Dilemma: Med forbryterens blikk

Er det mulig å tegne et nyansert bilde av barneseksualforbryteren, uten å samtidig bagatellisere hele forbrytelsen? Kan du argumentere fra rasistens standpunkt i kunsten din og ikke samtidig drive med propaganda?

New York, oktober 2014: I slutten av oktober setter Operahuset Metropolitan opp operaen Klingenhoffers død fra 1991, der terrorisme og rasistisk motiverte drap sees fra gjerningsmannens ståsted. Operaen er av mange ansett som en forsvarstale for palestinske terrorister, og har i tillegg blitt stemplet som antisemittisk, fordi drapsofferet i operaens tittel er jøde. 21.oktober protesterte flere tusen personer mot oppsetningen.

Operahuset Metropolitan satt i fjor høst opp operaen Klingenhoffers død fra 1991, der terrorisme og rasistisk motiverte drap sees fra gjerningsmannens ståsted.
Foto: Metropolitan

Oslo, oktober 2014: Deichmanske bibliotek leier ut en sal til nettstedet document.no, som skal arrangere et foredrag om kunstneren Dan Park. Park anses av mange som nazist, han har tilhørighet i høyreekstreme miljøer, han har tilsynelatende støttet Behring Breivik, og alt dette reflekteres i kunsten hans. Den 24.oktober møtte flere hundre opp for å demonstrere, fordi de mener Parks kunst er langt over grensen. I København ble galleriet som skal vise Parks bilder rasert allerede før utstillingen har ankommet Danmark. Og vi skal ikke en gang nevne rabalderet som fulgte tildelingen av årets Ibsen-pris til Peter Handke.

Sist i rekken av kontroversielle uttrykk er karikaturtegninger av profeten Muhammed, som har skapt debatt over hele verden, i tillegg til de tragiske konsekvenser med terrorangrepet i Paris som det aller verste eksemplet.

Reaksjoner på kunst er ikke uvanlig. Kunsten kritiseres for å løpe ekstremisters ærend, glorifisere terrorister eller unnskylde graverende handlinger.

Finnes det grenser for hva kunst og litteratur kan ta opp? Og når blir kunstverkene hyllester eller nedskaleringer av forbrytelsene?

Den pedofiles blikk

– Det bør ikke være noen grense for hvilke perspektiver skjønnlitteraturen kan vise, mener Bjarte Breiteig, som har skrevet romanen «Mine fem år som far». Han slår et slag for det nyanserte bildet av barneseksualforbryteren.

Romanen tar for seg seksuelt misbruk av en fire år gammel jente, sett fra forbryterens ståsted. Anmelderne skriver blant annet at det «langt på vei er en forsvarstale» (VG) og at man får «empati med overgriperen» (Dagsavisen). Det er nemlig en svært liten del av boka som handler om selve overgrepet, først og fremst blir vi kjent med overgriperen, og alle hans sterke og svake sider.

– Vi har lett for å tenke på overgriperen som ond eller syk. Dermed kan vi lett glemme at han fremdeles er et menneske, som også kan ha mye godt i seg. Det tror jeg vi må huske, om vi skal nærme oss en forståelse for hvorfor overgrep skjer, mener Breiteig.

Kontroversielt: Bjarte Breiteig har skrevet romanen «Mine fem år som far». Romanen tar for seg seksuelt misbruk av en fire år gammel jente, sett fra forbryterens ståsted.
Foto: Anja Naper.

Hvorfor skjer overgrep?

– Jeg kan ikke tilby noe endelig svar, men jeg har gjort meg tanker rundt romanens hovedperson, overgriperen Martins tilfelle. Som en del av en individualistisk kultur, er det viktig for ham å være en interessant fyr. Han føler at det ikke er fascinerende nok å være et godt menneske. Kanskje tror han at man må ha noe mørkt over seg for å være kunstner, og at han finner dette mørket gjennom overgrepet, sier han.

Breiteig leste seg opp på faglitteratur om barneseksualforbrytere i arbeidet med romanen, og han forteller at overgriperne ofte er svært glade i dem de har utført overgrepet mot. Ofte vet de ikke hvorfor de gjorde det. Omkostningene blir svært høye for hovedpersonen, og i boka spør han seg hva som skader overgrepsofferet mest – rettsprosessen og skammen eller selve overgrepet. Martin spør seg også hvorvidt straffen egentlig er rettferdig.

– Man mister jo hele livet sitt. For Martins del, mister han de to guttene sine, og han mister kona si sammen med verdigheten. Han opplever selv dette som urettferdig. Han mener at han totalt sett har gjort mer godt enn vondt mot overgrepsofferet Selma – for han har også hjulpet henne og moren i en vanskelig periode. Men alt det gode glemmes så snart overgrepene kommer opp i dagen.

Martin har et ganske ordinært liv, selv om han også søker det grenseløse.

– Et spørsmål man kanskje stiller seg i møte med boka mi er: Kunne jeg også vært en forbryter? Den lar leseren ta del i Martins «forbudte» følelser og dele hans tenkemåte. Slik tror jeg den kan bidra til større selvinnsikt hos leseren. Til hverdags prøver vi jo å fortrenge de onde lystene som måtte ligge i oss – men det er slett ikke sikkert at de dermed ufarliggjøres.

Bagatellisering

Marianne Egeland er professor i litteratur og etikk og spør seg om man, når man er innstilt på å forstå, kan bagatellisere handlingen ved å fremstille den som menneskelig og som noe «alle kunne ha gjort».

– En mulig konsekvens av forsøk på å leve seg inn i personer som har begått grufulle forbrytelser, er at handlingene deres kan komme til å bli modifisert, sier hun.

Breiteig tror ikke han kan oppfattes på den måten.

– Jeg er ikke redd for at jeg har undergravd alvoret i en slik sak – men jeg viser kanskje en annen side av alvoret enn det man vanligvis ser, sier han.

Halvstudert litteraturviter og leder i Antirasistisk senter, Rune Berglund Steen, sier at det er tenkelig at man, ved å modifisere forbrytelsen, kan være i gang med en gryende unnskyldning. Det var Steen som ledet demonstrasjonen mot Deichmanske bibliotek i Oslo og foredraget om Dan Park. Han trekker linjene til litteratur om Anders Behring Breivik.

– Hvis den jevne leser varmes av en overgriper eller massemorder så ser jeg ikke helt hva forfatteren bidrar til, sier han.

Steen har selv et påbegynt hovedfag i polsk lyrikk, og mener at den østeuropeiske dissidentlitteraturen ofte har en sterk etisk ryggrad – og at det er nettopp det som gjør den så bra. I tilfellet Dan Park, var det den grove personsjikanen mot konkrete personer som var over grensen, mener han. Han avviser likevel ikke alle verk som er sett fra forbryterens perspektiv.

– Selvsagt kan det være god og viktig litteratur der forbrytelsen er sett fra forbryterens ståsted. Men man må ikke løpe ekstremismens eller forbryterens ærend, mener han.

Men kan ikke dette bidra til å sette lys på hva som rører seg rundt omkring?

– Man vet allerede hva som rører seg rundt om. Å fremme ekstreme synspunkter er å spre propaganda, mener Steen.

– Vi har allerede en forhistorie med nazistisk utnyttelse av kunst til propagandaformål. I deler av Europa har høyreekstremisme vært på frammarsj de siste årene. Vi har et stort problem hvis vi begynner å si at kunst som til forveksling er likt reklame, propaganda eller som unnskylder ekstreme handlinger, er viktig i samfunnet.

Nazistblikket

Stipendiat i litteratur ved Universitetet i Oslo, Björn Fröhlich, studerer monologen Der Kommandant, av Jürg Amann. Den handler om en tysk kommandants krigsforbrytelser under andre verdenskrig. Monologen er fortalt fra forbryterens perspektiv, og hovedpersonen forteller entusiastisk og detaljert om den nyeste metoden som kan drepe enda flere jøder på én gang enn det som var mulig tidligere. Monologen kom ut i 2011, og de første anmeldelsene i Tyskland og Østerrike var svært personlige. De forholdt seg til anmelderens egen opplevelse av boka, noe som er uvanlig i disse landene.

– Anmeldere i Tyskland er nærmest aldri personlige. Det var dette som gjorde meg interessert i hva som skjedde når man så saken fra kommandantens perspektiv. Det kunne se ut som om anmelderne fikk en annen opplevelse av krigen, og at boka rett og slett ble sterkere for dem ved at den portretterte forbryterens perspektiv, forteller Fröhlich.

Han tror de menneskelige sidene ved kommandanten bidro til å gjøre boka ekstra sterk for anmelderne, fordi det setter forbrytelsene i et annet lys. Blant annet handler store deler av monologen om barndommen til kommandanten, en helt vanlig barndom, og om de menneskelige egenskapene til hovedpersonen. Likevel utfører han senere helt uakseptable handlinger.

Fröhlich tror at denne type litteratur kan bidra til en erkjennelse av at man ikke nødvendigvis må være et monster for å utføre uakseptable handlinger.

– Boka skaper et ubehag for leseren, fordi monologen kan gi en følelse av at dette like gjerne kunne vært deg eller meg. Man kjenner seg igjen i egenskapene til kommandanten. Mange i Vest-Europa vil kjenne seg igjen i ham, sier han.

Fröhlich mener at dette bryter tvert med den populærkulturelle hukommelsen av hvordan vi oppfatter andre verdenskrig.

– Svært mange filmer, bøker og annen kunst tar for seg et sort-hvitt bilde av krigsforbrytelser. Men de fleste nazister hadde ikke avvikende karaktertrekk. Andelen psykopater i SS var omtrent like høy som i et hvilket som helst samfunn, sier han.

Så hva får samfunnet egentlig ut av slike perspektiver?

– Dette kan kanskje bidra til å sette fingeren på negative trekk ved samfunnet, slik som den nazistiske ideologien. Dessuten kan den øke forståelsen for hva usunne samfunnsverdier kan resultere i. Vi trenger en debatt om akkurat disse tingene. Spørsmål blir mye mer komplekst når man trekker frem gjerningsmannens perspektiv, mener Fröhlich.

Til ofrenes beste?

Noen kritiske røster til tross, anmeldelsene av Mine fem år som far sparer ikke på adjektiver som «modig», «viktig» og «sterkt». Breiteig mener likevel at det ikke er nok med et sterkt tema. Romanen må tilby forståelse.

– Det er skadelig for vår tenkning når dårlig skrevet litteratur kompenseres med sterke tema. Da forsterkes klisjeene – og det er det motsatte av forståelse. God litteratur må tegne et nyansert bilde, spesielt hvis den tar for seg sterke tema som dette, sier han.

Steen mener at det å alltid skulle fremme det mest ekstreme perspektivet, kan være et symptom på noe annet.

– Det er kan være et symptom på intellektuell fattigdom. Det virker som om det er en tendens i samfunnet å gå opp de mest ekstreme sporene, mener han.

Da teaterinstruktøren Christian Lollicke skulle sette opp teaterstykket om Anders Behring Breiviks «Manifest 2083», sto flere på barrikadene og mente det burde vært nektet vist. Leder for pårørendegruppen for 22.juli ønsket å stoppe stykket, og sa den gang at ingen bør få gjøre noe for å fremme Breiviks meninger.

Stipendiat i litteratur ved Universitetet i Oslo, Björn Fröhlich, mener kunst kan hjelpe samfunnet med å bearbeide vonde hendelser.
Foto: Anja Naper.

– Denne type litteratur er ikke skrevet for ofrene. Jeg har stor forståelse for at det kan være en påkjenning for dem. Men samfunnet trenger å få bearbeidet sterke inntrykk, som for eksempel terrorangrepene i Norge i 2011, sier stipendiat Fröhlich.

Men kan det ikke være respektløst overfor ofrene?

– Det er vanskelig å avveie de ulike interessene mot hverandre. Det er naturligvis fare for at man kan oppleve en overidentifikasjon, og at det bikker over til en hyllest. Men det vil være vanskelig for ofrene å bedømme, det må være opp til resten av samfunnet, sier han.

Forfatter Breiteig forteller om den gangen han selv ble slått ned hjemme i nabolaget på Tøyen. I etterkant hadde han fordommer mot den samme gruppen av mennesker som utførte volden mot ham. Slik vil det være med alle ofre, tror han.

– Et offer vil raskt få en ganske ensporet tankegang. Forbryterens stemme kan nyansere bildet av overgrepsmannen for ofrene også, og dette kan kanskje bidra til å hjelpe dem videre.