De farlige krenkelsene

-Ondskap er et nådeløst ord som mange av oss nøler med å bruke. Selv når det verste faktisk skjer, selv når det gjelder massemorderen Anders Behring Breivik. Vi er mer tilbøylige til å forklare, glatte over eller unnskylde, sier førsteamanuensis Anne-Kari Torgalsbøen ved Psykologisk institutt, Universitet i Oslo.

Nå skal det ikke dreie seg om terroristen fra Utøya, men om en fiksjonfigur fra nesten 200 år tilbake som ifølge den erfarne kliniske psykologen har skremmende aktualitet.

Alt lyset og håpet
Teaterstykket «Woyzeck» ble skrevet i 1937 og går nå på Det norske teatret som musikal med musikk av Tom Waits. Her er soldaten Franz Woyzeck en mann nederst på rangstigen som blir hundset av alle, særlig majoren i avdelingen hans og en lege som bruker ham som forsøksperson for medisinske eksperimenter. Det eneste lyset og håpet i Woyzecks liv er kjæresten Marie. Men så bedrar hun ham med en brautende tauburmajor. Maries svik er den ultimate fornedrelsen. Det ender med at Woyzeck dreper henne, det kjæreste han har, og til slutt ender han sitt liv i tjernet.

– Hvem er Woyzeck, og hvorfor gjør han til slutt det han gjør?

– Han er en mann som ble utsatt for utrolig mange krenkelser. Stykket handler om systematisk fornedring og dehumanisering, og om hva et menneske er i stand til å gjøre når han er drevet til sitt ytterste. Det gjorde sterkt inntryk på meg. Jeg kjente at jeg ble følelsesmessig berørt fordi det illustrerer allmennmenneskelige fenomener. Vi blir jo alle krenket – mer eller mindre, men for Woyzeck er krenkelsen total.

– Men han hører stemmer i hodet som befaler ham å drepe Marie: «Stikk, stikk». Har han en schizofren lidelse?

– Han er ikke typisk for personer med schizofreni. Slik jeg leser stykket, ser han for seg en situasjon der han stikker henne med en kniv. Han er forvirret og desperat, føler seg fanget og har svært få handlingsalternativer tilgjengelig. I psykologien kaller vi det svikt i problemløsningsevnen. Det skjer en slags kortslutning i hodet hans. Det er irrasjonelt, men vi kan alle iblant bli irrasjonelle. Forskning har vist at mange som forsøker å ta livet sitt har slike mentale bilder i forkant av forsøket; de ser seg selv i den situajonen der de tar sitt liv.

Systematisk dehumanisering
Torgalsbøen er uansett ikke blant de fagpersoner som synes personer med schizofreni er totalt ulike andre mennesker. I motsetning til enkelte av sine fagfeller mener hun at schizofreni ikke er en livstidssykdom, men at man kan bli frisk. Dessuten er hun opptatt av at det ikke er noe absolutt skille mellom mentalt syke og mennesker uten noen diagnose.

– Dette veldig markante skillet mellom det normale og det abnormale eksisterer mest i hodene på mennesker som er opptatt av å snakke om de andre og oss. Frode Grytten sa i sin anmeldelse av sangtekstene til Waits at «vi gjør en tabbe om vi tror det er de andre Waits synger om, at det er de som ikke fikser dette livet, de som har det sosiale nederlaget stempla i panna, de som ikke er som oss.»

– Men ikke alle som blir krenket, dreper?

– De færreste som blir krenket, dreper. Dette handler om et ekstremt tilfelle, om systematisk dehumanisering. Som når tamburmajoren bruker Woyzecks kropp som skammel eller når doktoren presser erter ned i halsen hans, sier psykologen og legger til at det finnes mange andre reaksjoner enn drap. Personer som blir krenket, kan bli selvdestruktive, eller de kan plage andre.

– Vi krenker og krenkes hele tiden, det er en del av det å være menneske. Vi får det ikke som vi vil, andre er ekle mot oss. Hverdagskrenkelser er mindre ekstreme, men det er elementer av det samme for eksempel i mobbing på skolen og utfrysning på arbeidsplassen. Slike ondartede gruppemekanismer blir mange mennesker utsatt for. For det er ofte en gruppemekanisme. Som i stykket: Woyzeck blir hånet av alle, og dermed kan alle håne ham. Det at alle gjør det, legitimerer gjerningen. Det skumle er at man aldri vet på forhånd hvor mye hver enkelt tåler. Vi har ulik oppvekst og ulike personlighetsmessige forutsetninger for å håndtere krenkelser.

Torgalsbøen trekker frem et eksempel fra stykket som viser en mekanisme som mange nok kjenner igjen. Woyzecks kaptein sier at han alltid har gjort det beste for Woyzeck, han har alltid villet ham vel. Så hvorfor ser Woyzeck på ham med slike stikkende øyne?

– Her gjør overgriperen seg selv til offer. Dette er en vanlig – og virksom – taktikk som mange mobbere og overgripere bruker: fra følelseskalde foreldre som ikke kan forstå hvorfor barnet ikke er takknemlig, for «jeg har jo ofret alt for barna mine», til ledere som synes en ansatt er krevende og vanskelig «når alt er lagt til rette».

Woyzeck blir hånet av alle, og dermed kan alle håne ham. Det at alle gjør det, legitimerer gjerningen, sier psykolog Anne-Kari Torgalsbøen.

Misery is the river
«Misery is the river of the world», synger ensemblet. Torgalsbøen synes Waits sangtekster og Büchners teaterstykke minner oss om den menneskelige misere, hva som skjer når de gode krefter er fraværende.

– Det gode er noe man må man kjempe for. Potensialet for å utføre onde handlinger er derimot alltid der, men det vil vi helst ikke erkjenne. Som Tom Waits sier i en av sine sanger: «If there is one thing you can say about mankind, there is nothing kind about man.»

– Woyzeck er stykkets mest tenksomme karakter. Han reflekterer over tilværelsen, mens han venn Andres, som også er en fattig soldat, er mer av en sove-spise-gå-på-horehus-type. Samtidig er det Woyzeck som blir drapsmann?

– Woyzeck forsøker å unngå den handlingen han begår til slutt. Han tenker på det hele tiden, han kjemper i mot – og må gi tapt. Grunnen til at dette er så ubehagelig for oss tilskuere er at det er Woyzeck som til slutt utfører udåden, og ikke en av de som har plaget ham. Det utfordrer vår oppfatning om hvem som er gjerningsmann og hvem som er offer.

– Du har jo vært sakkyndig i retten: Er Woyzeck skyldig?

– Jeg vil nok vurdere ham som tilregnelig. Dette spørsmålet er ett av de mange som gjør det 200 år gamle stykket så aktuelt. Her har vi et eksempel der gjeringmannen visste hva han gjorde. Woyzeck har ingen psykotisk lidelse –i likhet med de fleste som dreper.

Drapsmenn er ikke psykotiske
Det er en misforståelse at de fleste som dreper, er psykotiske, understreker Torgalsbøen. Mange drapsmenn opplever – selv om det er irrasjonelt – at de kun har ett handlingsalternativ tilgjengelig. I hvor stor grad de er opplever seg presset fra flere hold samtidig, for eksempel på jobb og i parforholdet, kan nok variere. I en del tilfeller kan de, som Woyzeck, føle at de er presset av verden utenfor, samtidig som alt raser sammen på hjemmebane.

– Det kan være en akkumulativ effekt. Kvinner har kanskje en tendens til å undervurdere hvor krenket enkelte menn kan bli av seksuelle sidesprang, eller av at kvinnen ønsker å bryte ut av forholdet. I de mest ekstreme tilfellene ser vi at menn kan drepe sin partner, og iblant også sine barn, for deretter å ta livet av seg selv som konsekvens av dette.

– Har du truffet woyzecker i din praksis? Og hva er det da som har gjort dem slik?

– Ja, personer som er blitt utsatt for langvarig hån og latterliggjøring, kanskje helt fra barndommen, de møter man på psykologens kontor. De utvikler symptomer som depresjon og har en svært dårlig selvfølelse. De stoler lite på egne vurderinger og lar seg lett dominere av andre mennesker som kan herse med dem. Og da er de ikke i stand til å forsvare seg.

– Og når noen blir mobbet, så støtter flokken ofte mobberen, ikke offeret?

– Da ser det ut som det trer i kraft en mekanisme som sier at «det må være noe spesielt ved deg siden du blir behandlet på den måten. Du burde ikke tatt deg så nær av det. Du burde vært mer som oss». Det sies at folk blir født som originaler, men dør som kopier. Det koster noe å være den som skiller seg ut og går sine egne veier. Flokken tåler ikke det.

Vi vil ikke se
– Hvorfor setter vi ikke inn mer krefter og ressurser mot krenkelser på skoler og arbeidsplasser, når det kan ha slike konsekvenser?

– Vi sier at vi er opptatt av det, men det blir med honnørordene. Alle er vel enige om at vi vil mobbing i skolen til livs, men har det egentlig skjedd så mye de siste 30 årene? Husk scenen hvor doktoren dyttet erter ned i halsen på Woyzcek for å få ham til «å lee på ørene». Dette er et konkret eksempel på mobbing. Mange barn i norske skoler utsettes for mobbing daglig. De blir slått, dynget i snøen, får hodet dyppet i toalettskålen. Jeg får lyst til å sitere Bjørneboe: «Hvor tar de sin ondskap fra?» Historien har vist at mennesket har utvist stor kreativitet når det gjelder å utføre onde handlinger.

Torgalsbøen mener vi kanskje dypest sett vegrer oss for å se konsekvensene av ondskapsfulle handlinger, også de mer skjulte som skjer i hverdagslivet, fordi det blir for vanskelig. Det bryter også med vår oppfatning av oss selv som personer som vil vel.

– Jeg bruker nå et ord som mange akademikere har berøringsangst mot ondskap. Men ingen kan gå ut fra denne forestillingen likegyldig. «Woyzeck» kan bidra til en bevisstgjøring om å kjempe for det gode. Vi må vise godhet og omsorg for hverandre.

– Snakker du om kristne dyder; ondskap kan oppfattes som et religiøst ord?

– Det er nok noen dyder i kristendommen og enkelte bibelsitater som jeg synes representerer gode leveregler – selv om jeg ikke selv er troende. Du skal gjøre mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg. En slik tanke er helt fraværende i Büchers tragedie og Waits sangtekster. Dette fraværet gjorde et sterkt inntrykk. For oss som økonomisk og sosialt er priviligerte, og ikke som Woyzeck blir utsatt for de aller verste krenkelsene, kan det være nyttig og viktig å ta inn over seg hvordan klasseproblematikk og det sosiale nederlaget kan få fatale konsekvenser for et menneskes utvikling.

Ingen kan gå ut fra denne forestillingen likegyldig. «Woyzeck» kan bidra til en bevisstgjøring om å kjempe for det gode, sier -Torgalsbøen.