Europas skisteder sliter

Mens OL-mester Marcel Hirscher for noen uker siden forberedte seg på sin start i storslalåm i verdenscupen i sveitsiske Adelboden, klatret to menn over en avsperring nedenfor fjelltoppen Hockenhorn noen daler unna i de Berner Alpene – i 3.000 meters høyde.

De har også ski på beina, og i tillegg en airbag på ryggen, i tilfellet snøskred. Men det viktigste redskapet er deres paraglidere. Med noen enkle håndgrep er deres glideren klart til bruk. På kommando løper de to hurtigflyvere i full fart mot en fjellvegg som faller nesten loddrett ned – og seiler av gårde.

Hirscher vinner rennet i Adelboden og blir feiret av sine tilhengere nede i dalen. De to speedflyverne lander på en snølagt eng ingensteds og gir hverandre «high five».

Gian-Franco Kasper, president i Det internasjonale skiforbundet (FIS), tenner på en sigarett der han sitter på sitt kontor i Oberhofen ved Thunersjøen i Sveits. Gjennom store vindusruter kan han se fjelltoppene i Berner Oberland. 73 år gamle Kasper sier at det fine ved å stå på ski er at enhver, på sin måte, kan ha det gøy i snøen: hobbyløperen, den adrenalin-søkende og verdensmestre som Hirscher.

– Men dessverre er det færre og færre som vil ha det slik, sukker han.

På vikende front

I Europa fins det 48,2 millioner aktive skiløpere. Hele regioner i Alpene har i flere tiår levd av snøturismen. Men den mangeårige boombransjen ser ut til å ha nådd sin vekstgrense. Mange vintersportområder rapporterer om synkende besøk. I Sveits og Østerrike hvor det å stå på ski var en folkebevegelse, vil stadig færre barn lære seg denne idretten. Hvordan kunne dette skje?

Gian-Franco Kasper forteller en historie fra hans hjemtrakter. Han kommer fra St. Moritz. I fjell-landsbyen i Engadin-dalen, som er blitt kapret av investorer og superrike finner du flere hotellrom enn innbyggere. Der kan du kjøpe diamantringer hos gullsmeden som koster en halv million euro, nesten fem millioner kroner. Et dagspass på alpinanlegget koster 79 sveitser franc, over 600 kroner.

Egentlig, mener Kasper, er det meste sagt med dette.

I november i fjor ble det holdt et symposium i sør-tyske Rottach-Egern ved Tegernsjøen hvor fremtiden til den alpine vintersporten ble diskutert. Helt i begynnelsen av konferansen presenterte Ralf Roth, lederen av Instituttet for natursport og økologi ved Idrettshøyskolen i Köln, tall fra en fersk studie. Ifølge dem finnes i Tyskland alene 22,9 millioner mennesker som driver med én eller annen form for vintersport. 6,3 millioner av dem står på ski.

– I vårt DNA ligger en sterk tilknytning til snø, sier Ralf Roth.

Tallene til tross, anbefales det ikke å investere i nye heisanlegg, advarer Roth. I klimaendringens tidsalder ville uansett bare de områdene overleve som ligger høyt nok – og som fortsatt har rikelig med snø. Dessuten aksepterer kundene ikke lenger ytterligere utviklingsprosjekter.

– Til alle som driver taubaner: Det gir ingen mening, roper Roth fra scenen.

Imageproblemer og miljømotstand

Forskeren snakker om en «betydelig drop-out-kvote» i aldersgruppen 14 til 39 år blant de som er interessert i vintersport. En grunn til at mange av disse tar farvel med skisporten: de høye kostnadene for utstyr og billetter. Dessuten har det festet seg et inntrykk hos de potensielle kundene om at vinteren sakte blir borte.

Etter Roths foredrag debatterte en gruppe eksperter hvorfor alpinsporten har et så dårlig rykte. Uttrykket «klimahysteri» falt. Selvfølgelig har De Grønne skylden. En turismelobbyist erklærte at kun 0,6 prosent av Tyrols totale areal brukes til vintersport. En annen møtedeltaker foreslo å unngå begrep som «snøkanon» i fremtiden. Det lød muligens «for krigersk» for kundene.

Verdenscupen i Adelboden i januar hvor østerrikeren Hirschner igjen vant, viste et typisk bilde av skisporten i det 21. århundre: en kunstsnø-preparert løype. Engene til venstre og høyre er grønne.

– Hos meg vil det under slike forhold ikke komme opp en følelse av vinter, sier FIS-sjef Kasper.

Men hva kan vi gjøre med det? På en eller annen måte må jo vintersporten fortsette.

Milliardindustri

I Østerrike hvor taubanebransjen i fjor vinter omsatte for rundt 1,3 milliarder euro (nesten 13 milliarder kroner), og i Sveits, hvor det fins 7400 kilometer med merkede løyper, er hele dalstrøk avhengig av skiturismen. Tusenvis av skikanoner som står i Tyrol, i Salzburger Land og ved fjellpasset Arlberg, sikrer nesten 100.000 mennesker i Østerrike arbeid.

I Garmisch-Partenkirchen har naturelskere lenge protestert høylytt mot byggingen av en ny gondolbane opp til fjellet Zugspitze i Øst-Alpene. I desember i fjor ble anlegget tatt i bruk. Bare i romjulen skaffet baneforbindelsen opp til Tysklands høyeste fjell og tilgrensende skiområder inntekter på 1,4 millioner euro, nesten 14 millioner kroner.

Et kommunestyremedlem fra Garmisch som lenge hadde vært kritisk til byggingen av taubanen, anser i dag prosjektet som en investering i den fjerne fremtiden:

– Kanskje skiområdet Zugspitzplatt om 100 år er det siste stedet i Tyskland hvor du fortsatt kan gå på ski?

Image som miljøsvin?

I de fleste skiområdene i Alpene forsøker liftoperatørene å kvitte seg med et image som «miljøsvin». De lar biologer undersøke alpinløypene om sommeren, for å bevise at det fortsatt er liv i de flittig brukte engene. Ledninger til snøkanonene blir gravd ned og kunstige dammer anlagt. Hoteller varmes opp med jordvarme og skianleggsfartøy kjører på biodiesel.

I Lauchernalp i den sveitsiske kanton Wallis blir strømmen til taubanen produsert i et lokalt vannkraftverk. Det fins ikke biltrafikk i skiområdet. Snøkanoner er ikke nødvendige fordi området ligger over 1900 meters høyde og er dermed svært snøsikker.

Istedenfor må det brukes penger på sikring av skråningene. Snøskred raser nedover med en hastighet i opptil 300 kilometer i timen. Et menneske som står i veien for en slik naturkraft, sier lederen av skiskolen, Beat Dietrich, vil først bli blåst bort av trykkbølgen, og deretter begravd.

– Og så blir det veldig stille.

Dietrich sitter på kontoret sitt ved siden av gondolheisstasjonen Lauchernalp. Lavtrykket Burglind har brakt opptil to meter med nysnø. Skilæreren var, sammen med kolleger, på farten allerede klokken fem om morgenen, oppe ved Hockenhorngrat. Der utløste de snøskred gjennom kontrollert sprengning. Snømassene ville ellers vært en fare for turistene i alpinløypene.

Slutten for skilærere?

Sprengningstiltakene er en service som er usynlig for gjestene. Arbeidet er viktig. Fordi bakkene i Lauchernalp ikke er bygget ut med skilifter, er det mye plass for utfor-turer i åpent terreng. «Freeridere» fra hele Europa valfarter til skiområdet for å kjøre utenfor de merkede løypene, eller gå turer.

– Hos oss stemmer egentlig alt, sier Dietrich, en veltrent mann med våkne øyne, som har drevet skiskole på stedet i 16 år. Likevel er hver vinter en utfordring for både ham og hans lille bedrift. I de senere årene er salget gått tilbake. Antallet personer som i det hele tatt vil lære seg å stå på ski, synker kontinuerlig.

– Vi skilærere er en utdøende rase, tror Dietrich.

FIS-sjef Kasper sier: – Vi må bringe menneskene tilbake til snøen.

Men hvordan?

Industrien har utviklet carvingski. Med dem er det blitt enklere å lære seg kjøreteknikken. Utforbakkene er «asfaltert» som bilveier. Alle skiområder lokker med familietilbud. I Luzern blir barna kjørt gratis til nærliggende skianlegg. I skiparadiset Saas Fee får du sesongkortet nærmest til gi-bort-pris på 220 sveitsiske franc – 1800 kroner.

Likevel, mener Kasper, foretrekker et stigende antall storby-folk å feriere på De karibiske øyer enn i fjellet. Tidligere dro sveitsiske elever fra en bestemt alder av på skileir hvert år. I dag skjer det nesten ikke lenger, på grunn av de høye kostnadene.

Men også fordi mange skoler ikke vil ta ansvar for barna. For stadig forekommer det at foreldrene trekker lærerne for retten hvis sønnen eller datteren kommer tilbake med skader fra vinterfritiden.

Hvem vil stå på ski i fremtiden?

– Vi opplever en kulturendring, sier Kasper. Fra sitt kontor kan FIS-presidenten ved klarvær se fjellene Eiger, Mönch (munken) og Jungfrau (jomfru). Ved foten av disse fjellene blir hvert år det berømte Lauberhorn-utforrennet arrangert. Det profesjonelle alpinsirkuset er en viktig motor for skiturismen. Den leverer bilder av modige atleter som raser nedoverbakke foran en imponerende kulisse.

Dessverre, så foretrekker folk i Tyskland å se på skiskyting. Antall ungdommer i Sveits følger direkteoverføringene av renn på tv, er også stadig fallende.

Så hvem vil stå på ski i fremtiden?

Vitenskapsmannen Roth fra Idrettshøyskolen i Köln tror at vintersportbransjen ikke burde «erobre» flere fjelltopper med skiheiser, men heller kapre nye kundegrupper.

Ungdommer med innvandringsbakgrunn for eksempel, har tradisjonelt sett ingen tilknytning til snøidrett. Og de finner heller ikke veien dit i verken Tyskland, Østerrike eller Sveits – fordi ingen anstrenger seg til å introdusere sporten for dem.

– Vi må bli mer åpne for å hente inn andre kulturer. Det skjer for lite i forbundene, sier Roth.

FIS-president Kasper tror at følelsen for snø, lysten på vinteridrett, kommer automatisk «når det en gang snør ordentlig igjen». Også i byene – i Hamburg, München, Wien og Zürich. Han ser ut av vinduet. Det er januar. Ute er det ti plussgrader. På engene spirer snøklokkene. Det er fortvilende.

IOCs dårlige rykte

Olympiske vinterleker i Alpene vil være et stort konjunkturprogram for skisporten i Europa, en vervekampanje, mener Kasper. Så forteller han enda en historie fra sin hjemby St. Moritz. Sammen med landets største kanton, Graubünden, ville tettstedet søke om å arrangere OL i 2026. Den nødvendige folkeavstemningen i fjor ble med vilje lagt til tidsrommet hvor ski-VM gikk av stabelen. Kasper, medlem av Den internasjonale olympiske komité (IOC) siden år 2000, var overbevist om at det ville bli et overveldende «ja». Men 56 prosent av de stemmeberettigede i St. Moritz vendte tommelen ned. Prosjektet sprakk.

Innsbruck, München, Oslo. Overalt har OL-planer mislyktes i de senere årene fordi innbyggerne ikke ville. Også i Sion, i kantonen Wallis i Sveits, hvor det i mars skal stemmes over en OL-søknad, ser motstanderne ut til å være i flertall.

– IOCs rykte er dårlig, sier Kasper. Han kan forstå menneskene, i lys av skandalene – og den olympiske gigantismen. Det fins bare sju idrettsgrener under vinter-OL – men 102 konkurranser.

– Dette arrangementet passer ikke lenger inn i våre fjell, synes Kasper.

Nye konkurranseformer

Etter OL i Pyeongchang i Sør-Korea som starter 8. februar, er det Beijings tur til å arrangere vinterlekene i 2022. Arrangørene ønsker ifølge Kasper at den kinesiske kampsporten wushu tas inn i programmet, med en variant på snø.

Kasper rister på hodet. Dette er ikke lenger 73-åringens verden. Han ser utover Thunersjøen og forteller om et paradis, langt unna Alpene, i fjellkjeden Pyreneene mellom Frankrike og Spania: Andorra.

Der står elevene på ski hver vinter, som del av skoleundervisningen. Og der fins det alltid nok snø.

© 2017 Der Spiegel or Spiegel Online. Distributed by New York Times Syndicate. Oversatt fra tysk av Hermann Möhring.

SPIEGEL+DP

Som en del av Dagens Perspektivs europadekning publiserer vi etter avtale jevnlig stoff fra det tyske magasinet Der Spiegel.

---