Kina-krakket: Symptom på en sliten drage

Børskrakket i Kina satte en støkk i verdens finansielle markeder denne uken. Siden toppnivået i juni har Shanghai-børsen falt over 40 prosent. Finansmarkedene i Vesten har i stor grad summet seg, men flere spørsmål om Kina består ubesvart.

En ting alle ser ut til å være enige om, både vestlige eksperter og kinesiske investorer, er at Kinas 30 år lange veksteventyr har nådd et skille. Normalen med over 10-12 prosent årlig økonomisk vekst, hvor motoren er enorme statlige investeringer i store infrastruktur-prosjekter som motorveier og havner samt store statseide selskaper, harker.

Ingen vet med sikkerhet hva den økonomiske veksten i Kina er nå. Offisielt er den på 7 prosent i året, men få har tiltro til de offentlige tallene. Mange vestlige eksperter tipper på 5-6 prosent. Andre tror kanskje til og med at landet opplever en solid tilbakegang. I et langt perspektiv har kanskje ikke Kina investert for mye, men kanskje de har gjort det for raskt. I dag står enorme skyskraperbyer tomme for folk og fabrikkene går på tomgang.

Faktisk er deler av Kina allerede i resesjon. De tre nordøstligste regionene melder om negative tall, ifølge Arthur R. Kroeber, leder i analysehuset GaveKal Dragonomics. To andre regioner ligger og vaker rundt nullvekst. Kroeber tror Kinas økonomi kommer til å slakke gradvis på farten over de neste to årene, men at landet slipper unna en ren kollaps.

• Situasjonen i dag. Verdiene på Shanghaibørsen har stupt med over 40 prosent siden toppnoteringen i juni. Verden frykter at slagene på børsen er et symptom på at kinesisk økonomi er i verre forfatning enn kinesiske myndigheter liker å innrømme.
• Resten av verden. Børsene i USA og Europa falt først, deretter angret de litt, men bare litt. Så steg de igjen. Men frykten for en større tilbakegang i Kina sitter fortsatt i.
• Dette har kinesiske myndigheter gjort. Valutakursen er justert, renten senket, og aksjer er kjøpt. Alt i alt gikk det med om lag 400 milliarder dollar på gildet før myndighetene overga seg til markedskreftene.
• Spørsmål gjenstår. Vil kinesiske myndigheter egentlig fortsette marsjen mot en ren markedsøkonomi og gi stadig større slipp på grepet om de statseide selskapene? Og har de egentlig kompetansen som skal til for å lede et verdenslokomotiv?

Langvarig korreksjon

På tross av de kinesiske myndighetenes motvillighet til å innrømme at veksten har avtatt, merkes den labre aktiviteten godt i andre markeder. Land som Norge, Canada og Australia, som alle har opplevd en økonomisk gullalder som følge av at råvarene deres har blitt kjøpt opp av Kina, kan ikke gjøre annet enn å se på mens prisen på olje og metaller faller.

Nå var verdiene på Shanghai-børsen kraftig overpriset, en korreksjon måtte til - nå eller senere uansett. Mens en typisk aksje på Oslo Børs nå kan kjøpes for 20 ganger mer enn aksjens andel av resultatet, såkalt price to earnings multippel (P/E), rapporteres det om flere tilfeller av P/E-nivå på Shanghai-børsen nærmere 70. Det er dotcom-boble anno 2000-territorium. Og fortsatt, selv etter krakket, er aksjene på kinesiske børser verdsatt til 50 prosent mer enn i begynnelsen av 2014.

«Hvis de er bekymret nok til å foreta et slikt håpløst forsøk på å holde aktivaprisene høye, da burde nok vi andre også være nervøse»
Martin Wolf

Dårlig håndtering

Faktisk har det vært en tendens til at boblen var i ferd med å sprekke ganske lenge. Kinesiske myndigheter valgte å holde verdiene kunstig høye ved å la staten kjøpe opp aksjer. Ifølge Financial Times gikk det med opptil 200 milliarder dollar på prosjektet, tilsvarende et rundhåndet norsk statsbudsjett. Andre analytikere har anslått pengebruken til over det dobbelte når man også tar med andre tiltak.

Kinesiske myndigheter hadde åpenbart ikke tenkt å sitte stille å se på at vekstvidunderet deres led samme skjebne som Japan på 1980-tallet, der store deler av velstandsveksten ble pumpet inn i en enorm boble - både eiendom og aksjer var kraftig overpriset. Resultatet, som er godt kjent i dag, var tiår med tapt økonomisk utvikling, banker med gjennområtne låneporteføljer og et boligmarked i Tokyo der prisene fortsatt ligger lavere i dag enn i 1988, da de riktignok var så svimlende høye at selv Manhatten ble satt i forlegenhet.

11. august kom den første innrømmelsen fra Kina. Valutaen ble devaluert med 2,8 prosent mot dollaren. Valutakursen mellom den kinesiske handelsvalutaen renminbi og den amerikanske dollaren har vært et omdiskutert tema lenge. Kineserne er komfortable med å holde den fast, da har de bedre kontroll på eksporten av varer til en av sine beste kunder. Men USA har i årevis bedt kineserne endre vekslingskursen, slik at kinesiske varer blir dyrere. Kina har på sett og vis vært enig og veldig forsiktig og gradvis latt egen valuta styrkes. Devalueringen ble applaudert av IMF, som lenge har mast på Kina om å gjøre valutaen sin mer fleksibel.

Rentenivået i Kina er på rundt 4 prosent, men prisene for produsentene faller for tiden i rekordfart, deflasjonen er på 6 prosent. Dermed er realrenten i Kina på 10 prosent. Lavere renter er nødvendig, men valutakursen åpner ikke for den slags fleksibilitet.

Kinesiske myndigheter hevder valutajusteringen var naturlig i så måte, men de mange eksperter ser på endringen som et grep ment å gjøre kinesiske varer billigere i utlandet igjen.

Skjønt så enkelt er det kanskje ikke. Den nobelprisvinnende økonomen Paul Krugman mener at devalueringen ikke på langt nær er nok til å styrke eksporten. Og han burde vite, det var nettopp tankene om internasjonal handel han fikk nobelprisen for.

Forbli nervøs

Heldigvis er verden full av eksperter på Kinas økonomi. Martin Wolf er kjent som en av de ypperste kommentatorene i det europeiske kommentariatet, der han fra sin utkikkspost på toppen av Financial Times holder øye på verdensøkonomien.

Wolf tror markedenes nervøse reaksjon på hendelsene i Kina kan forsvares. Ikke fordi børsfallet er så alvorlig, men fordi kinesiske myndigheter ser ut til å ha taklet boblen så fryktelig dårlig.

Hvis de er bekymret nok til å foreta et slikt håpløst forsøk på å holde aktivaprisene høye, da burde nok vi andre også være nervøse,
skriver han.

Reuters melder at flere av Kinas byråkrater med ekspertise på finansmarkedene har sluttet de siste årene. Lønnen som byråkrat i Kina kan vanskelig måle seg med det man får som ansatt i en internasjonal investeringsbank. Mange følte seg heller ikke spesielt verdsatt, skriver nyhetsbyrået. Ansvaret for overvåking av markedet har i det siste hvilt på folk som ikke i samme grad forstår hvordan finansmarkedene fungerer. Det kan ha bidratt til den ganske klønete responsen på svingingene i markedet.

Da myndighetenes kjøpegilde til slutt var over, skyldtes det ikke at pengene til staten tok slutt, men at de i regimet som var imot galskapen satt foten ned. I mellomtiden var det nok en del aksjeeiere som kom seg ut ved å selge sine overprisede andeler til staten.

«Europeiske selskaper bør dra nytte av den nåværende situasjonen for å se etter nye muligheter, for eksempel i India »
Alicia Garcia Herrero

Mørket senker seg over Beijing.

Ingen handelskrig

Det er ikke akkurat snakk om 1700-tallets merkantilisme, med rene handelskriger, man ser utspille seg på finansmarkedene i dag, men snarere en forståelse for at land konkurrerer. Saudi-Arabia har trappet opp oljeproduksjonen sin i det mange mener er et forsøk å utkonkurrere amerikansk skiferolje. Tysklands suksess med eksportdrevet økonomisk vekst, er noe flere land ønsker seg, og valutakurssvingninger oppstår i kjølvannet. Problemet er at ikke alle land kan eksportere seg ut av en krise.

Martin Wolf tror ikke det handler om å gå tilbake til eksportledet vekst. Han tror det er dypere grunner som er kjernen i markedsuroen. Spørsmålet er om kinesiske myndigheter kan og vil lede Kina fra en økonomi basert på nye investeringer til en økonomi i mye større grad basert på konsum.

Kroeber i Dragonomics peker på et annet sårt punkt for Kina. Helt siden Deng Xiopings markedsreformer har det egentlig aldri vært noen tvil om hvilken retning Kina har ønsket å gå. Hvert tiår ble markert med markedsvennlige reformer. På åttitallet fikk bøndene frihet til å dyrke det de ville og starte bedrifter. På 90-tallet avskaffet myndighetene de fleste priskontroller, åpnet for utenlandske investeringer og reformerte mange av de statlige selskapene og på 2000-tallet gikk Kina inn i Verdenshandelsorganisasjon WTO.

Men i det siste tiåret er bildet ikke like krystallklart, ifølge Kroeber. Mens Xi Jinping i 2013 tilsynelatende fulgte opp tidligere lederes markedstankegang da han lovde at «markedene skulle spille en avgjørende rolle» i fordelingen av ressurser, stod det også skrevet i samme planleggingsdokument at staten ville opprettholde sin avgjørende rolle i økonomien. I de etterfølgende årene har det kommet svært få markedsreformer, og ingen av de statseide selskapene, som Kroeber tror spiller en avgjørende rolle i dagens problematiske situasjon, er blitt reformert.

Finansmarkedene er rett og slett usikre på hva Kina vil, og om de vil være i stand til å klare det.

Christopher Balding er førsteamanuensis ved Peking Universitet i Shenzhen og skriver om kinesisk økonomi på bloggen sin baldingsworld.com. Han peker på at Kina egentlig lever på en finansiell øy uten klare forbindelser til de andre store økonomiene. Utlendinger sitter på relativt små andeler av kinesiske aksjer for eksempel, skriver han. Smitteeffekten burde derfor være begrenset.

Asia og vekstmarkedene er ikke lenger vekstmotoren for den globale økonomien. Det sier Alicia Garcia Herrero i den Brusselbaserte tenketanken Bruegel til avisen Die Zeit.

Hun tror effekten av en større krise i Kina faktisk vil få begrenset effekt på Europa.

– Den europeiske økonomien er svært variert og ikke totalt avhengig av hva som skjer i Kina. Europeiske selskaper bør dra nytte av den nåværende situasjonen for å se etter nye muligheter, for eksempel i India, sier hun til avisen.

Indisk økonomi er ventet å vokse med 7 prosent i 2015. Ifølge DIW-økonomen Christian Dreger, som også er omtalt i Zeit, er India mindre sårbare for svingninger i verdensøkonomien fordi landet ikke eksporterer så mye.

Så får vi sette vi lit til India.