BNP-vekst knuser mål

Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.

POLITISK ANALYSE: Alle medaljer har en bakside. Det gjelder også økonomisk vekst. Stort sett er det bare bra at økonomien friskner til og at det stadig kommer oppjusterte anslag for veksten i BNP (verdien av den samlede økonomiske virksomheten her i landet). Problemet er at politikerne i hvert fall på tre områder har laget seg målsetninger om en opptrapping som er knyttet til BNP. Private og offentlige utgifter til Forskning og Utvikling skal være på tre prosent av BNP, bistanden på én prosent (Her er det en variant av BNP som gjelder) og forsvarsutgiftene skal opp på to prosent. Det siste målet er også tidfestet: «Innen 2024».

Det målet nås ikke, dersom den økonomiske veksten blir så bra som nå. Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen sendte for en drøy uke siden et brev til Stortinget der han fortalte at vi tvert i mot vil komme lenger vekk fra målet i de nærmeste årene. I år bruker vi 1,56 prosent av BNP, i 2020 vil andelen bare være 1.50. Deretter vil andelen holde seg på omtrent det nivået frem mot 2024. Forutsatt at regjeringen bare følger opp de vedtakene som er fattet frem til i dag.

Debatt

Dette er en forutsetning det nå er i ferd med å bli mye debatt om. Både Arbeiderpartiets og Senterpartiets leder tok opp saken i onsdagens erklæringsdebatt i Stortinget, og på flere av Høyres årsmøter arbeides det nå for å få vedtatt resolusjoner som understreker at målet om to prosent fortsatt gjelder. I Oslo Høyre ble en slik uttalelse vedtatt forrige helg.

Forsvarsministerens brev til Stortinget var forårsaket av et spørsmål fra Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt. Hun er leder i utenriks- og forsvarskomitéen og hadde merket seg at to-prosents målet har falt ut av Jeløy-erklæringen. Det er i denne erklæringen arbeidsprogrammet for den utvidede regjeringen er nedfelt.

Frank Bakke-Jensen benekter at den nye erklæringen og hans brev til Stortinget er en innrømmelse av at to-prosents målet er gitt opp. Han viser til at fremskrivningene hans er tekniske. Han har rett og slett bare sett størrelsen på dagens og fremtidens vedtatte forsvarsutgifter i forhold til BNP. Når BNP vokser, blir andelen automatisk lavere.

Statsminister Erna Solberg er ikke så offensiv. Hun ble i erklæringsdebatten utfordret både av Aps og Sps leder på om hun nå har forlatt målet, og hun svarte ganske uforpliktende. Det viktigste for henne er at forsvarsutgiftene faktisk øker, og det gjør de. Norge er også helt i topp blant NATO-landene, dersom man måler forsvarsutgifter pr. Innbygger. Også det er en funksjon av BNP – har et land med mange mennesker lav samlet verdiskapning, vil et BNP-mål automatisk føre til at man bevilger lite penger, dersom man deler det på antall innbyggere.

Likevel: Det er BNP-målet som gjelder. Det ble bestemt på NATOs toppmøte i Wales i 2014. Senest da Erna Solberg var på besøk i det Hvite Hus i midten av januar ble hun priset for at Norge er på vei til å oppfylle denne forpliktelsen. USAs president er, som alle vet, ekstremt opptatt av at de europeiske landene betaler mer for NATO-forsvaret.

Forsvarsområdet

Høyre og Fremskrittspartiet er også opptatt av at Norge skal oppfylle sine forpliktelser på forsvarsområdet. På to Høyre-landsmøter på rad er partiledelsen blitt presset av flertallet til å gå inn for en mer forpliktende opptrappingsformulering enn opprinnelig ønsket. Spesielt i Høyre er det forsvarsvenner i nesten alle fylkeslag som ser det som en selvfølge at Forsvaret må bygges opp og at NATO-målet skal gjelde.

Også på Arbeiderpartiets landsmøte i fjor ble partiledelsen presset av grasrota. Jonas Gahr Støre vet utmerket godt at statsbudsjettet kommer til å bli trangere i årene som kommer og at det kan ble ekstra krevende å oppfylle NATO-målet, dersom økonomien bedrer seg og BNP vokser fort. Likevel måtte han gi etter for et flertall i partilandsmøtet som ville at Ap skulle være like patente i forsvarspolitikken som Høyre og Frp.

Resultatet av de interne prosessene i de største partiene er at Erna Solberg nå er presset fra alle kanter. Fra sine egne som frykter løftebrudd, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet som ser en gylden sjanse til å anklage regjeringen for å underfinansiere Forsvaret og fra NATO – ledet an av generalsekretær Jens Stoltenberg.

Ekstra vanskelig for Solberg og regjeringen er det at spørsmålet om økte forsvarsbevilgninger ikke bare dreier seg om å nå en målsetning. Det er også nødvendig med mer penger til sektoren for å unngå et velkjent fenomen – nemlig at politikerne vedtar en struktur på Forsvaret som det ikke har penger til å finansiere.

Risikoen er overhengende. Da regjeringspartiene, Ap og Krf i høst ble enige om en langtidsplan for landmakten (Hær og Heimevern) plusset de på noen forslag om stridsvogner, helikopter og bataljonstyrker på Skjold som kommer til å koste penger. Hvor mye blir klart i vår, og så skal pengene komme i budsjettene fra neste år og utover. Denne metoden – med i praksis å skille diskusjonen om struktur fra finansieringsdebatten – har vært brukt før med dårlig resultat. De nødvendige penger har ikke kommet og Forsvaret har operert med flere våpen og større bemanning enn budsjettet tillater. Resultatet har vært for lite penger til drift og vedlikehold. Et av de verste eksemplene var at våre nye fregatter stort sett lå til kai etter at vi hadde fått dem, fordi Marinen ikke hadde råd til å seile med mer enn en eller to om gangen.

Forsvarsvennene i Høyre har fortsatt håp om at regjeringen vil åpne pengesekken i budsjettet for neste år slik at man slipper en slik underfinansiering. Etter at Ine Eriksen Søreide brukte fire år på å etablere Høyre som det partiet som avskaffet gamle synder i forsvarsplanleggingen, ville det være for bittert om Høyre i de neste fire årene ikke klarte å gjennomføre. Og enda verre: At Høyre la landskapet åpent for et Arbeiderparti som i den løpende diskusjonen kjører så hardt mot regjeringen at det i praksis låser seg til å øke forsvarsbudsjettet betraktelig.

To fluer i en smekk

Og det fine for Erna Solberg er at hun kan slå to fluer i ett smekk. Dersom hun bevilger penger slik at landmaktstrukturen ikke blir underfinansiert, kommer det også til å bli lettere å bevege seg i riktig retning mot NATOs to-prosents mål. Den forsvarsvennlige Høyre-grasrota lever ennå i håpet om at målet ikke er oppgitt. Og ett er sikkert: De skal gjøre sitt for å presse statsministeren på vårens landsmøte.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt

Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.

---