Klassisk bomskudd i teatret

Hvor virkningsfulle er teaterklassikerne når det gjelder å få oss til å tenke og gå i oss selv? Når treffer det som kommer fra scenen oss midt i hjertet?

Vi sitter på rad 12. Undertegnede blunder litt, for andre eller tredje gang. Er luften på Nationaltheatret virkelig så dårlig? Ved siden av meg sitter Knut Nærum. Han har på seg TV-fjeset; det er umulig å lese hva han tenker. Fra tid til annen noterer han noe i en bitteliten notisbok. Plutselig dulter han i meg:

– Ser du hvem som sitter fire rader foran oss i blå og hvitstripet genser? Det er Jon Fredrik Baksaas.

Jeg strekker hals, er det virkelig Baksaas? Hvordan ser Telenorsjefen ut bakfra? Grått, bølgete hår, det kan være ham…

Knut Nærum har hatt det festligere på teatret enn da han overvar «Revisoren» av Nikolaj Vasiljevitsj Gogol. (Foto: NRK)

Lo under seks ganger

– Det er ikke morsomt nok, er Nærums dom over oppsetningen etterpå. – Mark Kermode, filmkritiker i BBC, snakker om «seks-latter-regelen». Det finnes en nedre grense for hvor mange ganger publikum må le for at det skal være en vellykket komedie. Her lo publikum færre enn seks ganger.

– Telte du?

– Ja. Det var en del humring, men ikke noen stor latter, og ikke på langt nær seks ganger. Og det er ingen progresjon i stykket. For at en krim skal fungere, må den bli mer og mer spennende. For at en komedie skal fungere, må den bli morsommere og morsommere.

Nærum, etter eget utsagn en dreven teatergjenger, tilføyer at han har sett alle skuespillerne flere ganger før, og vanligvis leverer de. I denne oppsetningen synes han at Anne Marie Ottersen gjør sin rolle som fru borgermesteren bra, det samme gjør Marian Holde, og Per Egil Aske i en mindre rolle. Men ellers finner han persontegningene for utflytende, og det hjelper ikke at scenen ofte er overbefolket. Cathrine Telle er vanligvis en god instruktør. Så da gjenstår én ting som ikke funker, mener han: manus.

– Det folk lo mest av, var anakronismer som var satt inn for å få litt latter. For eksempel om kortreist mat, og en langrennsløper som spiller poker og skal vise til Northug. Da ble det humret litt. Dette vitner om et publikum som har lyst til å le, men ikke får nok anledninger til det.

Angår oss ikke

Som moromann trenger Nærum ingen presentasjon for alle som har sett på TV en fredagskveld de siste tjue årene. Det er kanskje heller ikke ukjent at han har stått på siste plass på valglistene til Rødt i to fylker – så langt unna maktens tinder at det måtte har skjedd en revolusjon i Norge for at han skulle ha kommet inn på Stortinget. Men hans partifelle Erling Folkvord har vært der, og Folkvord er spesielt opptatt av korrupsjon. Så det kunne ha rykket litt i Nærums røde sjel.

– Hvor personlig opptatt er du av temaet korrupsjon?

– Ikke særlig. Jeg ser at i avisene at det finnes også i Norge, og at folk er opptatt av det. Erling Folkvord kom på Stortinget i sin tid fordi han var – og er – korrupsjonsmotstander. Ikke fordi han er kommunist.

– Men vi har kanskje ikke så mange i Norge som er korrupte sånn i det daglige; det er vel mest de som har visse stillinger i næringslivet eller det offentlige?

– Nettopp. Et sted i oppsetningen gikk Anders Mordal, som spiller borgemesteren, ut mot scenekanten og utfordret publikum – dere har vel også noen svin på skogen? Publikum lo ikke. Det kan betyr at alle satt der og hadde svin på skogen og følte seg utilpass. Men jeg tror de ikke kjente seg igjen, kanskje de ikke la merke til det en gang. De skjønte ikke hva han siktet til.

– Kjente du igjen det norske samfunnet i dette stykket, på et eller annet plan?

– Nei.

– Er alle mennesker i bunn og grunn korrupte hvis de får muligheten?

– Nei.

– Er du?

– Jeg tror ikke at jeg har blitt grundig nok testet. Kan ikke huske at jeg har fått anledning til å være ordentlig korrupt. Men jeg er ikke så rettskaffen som Einar Gerhardsen, han som hadde to blekkhus – et for jobb, og et for privat korrespondanse. For at han ikke skulle bruke Statens penger til private brev.

– Er «alle kjenner alle», hvor man får jobb p.g.a. kjennskap og vennskap, også en form for korrupsjon? Eller er Ap-venner som får toppjobber alltid så dyktige at det faller helt naturlig?

– Det er ikke korrupsjon, det er nepotisme! Korrupsjon er ganske eksakt definert som at man tar imot goder eller tjenester for å bruke sin stilling til noe man ellers ikke hadde gjort. Jeg liker nepotisme, det er et kult ord.

For ordens skyld: Nepotisme er når en person favoriserer familie, venner eller slekt og setter kjennskap fremfor kompetanse ved utnevnelser.

– Betyr det at du har en niese på vei inn i NRK?

– Jeg har håp for sønnen min…

Begynn med Koranen

– Hvis det nå var Baksaas vi så – hva tror du han lærte av den forestillingen?

Nærum setter på seg det uutgrunnelige tenkeruttrykket og lar det gå noen sekunder.

– Hm… At det var mye korrupsjon i Russland under tsarstyret, kanskje? Eller at neste gang han går på teater bør han kjøpe billetter lenger frem, siden skuespillernes diksjon er så dårlig?

– Og hva burde han har lært?

– Det kan jeg ikke svare på. Hvis han skulle ha lært noe, måtte han ha sett et annet stykke.

– Hvilke teaterstykker bør norske næringslivsfolk se, og hvilke bøker bør de lese, for å få god moral?

– Man kommer langt med Koranen. Der står det at man ikke skal ta rente. Så kan de lese resten av de religiøse skriftene og folkeeventyrene. I Askeladden og de gode hjelperne er det mye godt stoff om nøysomhet og om å dele med andre, oppskriften for velferdsstaten. Askeladden bruker alt han finner på sin vei, utgåtte såler eller hva det er. Intet går til spille. Per og Pål representerer sløsekulturen.

– Institusjonsteatrene børster jo stadig støvet av klassikerne, gjerne med et tema som sier å være evig aktuelt, som kjærlighet eller krig eller makt. Her er det aktuelle temaet korrupsjon, ifølge teatret. Mener du at Gogols «Revisoren» er passé, og at klassikerne generelt blir holdt kunstig i live?

– Jeg tror ikke dette stykket fungerer som en komedie for et norsk publikum i dag. Jeg regner med at «Revisoren» var morsommere for 178 år siden, og at det er morsommere også i Russland i dag fordi landet har sin spesifikke historie og en lang tradisjon med dette stykket. Men jeg synes ikke publikum på National skal burde lese seg opp på russisk historie for å ha utbytte av å gå på teater, sier Nerum. Selv om han har lest hva Nationaltheatret selv skriver om stykket, er han ikke overbevist.

– Alt Nationaltheatret beskriver, finnes på scenen. Men jeg oppfattet ikke at det som ble utlevert, var min svakhet eller svakheten til det norske folk i 2015.

– Hvilket forhold har du til politisk teater, fra 70-tallet f eks, og i dag?

– Jeg var ni år da syttitallet begynte, men rakk å få med meg Tramteatrets Deep Sea Thriller. Det var teater som formidlet både fakta og propaganda. Med vitser. Det gjorde et kraftig inntrykk. Det samme gjorde oppsetningen Rats noen år seinere. Ellers har oppsetninger av Dario Fo-stykker smelt kraftig for meg. Det hardeste politiske stykket jeg har sett er trolig Kill them all, på Nationaltheatret i forfjor, om ofrene for den økonomiske krisa i Europa. Uten vitser. Generelt er det trolig lettere for teateret å skape engasjement gjennom følelser. Kill them all er sterkt teater fordi det gir deg enkeltskjebnene bak de store nyhetene. Det viste sammenhengen mellom økonominyhetene og menneskers liv.

Nærum legger til at Gogol-stykket kan fungere hvis teksten hadde blitt grundig nok bearbeidet og omskrevet. Det kan man godt gjøre, mener han, når det trengs; han nevner «En tjener for to herrer» av Goldoni (1707-1793), som er omarbeidet så grundig at det spilles som One Man, Two Guvnors, et stykke av Richard Bean.

Men man verken må eller bør skrive om eldre stykker automatisk. Shakespares poesi er like stor i dag som den alltid har vært. Og teaterstykker som er eldre enn Gogols kan fortsatt ha en brodd.

Anders Mordal har en av de bærende rollene i Gogols stykke. Jeg tror ikke dette stykket fungerer som en komedie for et norsk publikum i dag, mener Knut Nærum.

Ingen konsekvenser

Men altså ikke Gogols stykke, ifølge Nærum. Det domineres dessuten helt av «telling», det er nesten ingen «showing». Vi ser en gruppe menn på scenen som forteller hverandre hvor slemme de er og hvor gjerne de tar imot bestikkelser. Så kommer unge Khlestakov, som landsbyens menn tror er en revisor sendt ut fra sentraladministrasjonen i Moskva. Han ber om penger, og får det. Men vi er ikke vitne til at korrupsjonen har noen konsekvenser for noen. Ingen av de korrupte i den gjennomkorrupte landsbyen blir avslørt.

Og ingen av oss i salen bryr seg om det uansett, mener Nærum, for alle karakterene er uengasjerende. Inkludert den nominelle hovedpersonen, den falske revisoren, som kun er interessert i å spise og tuske til seg penger. Det står ikke noe på spill for Khlestakov, han har ikke noe prosjekt vi som publikum kan følge ham i. Han er ikke forelsket i borgermesterdatteren – eller hennes mor, for den saks skyld – alt er i grunnen likegyldig for ham, så lenge han får neste måltid. Når han skryter og ljuger, er han helt uten fantasi og sjarm – i kontrast til en annen beryktet løgner fra verdensdramatikken.

– Peer Gynt er en sjarmerende drittsekk. Vi kan identifisere oss med ham til tross for at han ikke har noen gode egenskaper. Men han er underholdende og det er trøkk i ham, så vi liker ham. Det kan hende at Gogol ikke mener at Khlestakov skal være hovedpersonen, men at det skal forstås som kollektivstykke. Men det hjelper ikke, for vi blir ikke engasjert i kollektivet – landsbyen – heller.

– Helt på slutten, når den virkelige revisoren annonseres, fryser hele ensemblet til et øyeblikk, står det i Gogol tekst. Det er blitt tolket som at nå kommer den religiøse dommen fra himmelens revisor. På Nationaltheatret gikk strømmen på scenen. Hvordan reagerte du på det?

– Jeg trodde strømmen gikk fordi de ville lage en slags bue tilbake til begynnelsen da strømmen også gikk. Noen religiøs tematikk fant jeg ikke.