Eksperter: Den nordiske modellen er til hinder for omstilling

Skal man tro panelet som kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen hadde invitert til å diskutere den nordiske modellens bærekraft hos Civita torsdag, er det ikke dagens versjon av de nordiske velferdsstatene som sitter på løsningene på dagens utfordringer.

Og utfordringene kommer på løpende bånd. Ikke bare skal flere innvandrere integreres i det høyproduktive norske arbeidsmarkedet, men trolig må også utgiftsnivået ned på sikt, og da startet kampen om hvilke ytelser som må ut først.

Selv om selve begrepet "den nordiske modellen» kommer og går litt, er mange forskere enige om at den i dag omfatter de nordiske velferdsstatenes bruk av generøse trygdeytelser til alle innbyggerne nokså uavhengig av inntekt, som betales gjennom relativt høyt skattenivå. Modellen innebærer høy deltagelse i arbeidslivet, høye lønninger og høy produktivitet blant de som jobber. Mange tenker på de nordiske landene som særpreget av små økonomiske forskjeller.

Isaksen ledet debatten i regi av sin rolle i Høyres programutvalg og ønsket å få innspill i hvordan de nordiske modellen kan tilpasse seg dagens kanskje vanskeligste utfordringer, som høy innvandring og mange utenfor arbeidsmarkedet.

Og panelet ga svar som i hvert fall deler av høyresiden vil finne interessante. Modellen som enkelte vil kalle sosialdemokratisk, er kanskje mer et hinder enn et godt rammeverk for å løse dagens største utfordringer.

Historieprofessor Einar Lie ved universitetet i Oslo var klar på at han ikke lenger var i stand til å være optimist på modellens vegne. Han mener vi bruker for mye penger nå og når tiden for innsparing kommer, som den gjør før eller senere, vil omstillingene bli så smertefulle at modellen kanskje ikke vil være fleksibel nok til å tåle det.

– Ser man på den politiske debatten så er det ingen spor til at man bremser opp. Regjeringens begrunnelse for kraftig opptrapping er ikke presentert på en helhetlig forståelse for når det skal kuttes. Opposisjonen kan heller ikke bidra med en oppklaring, sier han.

Lie peker på at det vi i dag kjenner som den nordiske modellen egentlig kom som et svar på problemene med lav vekst vi hadde i

mange av de nordiske landene på 70-tallet.

Lie peker på at selve begrepet er i konstant endring. I dag har for eksempel både Sverige og Danmark måttet kutte i sine ytelser, mens Norge har kunnet fortsette som før ved hjelp av oljepengene.

Han er ikke overbevist om at dagens modell kan bidra til å løse dagens utfordringer.

– De utfordringene som ligger i innvandring er en åpenbar trussel mot modellen slik den ser ut i dag, sier han.

Det vanskeligste er at innvandrerne som oftest besitter lavere kompetanse enn det som er nødvendig i det norske arbeidsmarkedet.

Lie tror Fagbevegelsen er en del av problemet. Både han og panelmedlem Simen Markussen som er seniorforsker ved Frischsenteret, kommenterte forslaget om lavere lønn til flyktninger som havarerte på Venstres landsmøte. Brudd med den nordiske modellen ble løftet frem som avgjørende i retorikken som til slutt fikk has på forslaget. Det synes historieprofessoren er absurd så lenge selve begrepet er i endring.

– Fagbevegelsen er ganske konservativ. Det kan være vanskelig å se andre løsninger enn at de tiltakene som skal redde de på utsiden også redder de på innsiden, sier han.

Markussen peker på at lavere lønnsgulv vil innebære en form for revisjon av den nordiske modellen med flere negative bivirkninger.

For panelet er det i stor grad tilgang til arbeidsmarkedet det handler om. Flere i arbeid betyr også færre på trygd, så effekten av gode arbeidsmarkedstiltak er enorm.

Markussen anses i dag som en av landets ledende trygdeforskere. Han har lenge fremmet sin ide om et system for deltagelsesinntekt, en form for videreføring av politikken med aktivitetskrav og å la svakerestilte på arbeidsmarkedet tilby sin «restarbeidsevne». Tanken er at arbeidsgiverne som tar dem imot, kun betaler for det de får. Finnes det ikke arbeid, så må kommunene finne på noe. Målet er å få de mange på uføretrygd inn i arbeidsmarkedet igjen.

Problemet er at heller ikke den løsningen er helt i tråd med den nordiske modellen. For mens modellen har gitt oss rekordhøy produktivitet, vil forslaget til Markussen føre til markant lavere produktivitet på arbeidsmarkedet. Noe han tror vil være bra for oss.

– Det er den nordiske modellens bakside at den fører til mange uføre, sier han og viser til at de som ikke oppfyller arbeidsmarkedets produktivitetskrav faller fra og over i trygdeordninger.

– Det er vanskelig å sammenligne med andre land, men vi har kanskje verdensrekord i andelen som står utenfor arbeidslivet, sier Markussen.

I dag er om lag 20 prosent av arbeidsstokken utenfor og mottar ytelser.

– Klarer vi å redusere arbeidsproduktiviteten, så er det bra, rett og slett fordi vi måler den feil, sier han og viser til at Norge kunne vært det mest produktive forskningslandet i verden om vi kun hadde holdt oss med Nobelprisvinnerne Moser og ingen andre.

Markussen tror heller ikke systemet er beredt til å takle den raske teknologiske utviklingen.

– Jeg tror det kommer nye jobber med ny teknologi, men ting kommer til å gå stadig raskere og det er ikke velferdssystemet vår forberedt på, sier han.

Et annet problem er ansatte i bedrifter som går konkurs. Tallene viser her at veldig mange som da mister jobben aldri kommer seg tilbake til arbeidsmarkedet igjen.

– Den eneste løsningen jeg seg som er innenfor den nordiske modellen, sier Markussen, er kraftig kompetanseløft som nyankomne og andre som står utenfor.

Og det er den veien Norge har gått de siste årene. Mens andre land med andre systemer, som USA, har sett en stagnasjon i antallet som tar høyere utdanning, flokker fortsatt folk til skolebenken i de nordiske landene.

Dekan ved høyskolen i Oslo og Akershus, HiOA, Ann Helén Bay, minner om at den nordiske modellen ikke alltid er så omfordelende som mange tror. Hun peker på at systemet åpner for at enkelte ytelser blir mer populære blant de mektige middelklassevelgerne og derfor overprioritert av politikerne. Dette er som regel ikke de ytelsene som er rettet mot de svakeste, så omfordelingseffekten uteblir.

Hun frykter at i en tid med mindre generøse budsjettet, er det særlig tiltakene rettet mot de utenfor arbeidsmarkedet, som i dag anses som de aller svakeste, som det vil være mest fristende å kutte for politikerne.