Se bakover - ikke fremover - i klimadebatten

Vi bør ikke bruke kreftene på fremadskuende klimabudsjetter, men heller sørge for skikkelig revisjon av det årlige klimaregnskapet.

Det er rådet fra klimanestor og professor emeritus ved Handelshøyskolen BI, Jørgen Randers.

Nå tar han et oppgjør med det han ser på som en klimadebatt på avspor og kommer med et selverklært skikkelig godt råd.

Bakgrunnen er at ideen om klimabudsjetter begynner å feste seg i norsk klimadebatt. Som en del av budsjettforliket i desember instruerte Stortinget regjeringen om å gjøre en vurdering av Oslo kommunes klimabudsjett, og om det kan danne mal for en rapportering om klimakonsekvenser av politikken i statsbudsjettet.

Ifølge Dagsavisen vil kommunene Moss og Voss også lage slike budsjetter som visstnok har bidratt til å redusere utslippene i Oslo med 15 prosent de siste årene.

Hovedorganisasjonen Unio foreslo i februar at regjeringen raskt tar initiativ til at det opprettes et Teknisk beregningsutvalg for budsjettpolitikkens klimaeffekter.

– Utvalget må ha en bred faglig sammensetning i tillegg til representasjon fra miljøorganisasjonene og partene i arbeidslivet, uttalte Unio-leder Ragnhild Lied og tok med det til orde for et historisk samarbeid mellom fagbevegelsen og miljøbevegelsen.

På sitt årsmøte i midten av mars vedtok SV å jobbe for et forpliktende nasjonalt klimabudsjett som skal vise hvordan klimagassutslippene kan kuttes med minst tre millioner tonn CO2-ekvivalenter i neste stortingsperiode.

Snikrevisorifisering

For slik er det blitt. I dag handler klimapolitikk i stor grad om regnskaper og budsjetter. «Snikrevisorifiseringen» av klimapolitikken er blitt til gjennom ideen om at hvis man bare viser frem konsekvenser og tallenes klare tale, så vil det være umulig å stoppe viktige klimatiltak.

Likevel økte de totale norske utslippene av CO2 i fjor.

Jørgen Randers vet hvorfor. Mens klimadebatten ofte omhandler klimatiltak med små effekter, får oljebransjen fortsette å fakle gassen på sokkelen i stedet for å elektrifisere som ville gitt store kutt i utslippene.

– Diskusjonen om klimautslipp er unødvendig komplisert, sier han.

Her er et forsøk på å gjøre den enklere: 80 prosent av utslippene av CO2 stammer fra kun tre kilder: Kull, olje og gass. I Norge bruker vi ikke kull, så da står vi igjen med olje og gass. Og gass blir nesten kun forbrent på sokkelen. Oljeforbrenningen vår handler nesten bare om transport - både for fly, tog og biler - og oppvarming av hus og industri.

– Hvis vi kan dreie debatten til å handle om hvor mye gass som forbrennes på sokkelen og hvor mye olje som forbrennes til transport og oppvarming, har vi kommet uendelig mye lenger enn hvor vi er i dag, sier Randers.

Han liker bedre tanken om å se bakover enn å forsøke å estimere mulige konsekvenser av klimapolitikk.

– Man burde foreta en ordentlig rapportering hvert år når SSB legger frem klimaregnskapet for foregående år, sier han.

Tanken er at man sammenligner med året før og ser klart og tydelig hva forskjellen er og hvor det vokser raskest.

– Så kunne man pålegge regjeringen å uttale seg om endringene som er funnet sted, sier Randers: – Dette er et veldig godt råd. Det er hva man faktisk burde gjøre. Da er man nødt til å forklare hvorfor utslipp fra biler har gått opp i stedet for ambisjonen som var at utslippene skulle gå ned.

Skeptisk til kommunale budsjetter

Professor ved UiO Michael Hoel er skeptisk til bruk av både klimaregnskap og budsjetter hvis de brukes på for små enheter, som for eksempel kommuner.

– Det blir ofte for vilkårlig hvor utslippene regnskapsføres. Hvis jeg fyller bilen min i Bærum og ikke i Oslo betyr det noe for regnskapet, men ingenting for hvor utslippet faktisk skjer, sier han.

Hoel mener klimaregnskap har sin plass for større enheter som land, og aller helst for verden totalt sett.

Et annet problem med kommunale klimabudsjetter, ifølge Hoel, er at de ikke tar hensyn til om utslippene er omfattet av EUs kvotesystem og dermed allerede er regulert.