Klamrer seg til ungdommen

Tidligere banksjef John Gabriel Borkman har sonet en dom for underslag. Ydmyket og bitre har han og kona Gunhild låst seg inne i hver sin etasje av huset, og vil ikke se hverandre. Deres sønn Erhart ble under krisen tatt hånd om av Gunhilds tvillingsøster, Ella Rentheim, som John Gabriel en gang valgte bort til fordel for posisjon og makt. Nå er dødssyke Ella tilbake for å ta med seg Erhart for godt og gi ham sitt navn. Gunhild nekter – Erhart er den som skal gjenopprette æren i familien Borkman. Men John Gabriel har i sin ensomhet lagt egne planer for sønnens fremtid.

Slik introduserer Nationaltheatret Ibsens «Borkman». Stykket handler om de to middelaldrende søstrene, mannen de har kjempet om hele livet og sønnen de kjemper om nå, som en slags erstatning. Men vel så mye handler «Borkman» om livsfaser, og om å ikke kunne gi slipp når man går over i en ny fase, mener psykolog Peder Kjøs.

Klamrer seg til fortiden

«Noen kommer, noen går./ Noen dør i livets vår./ Stjerner lyser hvite», synger de på Nationaltheatret. Ibsens alderdomsstykke handler om de som er nødt til å gå, men som helst vil bli værende. De klamrer seg til det som har vært, til fordums storhet, til drømmen om gods og gull, til verdigheten som frue i en respektert familie, til gutten som en gang var liten og nå er blitt stor og vil leve sitt eget liv. De tre sentrale figurene i stykket er alle i siste fase, to av dem døende og den tredje er uten oppgaver og uten interesse for livet.

«Du er død, død, død» roper den marginaliserte og skandaliserte Gunhild Borkman. Hun roper det til sin søster Ella og til sin mann, John Gabriel, den tidligere bankdirektøren som har gått frem og tilbake oppe på loftet alene i åtte år, etter å ha sittet i fengsel for underslag. Men hun kunne like gjerne ha sagt det om seg selv, for hun er like stivfrossen i sinnet som de to andre - kanskje mer.

– For meg er dette et stykke om livsfaser, og slik synes jeg også denne oppsetningen er vinklet, sier psykolog Peder Kjøs, som nylig har vært programleder for en TV-serie om unge med psykiske problemer. Som psykolog har han imidlertid jobbet like mye med andre faser i menneskelivet, også den siste.

Dyrker ungdommen

– I vår tid dyrker vi ungdommen. Da blir det ekstra tøft å måtte innrømme for seg selv at man er over i en ny fase, og aller tyngst hvis man er kommet dit i livet hvor man kan skimte utgangsdøra. Personene i dette stykket nekter å gi slipp. Derfor er dette stykket kanskje mer «aktuelt», for å bruke dette forslitte ordet, enn noen gang. På Ibsens tid hadde nok alderdommen, den siste fasen, større verdi, sier Kjøs.

Psykologen definerer livsfaser som de store overgangene i livet. I puberteten blir man klar over sin seksualitet, og gjør et forsøk på å definere seg selv utenfor foreldrene. Så kommer etableringsfasen, hvor yrkesvalg og partnervalg står i fokus. Deretter følger en fase hvor man utretter det man ønsker å få gjort. Den siste fasen er nedtrappingsfasen. I alderdommen har man gjerne ikke så mye energi som før. Kanskje svekkes syn og hørsel, og kanskje er man mindre i kontakt med «tidsånden» enn tidligere. I vår tid er dette en underkommunisert og undervurdert fase, mener psykologen.

– Det er ikke «lov» å bli eldre. Vi tillater oss det ikke. Du skal være rastløs og ambisiøs og framoverlent og 35 hele livet. Å være gammel er for oss «femti, feit og ferdig». Du er satt på sidelinjen. Du betyr ingenting lenger. Vi vil ikke innrømme for oss selv engang at aldring har konsekvenser. «Du er bare så gammel som du føler deg», sier vi. Men det er du jo ikke. Derfor klamrer mange seg til et yrkesliv hvor de er utgått på dato, som John Gabriel i dette stykket. Eller de klamrer seg til barna eller barnet, som søstrene Gunhild og Ella gjør.

Livet – der man er

– Hva skal man gjøre da, når man blir gammel?

– Man skal nyte det livet man har igjen. Nyte kveldssola, finne glede i at det går godt med barnebarna. Alle aldre har
sine gleder.

Kjøs viser til at det å klamre seg til ungdommelighet nok tar en annen form i 2016 enn for drøyt hundre år siden. Han ser ikke så mange norske middelklassefedre som krever at poden skal følge i fars fotspor og bli banksjef for å redde familiens ære. De går kanskje heller i sønnens revir ved å konkurrere seksuelt om unge damer, noe John Gabriel Borkman for så vidt også gjør ved sin noe overdrevne oppmerksomhet overfor femtenåringen Frida, på Nationaltheatret spilt av en ung jente som er kledd som en dukke og knapt sier et ord.

– Kan det være ekstra vanskelig å resignere dersom man ikke har fått til det man hadde ønsket i den forrige fasen, slik hver av disse tre eldre karakterene i dette stykket jo føler?

– Jo, men det som er forbi, er ugjenkallelig forbi. Det handler om å finne glede og mening i livet der man er. La oss ta en kvinne som sterkt ønsker seg barn, og fremdeles er barnløs. Jeg kjenner mange slike. Det ligger en sorg i det, men den sorgen blir aldri mindre hvis hun stadig klamrer seg til et urealistisk håp når hun er blitt 45. Å adoptere, å bli en god tante eller å satse på andre ting i livet, er bedre løsninger. Å forsøke å leve via barna når barna er store, slik søstrene gjør, er ingen god løsning.

Forspilte liv

Borkmanns sønn Erhart river og rykker i tømmene, og klarer til slutt å bli fri fra mor, far og pleiemor/tante. Han reiser til slutt av gårde til utlandet med fristerinnen Fanny Wilton, med lille dukke-Frida på slep. Man kan kanskje se på hans opprør som en forsinket frigjøring fra foreldrene, men dog er det en frigjøring som lykkes. Det eneste håpet i et ellers bekmørkt drama om tap og død og forspilte liv.

– Det er et mørkt stykke, og de tre er på hver sitt vis svært egosentriske. Var det allikevel øyeblikk da du kjente deg igjen i det som skjedde på scenen?

– Ofte. Og særlig på slutten da snøen falt ned over den døde John Gabriel, og alt var over. Det var en utrolig scene. Da gråt jeg. Slik går det for oss alle. En gang er det over. Du må leve livet når du lever. Det går ikke an å ta alt igjen i alderdommen, sier Kjøs.

– Gråt du for deg selv og din egen dødelighet, eller av med følelse med skikkelsene på scenen?

– Begge deler. Det var utrolig sterkt å være vitne til hvordan en mann som ikke er klar for å slippe taket går fullstendig i oppløsning. Borkman revner innvendig. Han mister til og med språket og begynner å bable. Kanskje får han hjerneslag? Det ligger uansett en advarsel der, om å ikke la livet gå til spille. De «døde» der oppe på scenen viser vei for oss i salen.

Indre motsetninger

– Du beskriver det nesten som et brechtiansk «lærestykke». Den tyske regissøren Jan Bosse har også satt stykket opp i en ikke-realistisk spillestil, som blir desto mer påfallende når vi tilskuerne bokstavelig talt sitter ved siden av skuespillerne...

– For meg er ikke Ibsen noen realistisk forfatter. Han skrev ikke psykologisk komplekse roller, skikkelser med indre motsetninger. Hver av hans skikkelser har i stedet én stor egenskap. John Gabriel er ren ambisjon, noe som er i ferd med å rive ham fra hverandre. Gunhild er bitterhet og hevnlyst. Ella er også bitterhet, men etter hvert også forsoning. Erhart er hedonisme. Fanny er uhemmet sex, sier Kjøs, og minner om at Ibsen skrev sine stykker like før Freud skrev sine viktigste verk.

– Hamsun derimot, kom like etter Freud. Hos Hamsun er sjelelivet komplekst og motsetningsfullt. Men det betyr ikke at Ibsens kraft er mindre. Vi som sitter i salen kan se oss selv i John Gabriel, Gunnhild og Ella – og i Erhart og Fanny også. For vi har alle disse egenskapene, i ulike doseringer.

Et eller flere kall

Den riktig store egenskapen, i hvert fall hvis det er en mann litt utenom det vanlige, er gjerne det Ibsen kaller «kallet». Det betyr det helt spesielle man er satt på jorda for å gjøre, ens talent – og også ens forpliktelse.

Også karakteren John Gabriel Borkman mener han har et kall. Han skal bringe gullet opp fra bakken, og dermed skape velstand og lykke for både seg selv og andre. Da den tidligere banksjefen trådte feil og måtte sone fem år i fengsel, fulgte han også kallet, mente han selv. Dessverre gikk han noen uheldige snarveier, man målet var godt og han vil klare det til slutt, greier han å overbevise seg selv om.

Men har John Gabriel egentlig hatt noe virkelig kall? Har han vært en stor mann, slik at hans nåværende tilstand er en tragedie? Eller har han narret seg selv hele livet, slik at det ensomme livet på loftet er mer patetisk enn tragisk? Her er Ibsenforskerne uenige. Noen mener Borkmans fall er tragisk, at han kun mislyktes i siste fase. Andre mener at han alltid har lidd av stormannsfantasier, som er blitt stadig verre. Denne oppsetningen leser ham på sistnevnte måte, og Kjøs mener det er et godt valg.

– Vi tror ikke på «kall» på den måten de gjorde på 1800-tallet. Nåtidsmennesker tror ikke at store menn er forutbestemt for én stor ting. I det 21. århundre er vi ekstreme individualister. Vi mener at vi alle kan velge, hele livet igjennom. Hvis vi mislykkes med én ting, kan vi gjøre noe annet, mener vi.

En eller flere kjærligheter

– Et annet tema forestillingen ser ut til å nedtone, er Ibsens berømmelige «kjærlighetssvik», som er et tema i flere av hans sene stykker. Ella mener at John Gabriel har begått «den største forbrytelsen» ved å svikte henne, det vil si kvinnen han elsket, og gifte seg med søsteren Gunhild for penger. Disse replikkene er ikke strøket, men de har en lite fremtredende plass?

– Igjen synes jeg det var et klokt valg. Den ene, store kjærligheten som varer evig, tror vi ikke lenger på. Et menneske kan oppleve flere store kjærligheter, ser Kjøs.

– Finner Erhart kjærligheten med Fanny?

– Nei. Hun blir hans frigjørende overgangsobjekt før han finner seg en passende kjæreste. Kanskje blir det Frida, som Fanny legger opp til, kanskje ikke. Det er Fanny klar over, så man kan ikke si at han utnytter henne.

Kjøs legger til at et menneske ikke kan erstatte et annet. Ethvert forhold er et forhold med et nytt menneske, selv om rollen kan være lik. En ny ektefelle kan tre inn i den førstes sted, men forholdet mellom de to blir aldri identisk med det første forholdet. Hvis derimot enhver kvinne kan erstattes av en annen, fordi en kvinne bare er en kvinne, slik Borkman sier til Ella, er det ren utnytting. Og det er er mange forsøk på utnytting i dette stykket. Alle de tre middelaldrende skikkelsene forsøker å utnytte Erhart. Lille Frida blir sendt rundt som en brikke som alle bruker som de vil.

Utnytter andre

– Når vi utnytter de rundt oss, inkludert neste generasjon, i stedet for å oppføre oss slik at vi lar verden bli et litt bedre sted for neste generasjon, bryter vi med noe grunnleggende i oss selv. Hvis vi oppfører oss ekstremt individualistisk og bruker andre mennesker utlukkende som middel for å nå våre egne mål, som de tre personene i «Borkmann» gjør, eller for eksempel bruker opp naturressursene på bekostning av våre etterkommere, gjør vi skade både på andre mennesker, på miljøet og på oss selv. Livet består blant annet i å legge til rette for egne barn, uten å sluke dem, og uten å kun ta seg hensynsløst til rette, sier Kjøs.

– Er det mer typisk for vår tid enn for slutten av 1800-tallet å ta seg til rette med begge hender, all den tid vi lever i et mer individualistisk samfunn og har større valgmuligheter?

– Det er mer typisk for flertallet, men også på Ibsens tid var det en liten gruppe som levde svært egosentrisk og hensynsløst. Velstående menn fra øvre middelklasse var nærmest forventet å gjøre egosentriske valg for å komme seg opp og frem. Nå mener flertallet at de har samme rett.