Kjønnlitteratur

Da VGs anmelder i 1952 skrev at Marie Takvams roman om husmortilværelsen «ikke rakte noen», visste han nok ikke at denne setningen – innen visse kretser – skulle bli husket over 60 år etter. Kjønnlitteraturen har en lang historie: I mange hundre år var det bare menn som skrev bøker. Etter hvert ble det mannlige forfatterveldet utfordret, og kvinnene kom på banen. Det tok tid å bli hørt, å bli ansett som relevante og til slutt å bli vurdert på lik linje med mannlige forfattere. Eller – har vi egentlig kommet helt dit? I dag går de fleste litterære priser til menn. I 2006 spurte en mannlig forfatter seg «Hvorfor får så mange kvinner gi ut bøker, når menn vitterlig er bedre forfattere», og i Norges litteraturhistorie hevdes det at menn skriver om universelle ting, mens kvinner skriver om det nære og private. Generelt anmelder stort sett menn menn, mens kvinner anmelder både kvinner og menn. Og leserne: Menn leser menn, kvinner leser menn – og kvinner. Og det kan også se ut til at romaners hovedkarakterer og -kvaliteter blir bedømt ut ifra forfatterens kjønn.

Matcho-Solstad

Inger Østenstad ved Universitetet i Oslo har studert Dag Solstads forfatterskap, og hans og romankarakterenes posisjon som menn.

– Siden kjønn er viktig i verden, vil det også være det i litteraturen. Det er lett å konstatere at de lite virile og svake mennene i Solstads romaner ikke passer inn i det tradisjonelle mannsidealet. Men utenom romanene kan Solstad opptre svært maskulint, som fotballekspert, for eksempel. Hans posisjon balanserer mellom tradisjonell maskulinitet og dens motsetning.

Dette setter Østenstad opp som en motsats til når kvinnelige forfattere forsøker å få til en tilsvarende balansegang.

– Ta kvinnene hos Hanne Ørstavik, de er ofte kalde og aseksuelle og langt fra tradisjonelt kvinnelige, samtidig som Ørstavik selv opptrer mer tradisjonelt kvinnelig, for eksempel når hun står frem som -Rosen-terapeut. Balansen mellom kjønnsnormen og dens motsetning kan se lik ut hos Solstad og Ørstavik, men virkingen er veldig forskjellig. Mens Solstad vekker universell begeistring og lojalitet, vekker Ørstavik forbausende mye harme og motstand.

Da en anmelder i Dagbladet slaktet Hanne Ørstaviks bok, hevdet hun nettopp at det «gav mening å kalle det typisk kvinnelitteratur». Forsker og forfatter Unn Conradi Andersen gikk ut og sa tvert imot, dersom man tok bort navnet på omslaget til en samtidsroman i dag, er det nærmest umulig å si om den er skrevet av en kvinne eller en mann. Dette var bakgrunnen for at journalist Agnes Ravatn utførte en blindtest på biblioteket, med Dagbladet-anmelderen, som mente at det ikke var noen sak å bestemme forfatterens kjønn, og Andersen, som mente det motsatte. De fikk opplest de første setningene i et utvalg bøker, for å bestemme hvorvidt det var skrevet av en mann eller en kvinne. En time og 20 (relativt) skråsikre konklusjoner senere, forelå resultatet. Vi kommer tilbake til det.

«kvinnelig forfatter»

Østenstad mener at påstandene om at kvinner skriver om det partikulære og menn om det universelle, i virkeligheten er basert på forventningene vi som lesere har til kvinner og menn, og at vi, og anmeldere, ofte leser kjønn inn i litteraturen.

– Man kan velge å tro at anmelderne har vond vilje, men jeg tror jo at det ligger dypere enn det. Vi er rett og slett preget av noen i bunn og grunn patriarkalske tankemønstre som er vanskelige å endre. For å motvirke dem må vi være på vakt.

Derfor bør man unngå begreper som «kvinnelig forfatter». (ups!) Makten ligger i språket.

– Slike begrep bidrar til å tenke på en «kvinnelig forfatter» som det motsatte av normalen, de øvrige (mannlige) forfatterne. Du finner ikke begrepet «mannlig forfatter» i mediene.

Et annet eksempel kan være menn som bare anmelder menn. Det er ikke noe spesielt ved det.

– Men dersom en kvinnelig kritiker kun leser litteratur skrevet av kvinner, blir det gjerne regnet som en feministisk handling. Dette er nok et eksempel på annengjøring, sier Østenstad.

Tilbake til Ravatns under-søkelse. Resultatene viste at litt under halvparten av forslagene var riktige. Omtrent det man kunne forventet med utgangspunkt i at det er umulig å gjette.

– I dag er vårt syn på kjønn blitt langt mer sammensatt enn det har vært tidligere. Men vi er ikke i mål enda.

Fire kvinner som skriver om skrivende kvinner ...

Denne flammende verden
Siri Hustvedt, Aschehoug, 2014

Installasjonskunstneren Harriet Burden er overbevist om at mangelen på suksess kommer av at hun er kvinne. Derfor allierer hun seg seg med tre menn, som skal stille ut hennes kunst i deres navn. Den påfølgende suksessen får noen overraskende konsekvenser.

Har vi henne nå?
Unn Conradi Andersen, Gyldendal, 2009

Unn Conradi Andersen ser på hvordan spillerommet for kvinnelige forfattere har endret seg fra 1950-årene og fram til i dag, og har funnet ut at vi fremdeles tar på oss kjønnsbriller når vi leser skjønnlitteratur. En bok for deg som ønsker å fordype deg i temaet.

Bavian
Naja Marie Aidt, Gyldendal 2006

I Bavian vet man ikke om hovedpersonen er mann eller kvinne, til noen leseres store forargelse. For Bavian vant Aidt Nordisk råds litteraturpris.

Litterær salong
Brit Bildøen, Samlaget, 2009

Bildøen har laget en introduksjon til et knippe kvinnelege forfatterskap, for å vise at de finnes, og at de skriver bøker av høy litterær kvalitet. Fin innføring hvis det skorter på antallet kvinnelige forfattere du har vært borti.