølge ham, at for mange av instituttene er opprettet av politiske interesser og gjerne blir isolert fra resten av forskningsverdenen.

Men SSB skal også drive utredning for beslutningstakere, slik man har gjort med innvandringsregnskapet. Rattsø og Mork har tro på en ny modell for utredning basert på den amerikanske Congressional budget office (CBO).

– Det er viktig å finne måter å gjøre det på som er så upartisk som mulig og som har så høy kvalitet som mulig, og da lot vi blikket fallet på CBO, forklarer han.

CBO rapporterer til den amerikanske kongressen og ledes for tiden av en republikaner. Likevel anses budsjettvurderingene som utføres her som relativt uhildet. For eksempel var det CBO som viste til at Trumps nedleggelse av Obamacare ville medføre at 20 millioner amerikanere mistet helseforsikringen.

– Uten dem ville slike påstander bli stående som partipolitiske, sier Mork.

Må tåle omstillinger

– SSB er en svært viktig premissleverandør i Norge når det kommer til styring av landet og økonomien, og jeg er oppriktig glad i byrået, men også det må tåle omstillinger.

Det sier NHH-professor Kjell G. Salvanes, som har sittet i Produktivtetskommisjonen med Meyer.

Fra sitt utkikkspunkt i Bergen synes han bråket rundt SSB-ledelsen virker oppkonstruert av en dårlig informert presse.

– I bakgrunnsrapporten står det ingenting som tyder på at SSBs virksomhet vil bli så veldig forandret fra i dag. Det eneste jeg kan se at det kan være reell uenighet om, er hva det faktisk betyr å skulle levere analyser og kvalitetsforskning som skal være grunnlag for politiske beslutninger, sier han, og viser til kravet om at forskerne skal publisere i nivå 2-tidsskrift.

Ifølge Salvanes er ikke dette et urimelig krav. Innenfor økonomi er det 40-50 tidsskrifter som faller inn i denne kategorien, og bare rundt 10-12 av disse er helt i verdensklasse. En artikkel, gjerne med medforfattere, hvert femte år i et slikt tidsskrift kan ikke betraktes som et urimelig krav.

Gevinsten er høy siden fagfellevurdering i gode tidsskrift er det beste middelet en har for kvalitetssikring. I en globalisert forskningsverden er dette nå standarden alle må forholde seg til – lokale kvalitetsstandarder er neppe et godt alternativ for en så viktig institusjon som SSB.

Slik Salvanes ser det, har verden endret seg fundamentalt de siste ti årene uten at SSB har klart å følge helt med i timen – mye godt arbeid er blitt gjort, men det er mye gjenstår. Særlig har bruk av store datamengder blitt en helt sentral del av forskningen som stiller nye krav til SSBs hovedoppgave - å samle inn, kvalitetssikre og gjøre tilgjengelig data for egne forskere og andre forskningsmiljøer, som beskrevet i Statistikkloven.

– Man er veldig sent ute med digitaliseringen. Disse endringene burde vært gjennomført for ti år siden for å styrke kvalitetssikringen og tilretteleggingen av data. Jeg synes det er oppsiktsvekkende at dette poenget har blitt totalt neglisjert i det offentlige ordskiftet, sier han.

Han sammenligner med Danmarks Statistikk. Selv om man også der må søke ulike institusjoner som Datatilsynet for å få hentet ut data på samme måte som hos SSB, går ting mye raskere.

– De har lykkes med å lage en digitalisert nasjonal database som fungerer. Dette er en tung prosess, sier Salvanes som anslår at danskene ligger ti år foran.

Sjeføkonomer i både LO og NHO har uttalt at de ønsker å verne om det faglige miljøet i SSB, særlig med tanke på utarbeidelse av tallgrunnlaget for lønnsoppgjøret.

– Jeg kan ikke forstå det. Her er det endelig en direktør som tør å ta tak i problemene og gi muligheten til å få enda bedre forskning og enda bedre data for å danne grunnlag for politikk, og så får hun bare masse pepper.

– Bråket fremstår som ganske så eksotisk her fra Bergen, sier han.