Å ikke vite-strategien

I følge førsteamanuensis Øyvind Kvalnes ved Handelshøgskolen BI er det en vanlig strategi at ledere ikke vil vite om kontroversielle tjenester som bedriften tilbyr.

– Hvis man ser nøye etter, kan det hende at man ser noe man helst ikke vil se, og da kan det være fristende for en bedriftsleder å si: «Jeg vil gjerne at du skal få til god forretningsdrift der, men jeg vil ikke vite akkurat hvordan du går fram for å få det til,» sier han til NRK

Hvor vanlig dette er, er ikke godt å si. I en tid hvor korrupsjonslovgivning skjerpes inn, styrets gir en sterkere kontrollplikt og skattemyndigheter får nye verktøy for innsyn, er det like vanlig at toppsjefer sørge for å forvisse seg om alt de holder på med skjer i lovlige former.

Fungerer dårligere

Uvitenhet som strategi fungerer også dårligere enn tidligere. Et eksempel på det er korrupsjonsdommen mot ledere i Yara. Retten argumenterer med at konsernsjef Torleif Enger i det minste burde visst og de mener han visste. Derfor ble han dømt. Saken er blitt anket. Det springene punkt er at de må kunne bevise at han visste. Basis for at noen skal straffes er at de han gjort noe ulovlig eller unnlatt på foreta seg noe de er juridisk forpliktet til. Hvis ikke ansvaret kan henges på en bestemt person, skal det idømmes foretaksstraff.

Et oppegående styre forventer at toppsjefen skaffer seg kunnskap om alt som kan være i gråsonen og som har potensiale til å ramme bedriften hardt omdømmemessig. Så å ikke vite, er en meget risikabel strategi.

Men at man kan velge uvitenhet som strategi, er det ikke tvil om. Det er ikke bare næringslivsledere som driver med den slags. Det gjør politikere og ledere i alle sammenhenger der man kan bli stilt offentlig til ansvar. Innen etterretning og de hemmelige tjenester der en historisk har gått lenger enn regelverket har gitt anledning til, er man vel kjent med å «etablere benektbarhet». Folk rundt en statsråd eller en statsminister kan være opptatt av å sikre at den øverste sjefen ikke får vite mer enn nødvendig, ja endatil ved brev og notater skaffe dokumentasjon for at den som skal beskyttes ikke visste.

I slike sammenhenger betyr begreper mye. Snakker vi om å vite, ha kjennskap til, behandle, få utredet, ta stilling til eller om rykter og anelser. Det legges ulikt i begrepene. «I didn`t have sex with that woman», sa Bill Clinton. Men hva mente han med sex?

Kvalsnes hevder at det er en vanlig strategi for konsernledelse i bank og finans å ikke ville vite om tvilsomme tjenester bedriften tilbyr. Dermed kan de si at de ikke visste når noe går galt. Er det så mye bankene driver med i dag som ikke tåler offentlighetens lys? Vi må ikke gjøre banker til en spesiell lyssky virksomhet.

Å etablere konto i et skatteparadis er ikke ulovlig. Staten driver selv med det, for eksempel gjennom det statlige utviklingsfondet Norfund. Politikerne har ikke samlet seg om å kreve at alle virksomheter der staten er inn på eiersiden skal avstå fra å ha noe som helst aktivitet i skatteparadiser.

Så at en bank bistår med opprettelse av en konto i et skatteparadis, er ikke så kontroversielt som det virker i disse dager. Men det er kontroversielt nok til at DNB har avviklet denne tjenesten, fordi motstanden mot å ha noe med skatteparadiser å gjøre har økt i opinionen og i det politiske miljø. DNB har forsøkt å være føre var framfor etter snar.

Ikke prioritert

Dette har vært en beskjeden virksomhet for DNB. De har ikke tjent mye penger på dette. Derfor har det ikke vært noe Rune Bjerke har prioritert. De rundt ham har neppe utvist stor aktivitet for at han ikke skulle vite, fordi de ikke har sett på det som spesielt alvorlig. Det er ikke noe i denne saken som knytter DNB til lovbrudd.

Jusprofessor Fredrik Zimmer sier til Klassekampen at DNB kan bli dømt. Selvsagt kan de det. Alle banker som medvirker til kriminell virksomhet kan det.

Dette er en sak politikerne og opinionen er opptatt av. Det er bare å vedta en lov som pålegge norske banker å avstå fra å opprette kontoen i skatteparadiser. Like enkelt er det på si at Norfund ikke skal bidra med finansiering av prosjekter som registrer seg i skatteparadiser.

Det er grenser for hvor høyt politikere skal skrike om en praksis som DNB drev med fram til 2010. Politikerne og Rune Bjerke er enige. DNB har ryddet opp. Det er politikerne som nå har ballen.

Det som gjenstår i denne saken er at Rune Bjerke forklarer mer presist hva han har visst. En stil om emnet «Dette vet jeg om skatteparadiser og hvilken befatning DNB har hatt med dem», hadde gjort seg. Han må gi en troverdig forklaring på hva han mener om at han ikke visste om den praksisen som Kristin Halvorsen ba DNB slutte med i 2007.