Direktøren for det hele: Jørgen Roll spiller på mange strenger

Da Maris Jansons sluttet som hoveddirigent for Oslo Filharmonien i 2005, var det delvis i protest mot dårlig akustikk i Konserthuset. Akustikken er utbedret siden, men det klassiske miljøet har aldri vist seg helt fornøyd. Roll avslår imidlertid alle invitter til å si noe særlig om lydforholdene for klassisk musikk. Han sier at han mener de er gode, og så lukker han munnen.

I bakgrunnen dunker nok fremdeles bassen fra klassisk rock´n roll høyest. Navnene Mick Jagger og Mark Knopfler ruller over tungen hans raskere enn vi kan si Sjostakovitsj. Jørgen Roll har vært sjefen for rockefestivaler lenge før noen kom på tanken å gjør ham til direktøren for Oslos konserthus.

– Da jeg var ungdom ville jeg være Mick Jagger, sier Roll. Han har truffet Jagger selvfølgelig. Keith Richards også, flere ganger. Han har truffet dem alle: Roger Waters, Sting, Lou Reed, Neil Young, Emmylou Harris, Van Morrison, Jackson Browne, Dave Grohl, Alanis Morissette.

Stones traff han første gang i St. Louis i 1997, da han og pølsemaker Arne Vidar (fra Leiv Vidar), som var sponsor, ble invitert til å overvære prøvene på en konsert. De så hvordan Jagger og Richards med stø hånd, stoppeklokke og liten notisbok både styrte selve øvingen og kameravinkling og lys til de planlagte tv-opptakene – samtidig som bandet selv sto på scenen og øvde med massevis av gjester. Om de hadde vært dophuer før, var de det i hvert fall ikke da. «Tvers igjennom proffe», er Rolls dom.

Kule mennesker

Sterkest inntrykk på det personlige planet gjorde imidlertid den gamle country-helten Johnny Cash, som han traff for mange år siden da han var sjefen for rockefestivalen Norwegian Wood.

– Dette var tidlig på 90-tallet. Vi hadde booket Cash og en masse andre artister og laget t-skjorter med alle navnene på t-skjorteryggen. Egentlig hadde vi inngått en avtale om at vi ikke hadde rett til å bruke navnet hans på ting vi selger, slik er det med alle disse store gutta, så det hadde skjedd en feil. Hadde det vært i dag, ville vi ha blitt saksøkt. Men Cash bare smilte og sa at han ville ha 20 av dem, som julepresanger til barnebarna. Så snudde han t-skjorta og så at navnet hans sto midt i oppramsingen av andre artistnavn, de fleste fra Norge, og ikke akkurat verdensberømte.

«At least I'm in the middle», sa han bare. Og det var det. – Kul mann, konstaterer Roll.

– Da Cash fant ut at Steinar Albrigtsen, som også sto på plakaten, hadde solgt 300.000 plater i et land med på den tiden fire millioner innbyggere, sa han: «June, this guy is big», til kona og inviterte nordmannen opp på hotellrommet. Der satt Albrigtsen og Cash i sengen til Cash og øvde sammen, countrylegenden i pysjamas.

Åpner ny ungdomsklubb

Roll selv sitter avslappet på en café i Oslo med roastbiff-smørbrød og en kopp kaffe. Han ser ikke ut som noen gammel rocker, og er han det ikke heller. Han ser ut som det han er – en sporty, voksen mann som går mye i fjellet. Lang og senet, rolig stemme, passe bustete kort hår.

– Nå har du vært direktør for konserthuset i to år, men hvis man googler deg, dukker det opp flest oppslag om Norwegian Wood, rockefestivalen du og to venner dro i gang for 25 år siden. Hvordan kan det ha seg?

– Fordi norsk presse er opphengt i festivaler! Festivalene får omtale som om de skulle ha løst kreftgåten, mener Roll. Han forteller om to store ting som er på gang i Konserthuset, som burde trumfe enhver festival for musikkjournalister. Den ene er at konserthuset har laget et lydstudio for opptak av musikk av alle sjangre i tilknytning til husets Lille Sal. Det skal bli større enn noe tilsvarende i Norge – han kaller det «Abbey Road i Oslo». Den andre er at han skal gjenåpne lokalene der Club 7 en gang holdt til.

Han presiserer at det skal ikke hete Club 7 denne gangen, men vil ikke si noe om det nye navnet unntatt at det blir litt «underfundig og morsomt».

– Vi kan ikke gjenskape gamle «klubbsju» og prøver ikke heller. Det var en annen tid. Det som foregikk der var grensesprengende og sikkert sjokkerende den gang. Mulig noe var ulovlig også. I dag har alle sett sånt på tv eller på andre scener. Det går ikke an å sjokkere i samme grad. Samtiden er totalt forandret. Vi skal gjøre nye ting – musikk og teater og show og utstillinger. På historisk grunn.

– Løp du inn og ut på Club 7 på 70-tallet?

– Jeg har aldri vært der. Ikke som jeg husker…men jeg var på etterfølgeren, Sardines. Det husker jeg.

Økonomi

Oslo konserthus eier Munkedamsveien 15, lokalet som engang huset den sagnomsuste klubben. Stenersen-museet har leid lokalet i 24 år, men nå er samlingen flyttet – den skal etterhvert ende i samme bygg som Munchmuseet i Bjørvika.

Med det frigjorte lokalet i Munkedamsveien og det nye lydstudioet bak Lille Sal vil Konserthuset får man to nye måter å vise fram Konserthuset til nye brukere på, og også flere økonomiske bein å stå på, forklarer Roll. Samtidig vil de tiltrekke seg et yngre publikum og andre som sjelden ser huset fra innsiden. Nå er Roll like livlig i stemmen som når han snakker om Stones eller Cash. Han er økonom i utgangspunktet – og det merkes.

– Hvordan går Konserthuset økonomisk?

– Vi gikk to millioner i pluss i 2015 og det blir ikke så langt unna i år.

– Er det nok til driften, eller har dere også til oppgradering av huset?

– Ikke helt det siste. Vi har brukt 65 millioner på oppgradering av Konserthuset de siste årene, men det er alltid ting å gripe fatt i. Akkurat nå stemmer, egaliserer og renser vi opp orgelet, sier Roll. Konserthuset mottar ikke offentlig støtte til drift og vedlikehold, men forholdet til eierne er ifølge Roll utmerket. Litt kulturhusmidler fra Norsk Tipping og Oslo Kommune har de også fått de to siste årene, men det er ingen inntektskilde man kan regne med, så huset må være selvfinansierende.

Klassisk i skvis?

– Da du tiltrådte, sa du til Aftenposten at utfordringen var å få publikum til de klassiske konsertene. Har du klart det?

– Vet ikke helt hva jeg mente, men Oslo Filharmonien, har bra belegg. Vår erfaring er at det er blitt vanskeligere å markedsføre våre egne klassiske konserter utover Filharmonien. Det kan sikkert ha noe å gjør med at vi har fått den nye operaen også.

– Hva synes du om planene om at Oslo Filharmonien skal få eget konserthus på Filipstad privatfinansiert av hotellkongene Petter Stordalen og Arthur Buchardt?

– Spennende skisse, det.

– Men blir det ikke mer konkurranse for dere?

– Vi signerte for litt over et år siden en ny langsiktig leieavtale med Oslo Filharmonien og vi håper Oslo Konserthus skal fortsette som deres hjemmebane. Skulle de på et tidspunkt flytte, kan det åpne for spennende muligheter. Det er muligheter vi hittil ikke har kunne realisere med en så stor leietager som Filharmonien.

Oslo konserthus er 40 år gammelt neste år. Det har vært sju millioner mennesker innom huset siden 1977, ikke dårlig når hovedscenen, Store Sal tar 1404 mennesker og Lille Sal tar 266.

– Oslo konserthus var det første norske konserthus bygget kun for musikk, kultur og mangfold. Men vi har også vært hovedarenaen for Filharmonien fra 1977, og jeg skulle ønske de vil fortsette å være hos oss. Det er et fantastisk orkester.

– Dere har jo mer enn dobbelt så mange ikke-klassiske som klassiske konserter, i hvert fall var det slik i oktober. Er dette en bevisst strategi? Har dere en kvote for ulike musikkformer?

– Vi har ingen slike kvoter. Vi ønsker å nå ulike konsertgjengere som liker ulike musikkformer. Statistikken din er heller ikke helt presis. Vi har også lukkede arrangementer som ikke står på programoversikten. For eksempel Kavliprisen, Forskningsdagene og Telenor kulturpris og andre hvor det ikke er åpent billettsalg.

Magiske øyeblikk

Om klassiske musikere snakker han derimot villig vekk. Han er spesielt glad i cello, og å høre for eksempel Åge Kvalbein øve er en av gledene man får som direktør for Konserthuset. Å sitte salen å lytte på øvingene til Tsjajkovskijs' 1812-overtyre var nok et magisk øyeblikk.

– Men Graham Nash fra Crosby, Stills, Nash and Young, kan gi samme magi, legger han til. Gospelsangere fra Harlem og Sissel Kyrkjebø også.

– Jeg er musikalsk altetende. Fra Marvin Gaye til The Grateful Dead. Paul Simon. Emmylou Harris. Alt etter sinnsstemning. Unntaket er disco.

– Hva synger du i dusjen? «Like a Rolling Stone»? «La donna e mobile»?

– Jeg synger ikke i dusjen.

Ydmykhet

Han bruker magiske metaforer om de ansatte også – de har vinger, slik han ser det. Han rår over en forholdsvis liten stab for et så stort hus – 14 fast ansatte, pluss en håndfull lyd- og lysspesialister som hyres inn etter behov og som kjenner huset godt.

– Har du en ledelsesfilosofi?

– Lederfilosofi?

Han drar på det.

– Da jeg kom til Oslo konserthus, var det klart med en gang at her er det folk som kan jobben sin. De er spesialister på hver sine områder. De kan produksjon. De kan arrangement. De kan huset og økonomien. Det var ikke noe jeg kunne fortelle dem om dette. Min oppgave ble å få dem til å slippe kompetansen sin enda mer løs, å gi dem enda mer sprut. Få dem til å folde ut vingene slik at vi får stadig flere slike magiske øyeblikk.

– Vertene våre er også en fantastisk ressurs. De er de som konsertpublikummet møter først, og de har en slik kjærlighet til oss og til musikken, tilføyer han.

– Det er klart jeg er klar over at jeg har ansvar for ikke bare 14 ansatte, men for familier. Jeg kjente enda mer på det i Dinamo, hvor det var 150 mennesker, med familier. Det stemmer til ydmykhet. Man må skjerpe seg.

Forsvaret og Speider'n

Roll snakker om karrieren sin som «noe som bare skjedde». Han ble med på ditt, han ble headhuntet til datt. Han var i IBM noen år og så litt i reklamebyrået Bates før de ringte fra JBR. De hadde akkurat startet opp og «det gikk litt varmt på back-officen». Etter å ha vært økonomidirektør i JBR og JBR McCann, var neste skritt Dinamo sammen med blant annet Ingebrigt Steen Jensen, og så videre til konsertbransjen.

Mange ledere som blir intervjuet i «Lederspeilet» har bakgrunn fra enten Speider'n eller befalsutdanning i Forsvaret. Roll har begge deler, og trekker frem begge som like nyttig.

– Jeg har vært i Speider'n hele mitt liv, så jeg er vant til å snakke til folk. Få dem til å ta ansvar, sørge for at alle er med, være tydelig. Når barna og jeg er på tur, sier jeg alltid. «Hold kontroll på eget utstyr!» Et gammelt uttrykk fra forsvaret, det. Barna ler av det, forteller han.

I Roll-familien betyr «på tur» gjerne vidda – enten til fots eller på ski, eller Hemsedal, hvor han har restaurert fire gamle tømmerhus og dessuten er medeier i et lite ysteri med lokale osteslag. Men det aller beste er fluefiske, forteller han og beskriver romantikken på vidda slik:

– Lena binder fluer, og jeg fisker. Hun er flink til å binde fluer, og jeg er nesten like flink til å fiske med dem. Det er den ultimate ferien.