Abelias medlemmer trenger en sterk norsk maritim klynge

I Dagens Perspektiv sist uke, uttalte Abeilias direktør Håkon Haugli at særlige støtteordninger må bort for å gi rom til innovasjon og nytenkning i næringslivet. Dersom man skal vurdere ulike næringers rammebetingelser, er det klokt å se på effekten de gir.

Maritim næring er en av Norges viktigeste kunnskapsnæringer. Det høye kompetansenivået i næringen reflekteres gjennom høyere verdiskaping per ansatt enn i næringslivet ellers (Menon 2015).

Bredden i den maritime kunnskapsklyngen kan for eksempel illustreres gjennom virksomheter Osloregionen, hvor juridiske og finansiell tjenesteytende næring har en verdiskaping som er like stor som en samlet verftsnæring i Norge (6 milliarder i 2014).

Her finner vi to av verdens største shippingbanker (DnB og Nordea) og ledende sjøforsikringsselskaper som Skuld og Norwegian Hull Club. Disse bedriftene opererer i et internasjonalt marked. Tjenestene de yter er kompetanseintensive og gir viktige eksportinntekter.

Fremover vil de i økende grad måtte samarbeide med nye (og eksisterende) kunnskaps- og teknologibedrifter for å utvikle seg. For gründere og innovatører som utvikler ny, digital teknologi kan disse bedriftene bety tilgang til et globalt marked. Maritim næring er også den næringen der Norge så langt har tatt en internasjonal posisjon som leverandør av nettopp miljøteknologi.

Vi er en av få høykostnadsland som fortsatt bygger skip. Vi lykkes fordi vi har høy grad av innovasjon og leverer avanserte skip og utstyr. Miljøteknologi er et satsingsområde for norsk maritim næring. I Norge har en utviklet løsninger for drift av hybridskip, verdens første elektriske bilferge, løsninger for landstrøm og fremdriftssystemer som reduserer energiforbruk. 90 prosent av all frakt globalt skjer på skip. Grønn norsk skipsfart kan bidra til reduserte utslipp globalt og det sier seg selv at potensialet for en maritim næring som kan levere løsninger er enormt.

Grunnlaget for innovasjon legges i tett samvirke mellom den erfaringsbaserte kompetanse man finner hos norske hos sjøfolk, verftene og blant krevende kunder i form av norske rederier. Den direkte tilbakemeldingen fra maskinoffiseren som opplever rusk i maskineriet eller styrmannen som misliker endringen i skroget er avgjørende for at vi skal lykkes. Et slikt utviklingsløp er helt etter boken for hva norske gründere lærer om innovasjon: Rask utvikling for testing og brukertilbakemeldinger, altså fra kapteiner og styrmenn.

I få andre næringer er klyngedynamikken så sterkt tilstede som i den maritime næringen. Det norske kostnadsnivået gjør oss også svært avhengige av at denne dynamikken virker. Vi konkurrerer i et tøft globalt marked. At vi er små gjør oss sårbare, særlig dersom rammebetingelsene skulle endres til det verre. Framtidsutsiktene for nasjoner som har en sterk maritim klynge er lovende. Økt befolkning i verden driver frem økt behov for mat, energi, mineraler men også areal.

Den store oppmerksomheten havrommet får er ikke unikt for Norge. Flere land ser verdien av å ta en strategisk posisjon innen det maritime. Det er så enkelt som at skal du gjøre noe på eller under havoverflaten trenger du et skip. Desto mer avanserte operasjoner du skal gjøre, desto mer avanserte skip og desto mer kompetent mannskap trenger du. Norge har denne posisjonen i dag, men vi må også utvikle oss videre.

Uten konkurransedyktige rammebetingelser, som nettolønnsordningen, vil ikke dette være mulig. Men det vil heller ikke være mulig uten å ta noen teknologiske kvantesprang – og her vil den maritime klyngen være helt avhengig av Abelias medlemmer.

Tord Dale er daglig leder i Maritimt Forum.