Knipe: Alibaba-gründer Jack Ma har kjøpt en avis som kinesiske myndigheter ikke liker.

NTB Scanpix

3 tips til hvordan nett-milliardærer kan kjøpe opp gamle aviser

Joakim Birkeli Jacobsen
Publisert: 12. april 2016 kl 10.59
Oppdatert: 12. april 2016 kl 10.59

Det er på ingen måte nyheter at aviser har fallende, eller i beste fall stagnerende, opplag. "Alle" mener de får nyhets- og analysebehovet dekket gjennom andre kanaler, som sosiale medier eller gamle medier som TV og Radio. Annonsemarkedet har flyttet til nye flater hos Google og Facebook. Å sette pengene sine i aviser kan vanskelig presenteres som en lukrativ forretning. 

Likevel er det noen som stadig kjøper opp avisene som legges ut for salg for tiden. Og det er ofte de samme menneskene som har tjent pengene sine på det som skulle bli avisenes største utfordring: internett. 

Medgründer i Facebook, Chris Hughes kjøpte det amerikanske bladet The New Republic, kjent for sine liberale holdnigner, i 2012. Amazons Jeff Bezos trengte ikke akkurat skrape kassen for å bla opp for Washington Post i 2013. Og nå har gründeren i Alibaba kjøpt den eneste avisen som skriver om Kina på engelsk, Hong Kongs South China Morning Post, en avis som aldri har vært redd for å kritisere regimet i Beijing. 

De tre netthodene har nok sine personlige grunner for å bli eiere av gamle medier. Hughes ønsket å omskape TNR til et moderne medieselskap, noe han visstnok brukte over 150 millioner kroner på og måtte se store deler av de ansatte slutte som en følge av, før han ga seg i år ved å selge selskapet til et lite forlag for en hemmelig og antagelig svært liten sum.

Bezos har angrepet situasjonen litt mer forsiktig. I Washington Post har man ikke innført store reformer, men heller forsiktig satset på mer klikkbare overskrifter og distribusjon gjennom sosiale medier, og redaksjonelt har man utabeidet mange nyhetssaker om de samme store temaene. Dette har så langt fungert bedre. I år har WP gått forbi New York Times i antall digitale lesere. Bezos har uttalt at han alltid har vært glad i å lese aviser og bøker, og at han derfor ønsker å bidra til å bevare dem i en digital tidsalder. Om han har politiske ambisjoner eller et ønske om å kontrollere den offentlige debatten om data og nettbruk, har han i hvert fall ikke vist seg fra den siden til nå. 

Ma som har bygget opp det eneste ikke-amerikanske selskapet som er i stand til å konkurrere med de andre nettgigantene, Alibaba, er den vanskeligste nye medieeieren å analysere. 

Tidligere South China Morning Post-journalist Tom Mitchell, som i dag jobber i Financial Times, gjør et forsøk. Han peker på at den tidligere eieren av avisen, den malaysiske milliardæren Robert Kuok, trakk et lettelsens sukk da han endelig solgte avisen etter 24 års eierskap til Ma. Problemet med å drive forretninger i Kina, som både Kuok og Ma gjør i stort monn, er at man ikke samtidig kan kritisere myndighetene, men det er dette SCMP gjør - stort sett hele tiden. Er Ma ute etter å sabotere for seg selv?

Saken fortsetter under annonsen

Så langt har SCMP lagt ned betalingsmuren sin og satser på å øke antallet lesere. Men denne overgangen skjedde samtidig med at avisfelleskapet som blant annet Aftenposten deltar i, slapp Panamapapers og nyheten om at kretsen rundt Kinas øveste ledere har kontoer i skatteparadis. Kritikere av SCMP peker på at avisen bevisst underkommuniserte panama-saken. Om det er riktig, betyr det lite for kinesiske sensurmyndigheter som har sørget for at fra nå er avisens nettsider blokkert for kinesiske lesere.