Oppretter tysk arbeidsformidling i Ghana

Når vinden i disse dager virvler opp støvet fra Sahara fra sør, skinner solen matt fra glassfasaden. I første etasjen til et høyt forretningsbygg svelger et klimaanlegg larmen fra Independence Avenue hvor trafikken skyver seg mot sentrum av den ghanesiske hovedstaden Accra.

Veggene er nå malt grå. De nye kontormøblene er av enkelt, svart treverk, og i venteområdet foran rommene henger stativer med informasjonsbrosjyrer som fortsatt lukter av trykksverte.

Det står fire stoler der. Det burde holde for det første, tror Tette.

Tysk inntrykk

David Tette som kommer fra en fattig landsby i den østlige delen av Ghana, og som nå er noe som kan kalles sjef for den første tyske arbeidsformidlingen sør for Sahara, har gjort alt han kunne for å formidle inntrykket av en seriøs tysk myndighet til sine landsmenn.

En morgen i desember, like etter åpningen, står Tette i et kontor uten vinduer og roter i en hylle etter en pakke med kaffe, Jacobs Krönung. For tiden går det mest i den, sier han. David er en 55 år gammel mann med nøye trimmet bart, rutete jakke og nystrøkne bukser, som aldri kunne ha forestilt seg å stå i sentrum av oppmerksomheten.

Hans blikk faller på et bilde som viser ham selv, med et stolt smil, ved siden av den tyske presidenten Frank-Walter Steinmeier når plutselig en av hans jobbrådgivere viser seg i døren og at det akkurat hadde vært en ung mann innom som hadde søkt på en stilling i et offshore oljeselskap i Tyskland. Tette tar seg til hodet.

–Offshore? roper han spørrende. – I Tyskland?

Nå begynner det altså.

Dagen før sto 13 medarbeidere fra telefonselskapet i tredje etasje inne hos ham og ville vite om Tette hadde arbeid til dem i Tyskland. Og i dag kom en vaktmester ved navnet Freewill innom som sa at han søkte etter en stilling som «top manager/operations executive», helst i utlandet.

Tette ser litt hjelpeløs ut.

– Kanskje det skyldes skiltet, sier han.

«Ghanaian-German Centre for Jobs, Migration and Reintegration» står det på fasaden ved inngangen. Og det kan faktisk tenkes at veier til Europa åpner seg i disse rommene. Men det gjør det ikke, tvert imot.

Det Tette tilbyr, er utdannings- og arbeidsplasser i Ghana. Det handler om dem som vil bli, ikke om dem som vil reise ut av landet.

I sin åpningstale noen dager tidligere hadde Tette sagt at det ikke er slik at det ikke finnes muligheter i Ghana. Men i motsetning til i Tyskland, så er det dessverre ingen som viser disse til de unge menneskene.

«Every German who leaves school, goes to the Arbeitsamt», utbasunerte han. Og den tyske presidenten nikket med like statsbærende mine som den ghanesiske arbeidsministeren Ignatius Baffour Awuah som like før hadde klipt over et gult bånd med høytidelig gest.

En «Arbeitsamt» for Afrika, altså. En arbeidsformidling.

Det er et eksperiment som oppstår ved et veikryss hvor tyske og ghanesiske interesser møtes.

Moderne grensesetting

Ut fra et tysk perspektiv er dette et ekko av flere traumatiske somre med flyktningstrømmer hvor landet sakte begynte å forskyve sin grensekontroll til steder langt hjemmefra. I Libya hjelper tysk politi med oppbyggingen av kystvakten. I Niger rammes ørkenen inn med gjerder. I Sudan bygges det opp grensetropper. Disse tiltakene som skal stoppe menneskestrømmen tidligere og tidligere, blir flankert av en politikk som skal bekjempe såkalte fluktårsaker dypt inne på det afrikanske kontinentet.

For å oppnå dette, åpnet det første migrasjonssentre i Tunis i mars. I september fulgte Casablanca i Marokko, så Accra og i januar Dakar i Senegal. Alle finansiert med tyske, føderale midler og organisert av det tyske selskapet for internasjonalt samarbeid (GIZ).

– Vi må levere argumentene om at det er mer meningsfullt for menneskene å bidra i hjemlandet, erklærte president Steinmeier i en samtale da åpningen i Accra var unnagjort.

4098 ghanesere lever for tiden uten oppholdstillatelse i Tyskland. Istedenfor å reise ut, forsvinner mange en dag inn i illegaliteten. Veien tilbake til hjemlandet syns blokkert. Hån og forakt venter mislykkede utvandrere som kommer tilbake fra Europa med tomme hender. Utstøtt fra sine familier, som ofte selger alle sine eiendeler for å finansiere flukten, trekker de målløs gjennom byene. Frustrert, merket som tapere, ikke sjelden traumatisert av opplevelsene på reisen.

For den ghanesiske regjeringen betyr disse unge mennene et uberegnelig potensial. Å ta imot deres retur på en myk måte, er et spørsmål om indre fred. Og det kan spørres hva som skjer med et samfunn når en halv million mennesker i løpet av få år forlater sitt hjemland fordi de ikke ser noen framtid der.

Selv om Ghana ofte blir beskrevet som et mønsterland for stabilt afrikansk demokrati, har landet aldri unnsluppet kretsløpet av stadig gjentagende kriser. På grunn av samkjørte råvarepriser verden over, har eksportinntektene krympet med mer enn 15 prosent de siste årene.

«Den andre uavhengigheten»

Juristen Nana Akufo-Addo, som har vært Ghanas president siden januar 2017, holdt nylig en rasende tale som fikk mye oppmerksomhet. I den erklærte han at hans land ikke lenger skulle gjøre seg avhengig av sjenerøsiteten til europeiske skattebetalere. Hjelpen hadde ikke ført til noe, og det ville den heller ikke gjøre i framtiden.

Det Akufo-Addo krever, er den andre uavhengigheten, 60 år etter den første. Derfor vil han investere i skoler og universiteter. Derfor oppstår nå overalt i landet veksthus som skal øke landbruksproduksjonen. Og derfor finnes nå programmet «One district, one factory». Målet er det å videreforedle råstoffer hjemme i Ghana.

Tusenvis av arbeidsplasser vil Akufo-Addo skaffe, men problemet er at jobb og menneske må finne sammen.

Offisielt finnes det riktignok 46 «public employment centres», offentlige arbeidsformidlinger, men der finnes det bare tomme svarte hyller. En sentral database for åpne stillinger finnes ikke. På dette punktet, ser det ut som, kan tyskerne med sin «Arbeitsamt» absolutt være til nytte.

Slik er altså utgangspunktet for eksperimentet.

Spørsmålet er hva det betyr når to kulturer møtes. Hva blir resultatet når tysk byråkrati treffer på ghanesisk virkelighet? Og enda viktigere, tar ghaneserne i det hele tatt imot tyskernes tilbud?

Venter storm

Denne formiddagen på kontoret sier Tette at den første virkelige klienten nå har meldt seg på for de neste dagene. En ung fotballspiller som nylig kom tilbake til Ghana. Dessuten har lokalavisene i detalj rapportert om Steinmeiers besøk. Stormen, tror Tette, vil altså bryte ut snart.

Egentlig burde han falle litt til ro etter de siste ukers stress. Han forteller om møbelleverandørene som først strakk sine tidsfrister, for så å dundre mot dørene. Og til slutt alle drømmerne. Det er ikke slik at Tette ikke kan forstå disse menneskene. Han har jo selv levd i ni år i Berlin – i en tid hvor det ikke trengtes mer til et visum enn et pass, opptaksbeviset til universitetet og 3000 tyske mark. Tettes familie hadde råd til det. Hans mor var bestyrer av en internatskole for jenter, og hans far ledet et firma som bygget veier.

Tettes eldste søster var den første som dro. For å finansiere hennes medisinstudier i USA, hadde foreldrene til og med solgt pianoet. En annen søster studerte i Hannover i Tyskland. En fetter er bryggerimester i Bremen. Denne lengselen etter det fjerne, tror Tette, skyldes hans bestefar som var tysklærer.

Da han var 27, bestemte Tette seg for å studere næringsmiddelteknologi i Berlin, etter at han var ferdig med biokjemi-utdanningen. Han lærte seg å danse vals for å slippe å stå i et hjørne når hans katolske studentmenighet inviterte til fest. Spørsmålet om han ville bli værende i Tyskland, ble aldri aktuell for ham. Han ville «erverve kunnskap», sier han, «for å kunne bygge opp noe i Ghana».

Etter stillinger i et kjemisk selskap og ved et institutt for markedsøkologi, kom Tette til det tyske selskapet for internasjonalt samarbeid (GIZ). I syv år hjalp han ghanesere å finne fotfeste igjen etter studier i utlandet. Det er ikke tilfeldig at det var han som fikk ansvaret for den nye arbeidsformidlingen. Det trengs en som kan bygge broer, en som kjenner begge verdener.

Tette snakker utviklingsarbeidernes språk flytende. På hans kontor snakker han om «Prüfmission», et undersøkelsesoppdrag som skulle bedømme situasjonen i Accra. Han forteller om «mapping», en kartlegging som skulle finne ut hvorvidt han kunne benytte seg av eksisterende programmer innen utviklingshjelp til arbeidsformidling. Det ble etterfulgt av skype-konferanser, grensesnitt-workshops og vedvarende kommunikasjon.

Det er en følsom sak. Han trengte en «bilateral partner» som i beste fall kunne betrakte prosjektet som sitt eget.

I flere samtaler, forteller Tette videre, har han «pushet» arbeidsminister Baffour til den innsikt at arbeidsformidlingen er en kjerneoppgave for hans ministerium.

Mens tunisierne til å begynne så på tyskernes prosjekt som et forsøk på å kvitte seg med mistenkelige islamister, spurte ghaneserne fremfor alt etter budsjettets størrelse. Dessuten syntes Baffour at dette kunne være en fin anledning til å samle arbeidsdepartementets avdelinger, som lå spredt over hele byen, under ett tak. Tette sier at han hadde undersøkt og sett på flere bygninger, blant annet en som tidligere hadde huset FN-organisasjonen UNESCO. Men det han fant, var bare gamle murvegger, forurenset av asbest.

Tette vender tommelen ned.

– En totaloppussing er ikke mulig med våre regnskapsførere.

Derfor ble de enige om et kompromiss. Fordi det ble dårlig tid, leide Tette i starten lokalene ved Independence Avenue. Parallelt planlegges et nytt hus på parkeringsplassen til Baffours kontor. Om et halvt år skal det stå klart til innflytting. For at det skal være mulig å finansiere det, ser Tette for seg «en modullignende struktur av resirkulerte skipscontainere».

Akkurat nå vurderes forslagene til tre lokale arkitekter. Det vil si: Tette hadde allerede bestemt seg i slutten av november, men Baffours folk trekker ut tiden.

Tysk takt

– De gjør meg fly forbanna, roper han mens han, for tredje gang denne formiddagen, slår Emma Oforis telefonnummer, hans samtalepartner i arbeidsdepartementet.

At Tette for lengst er blitt tysker, tror Emma Ofori, kan man gjenkjenne ved at han setter seg selv altfor mye under press. Ofori, en ung kvinne med korte rastakrøller, burde vite det.

– Jeg ser ham jo hyppigere enn mannen min, sier hun noen dager senere mens hun oppgitt styrer sin BMW-jeep gjennom Accras rushtrafikk. Som ansatt i et departement tilhører Ofori en liten overklasse i Accra som fører et slags jetset-liv, og som flyr business-klasse til internasjonale konferanser.

–Min statsråd ville være begeistret hvis han kunne innvie det nye huset i sin embetsperiode, sier hun.

Men som Tette har også Ofori inntrykk av at slike ting tar tid. Ethvert møbel må «velsignes» av innkjøpsfolkene. Han holder lange foredrag for henne om skattepenger og asbest, men hva skal de gjøre?

– Vi tilpasser oss takten til tyskerne, sier Ofori. – Vi vil ikke mase for mye.

I november, en drøy måned før innvielsen, sitter hun sammen med Tette og hans sjef Alan Walsch på Baffours kontor hvor det er mugg på de gulmalte veggene. Mens Baffour lener seg tilbake i sin lenestol, sitter Walsch og Tette som elever ytterst på stolsetet. De er glad for at ministeren har en halvtime til overs for dem.

Etter utvekslingen av noen høfligheter nevner Tette at de hadde en konferanse med noen lokale, frivillige organisasjoner tidligere på dagen. Baffour vender seg mot Offori og spør litt snurt:

– Var vi invitert?

Ofori rister på hodet. Baffour ser mot Walsch, men før han rekker å si noe, erklærer Tette at ministeren helt sikkert kunne være med neste gang.

– Hvorfor ikke denne gangen? graver statsråden, men det er ikke mulig å avklare saken. Så lukker han øynene.

Walsch fortsetter å snakke om arkitektenes forslag. Når han annonserer at han om kort tid vil sende dem til hovedkvarteret i tyske Eschborn, melder Baffour seg tilbake med et kremt.

– Dere får dem selvfølgelig før det, beroliger Tette, noe som Baffour kommenterer med tilfreds brumming.

Neste morgen sitter ministeren bak sitt skrivebord og holder et inngående foredrag om presidentens nye arbeidspolitikk – på spørsmålet om hva som var hans bidrag til prosjektet. Baffour nevner kort hvor trangt hans budsjett er. Så ser han unnskyldende ut av vinduet. Nede ligger parkeringsplassen som han stiller til rådighet for byggingen av det nye kontoret. En flekk med rød jord hvor noen gamle biler ruster i vei. Baffour tar en pause.

– Mitt bidrag? spør han til slutt. – Well, I'm the boss.

Tyskerne sier at arbeidsministeren egentlig ikke er en som stiller seg i veien. De oppfatter ham som en mann som er opptatt av omgangsformer, bevisstheten rundt kolonialhistorien, og øyehøyde. At han betegner seg selv som «boss», tolkes som et positivt tegn. Vi ønsker eierskap, sier tyskerne, men de sier det også med et smil.

Kom tilbake – hva nå?

På en onsdag formiddag, mens Tette fortsatt ringer etter Baffours evalueringsrapport, sitter den første tilbakevendte på kontoret til jobb-rådgiver Kwaku Yeboah. Yeboah, i begynnelsen av 30-årene, har på seg en grå dress. Han har studert i Osnabrück og senere vært med på å bygge opp utenriksdepartementets diaspora-avdeling. På hans pult ligger et spørreskjema.

– Hey Jude, hvordan står det til?, spør han og vender seg mot den unge mannen som sitter foran ham med skjelvende hender.

– Bra. Eller rettere sagt, det humper og går.

– Hvor gammel er du?

– 27.

Yeboah ser granskende på ham. På telefonen hadde Jude fortalt at han er fotballspiller, og med sitt nøye barberte skjegg, de hippe joggeskoene og den store klokken på armen ser han virkelig ut som en.

– Hvor lenge har du vært i Tyskland?

–Rundt to år.

–Hvordan kom du deg dit?

Mens Yeboah gjør notater, forteller Jude om en førstedivisjonsklubb i den nordlige delen av Ghana, om premier som ikke holdt til livets opphold, om arbeidet i illegale gullgruver. En forretningsmann fra Ghana, sier han, oppdaget ham da han spilte fotball på fritiden. Han brakte ham i forbindelse med en tsjekkisk agent som lovet ham at han ville realisere Judes drøm om en karriere i Europa.

– Men mannen var homofil, skjønner du, sier Jude.

– Homofil?

Mens de flirer, fortsetter Jude med å fortelle at han ikke vet om den tsjekkeren i det hele tatt var fotballagent. På ett eller annet tidspunkt hadde han stukket av og søkt om asyl i Tyskland. Det ble asylmottak på ham. Han fikk bli uten oppholdstillatelse – og et brev fra ordføreren i byen Langenfeld som sto opp for ham overfor myndighetene, også fordi Jude hadde løftet det lokale kretslaget til et høyere nivå.

– Hvorfor kom du tilbake?

– For mye hodepine.

– Har du en plass hvor du kan sove?

– Ikke noe problem, ikke noe problem.

Yeboah lener seg tilbake.

Bak de foretrukne gardinene høres støyen fra Independence Avenue. Yeboah sier at han kjenner noen som muligens kunne organisere prøvetrening hos toppklubben Wa All Stars. Når han visste mer, skulle han ringe.

Senere, når Jude for lengst har forlatt rommet, går Yeboah gjennom noen alternativer. På Accras største søppeldeponi startet GIZ for ikke lenge siden et prosjekt hvor unge undervises i hvordan de kan resirkulere elektronisk avfall. På den andre siden, mener han, hadde han tidligere på dagen fått besøk av en «chief», en lokal klanleder, som tilbød IT-kurs. Hans elever sover i et hjem. Hvorfor ikke noe slikt hvis det ikke skulle bli noe av All Stars?

Drømmer og virkelighet

Yeboah anslår at han har rundt 600 ledige stillinger å sjonglere med. Arbeidsformidlingen kan tilby kurs innen landbruk hvor arbeiderne kan lære hvordan de planter ris og sukkerrør, og den samarbeider med sosiale organisasjoner som driver oppdrettsanlegg, skredderier eller verksteder. På møtet, som arbeidsdepartementet ikke var invitert til, informerte de lokale, veldedige organisasjoner om hvordan de kan søke om prosjektstøtte hos det tyske selskap for internasjonalt samarbeid (GIZ). Og de forklarte dem at søknader har større sannsynlighet for å bli innvilget hvis ikke reiseutgifter og lønn utgjør 90 prosent av budsjettet.

De første søknadene «ruller» nå inn, og arbeidsformidler Yeboah ser gjennom dem, mens han blir litt oppgitt over surrealistiske summer og vagt formulerte mål.

– Det må være leselig for tyskerne, hadde han forklart sjefen sin på formiddagen før de gikk gjennom et blomstrende formulert dokument, linje for linje. Nå ligger det i en høy stabel på pulten foran Yeboah. Helt øverst ligger «livsforløpet» til vaktmesteren som drømmer om en karriere som toppleder.

Yeboah tar tak i arket og vifter med det i lufta.

– Fem sider med bla, bla, bla, stønner han.

– Av og til føles det som om vi afrikanere bare produserer papir.

Kommuniserer ulikt

Tyskere og ghanesere har ulike måter å kommunisere på. Tyskerne, tror Tette, er mer direkte. En mann – ett ord, slik har han lært det av sin bestefar. Ghaneserne trekker seg tilbake til det vage, særlig når de møter respektpersoner. Hvor raskt det da kan komme til misforståelser, forstår man når man kjenner til resten av Judes historie.

Lukten av stekt kylling metter kveldsluften i forstaden Teshie i utkanten av Accra når Jude utslitt synker ned i en plastikkstol foran en kirke. Han venter på en bekjent som har tilbudt ham en madrass for natta.

Hver dag, forteller Jude, sover han et nytt sted. Menneskene som gir ham ly, ser litt mistenksomt på ham – som om han skulle skjule noe. Da han forhørte seg om en dagsjobb ved havna i går, ble han jaget bort som en flue. Utenom fotball har han ikke lært noe, sier Jude. Da han var 15, solgte han ting på gata. Da var faren hans allerede død, og hvor hans mor var, visste han ikke. Hans søster, sier han, har nå en baby. Han vil ikke være en byrde for henne.

Hva handlet den egentlig om, historien med denne tsjekkiske agenten?

Judes blikk fortaper seg i et mangotre.

– Jeg var i hans leilighet i tre uker, sier han.

– Han tok på meg, og prøvde å trekke meg inn i senga si, men jeg motsatte meg, selv om han en gang rettet en pistol mot meg.

I Tyskland levde han fra hånd til munn. Der fortalte han politiet hva som hadde skjedd, men han skjønte jo at dette ikke ga grunnlag for å få innvilget asyl. Istedenfor fikk han fortalt at han bare hadde en sjanse på gjeninnreise hvis han først forlot Tyskland. Ble han tvangsutsendt, ville det bety et innreiseforbud for opptil tre år. På grunn av dette vil han helst ikke bli nevnt ved fullt navn, og bli fotografert slik at han kan gjenkjennes.

Jude trekker sin mobil ut av lomma. Bildet av en eldre, blond kvinne lyser opp i skumringen.

– Elka, sier han.

De møtte hverandre i en flyktningleir i Hilden, nabobyen til Langenfeld. Elka som akkurat hadde mistet jobben sin, hjalp til i leiren som frivillig. De ble forelsket i hverandre. Han laget fufu til henne, og hun fulgte ham når han syklet gjennom jordbæråkrene til fotballtrening. For de 50 euroen som Elka ga ham på flyplassen i Düsseldorf, kjøpte han sko til søsterens baby.

– Vi vil gjerne gifte oss, sier Jude.

Neste år, når de har spart opp nok penger, vil Elka hente ham i Ghana. Innen da må han slå gjennom. Jude er ikke så sikker på om prøvespilling er den rette ideen. Hos hans siste klubb, Eleven Wise, fikk han sju euro i måneden.

Egentlig, sier han, hadde han håpet på at Yeboah kunne skaffe ham noe som han kunne leve av. For eksempel innen landbruk.

Hvorfor har han ikke hadde sagt det?

– Jeg gikk ut fra at Yeboah ville forstå hva jeg ønsker, sier Jude.

Det er vanskelig å si om Jude kunne blitt mer konkret, om et spørreskjema er nok til å kunne sammenfatte et liv som Judes. Den første tilbakevendte, slik ser det ut nå, er i alle fall ingen mann som vil reintegreres på permanent basis. Spørsmålet er hva det betyr for arbeidsformidlingens framtid.

Tid og rollemodeller

Tette sier at han er klar over problemet. En psykolog som i framtiden skal ta seg av de vanskeligste tilfellene, har fortalt at det finnes overgangsfaser ved en retur.

– Det tar tid før hodet er der, sier Tette.

Hodene, det er dem det handler om, egentlig. Om myten om at enhver som reiser til Europa, med litt anstrengelse raskt kan bli rik. Den myten må erstattes med innsikten om at hardt arbeid og lavere inntekt her hjemme kan være et bedre valg. Men det er ikke enkelt. 300 euro som Jude hver måned fikk i gave av den tyske staten, er mer enn det en lærer tjener i Ghana.

– Vi trenger tid, fortsetter Tette. – Og vi trenger rollemodeller.

På tv'en i venterommet vises en Al-Jazeera-dokumentar som i en endeløs sløyfe viser skrekkbilder av synkende gummibåter i Middelhavet.

Så har Tette fått nok. Etter at Emma Ofori ordrikt ville få utsatt evalueringsrapporten atter en gang, sendte han sin sekretær til ministeriet. En halv time senere kommer det en tekstmelding om at det er problemer med skriveren. Tette blir sint.

– En mann, ett ord, sier han og ler hysterisk. – En ghaneser, tusen ord.

I månedsvis, forteller Tette, har han jobbet 120 prosent. Av og til får han følelsen av at han ikke bygger bruer, men havner mellom to fronter. Det er jo ikke bare ghaneserne som utfordrer hans tålmodighet. Også tyskerne, som krever rapporter om alt. Av og til føles det som om han fortsatt må bevise at han, som mørkhudet mann, er å stole på.

Ved arbeidsformidlingen i Tunis var planen at 2000 klienter skulle få hjelp i løpet av det første året. Det ble langt færre. Derfor passer Tette seg også for å komme med en prognose. Det er bare én ting som er sikkert. Og det er at han om to år kommer til å overlate arbeidsformidlingen til ghaneserne.

Tette vet: for at det virkelig skal bli mulig å forandre noe, trengs det arbeidsplasser som ikke er koblet til bistand og prosjekthjelp. Det trengs ministre som faktisk oppfatter dette prosjektet som sitt eget.

Men han tenker ikke så langt frem. Akkurat nå ville litt asfalt på parkeringsplassen foran Baffours kontor gjort ham lykkelig.

© 2017 Der Spiegel or Spiegel Online. Distributed by New York Times Syndicate. Oversatt fra tysk av Hermann Möhring.

SPIEGEL+DP

Som en del av Dagens Perspektivs europadekning publiserer vi etter avtale jevnlig stoff fra det tyske magasinet Der Spiegel.

---