Solberg-regjeringen

Statsminister Erna Solberg, finansminister Siv Jensen, kulturminister Trine Skei Grande og nestleder i Krf, Kjell Ingolf Ropstad, utenfor Granavolden Gjæstgiveri på Hadeland hvor regjeringsforhandlingene ble avsluttet torsdag.

Halvveis-regjeringen

En regjeringsdannelse i seg selv skaper ingen enhet. Erna Solberg er forberedt på at hun må godta mer sololøp og fraksjonsvirksomhet i regjeringspartiene enn noen gang før. Kanskje er det en naturlig konsekvens av at den politiske kultur er i sterk endring.

Publisert Sist oppdatert

ANALYSE | Regjeringsforhandlingene gikk flere dager på overtid, og de ble tøffere enn forhandlerne selv hadde trodd. I skrivende stund er resultatet enda ikke klart, og det blir lagt ut en vurdering av resultatet på nettet fredag ettermiddag.

Likevel er det mye som kan sies både om forutsetningene for forhandlingene og veien videre. Torsdag formiddag var det fortsatt svært få som trodde at noen av regjeringspartiene ville stemme ned den ferdigforhandlede regjeringsplattformen.

Det er pussig, ettersom Kristelig Folkeparti ikke har fått gjennomslag for den ene saken som av den såkalte blå siden i høst ble fremstilt som aller viktigst. Abortlovens paragraf 5c består. Lovendringen som skal hindre fosterreduksjon kommer til å angå noen få familier hvert år, og den kommer ikke til å gjøre mye fra eller til i KrFs kamp mot sorteringssamfunnet. Rød side i KrF har god grunn til å føle at Kjell Ingolf Ropstad og Erna Solberg har lurt partiet inn i den blå regjeringen. De to må hele tiden ha skjønt at det ikke var mulig å få til vesentlige endringer av abortloven.

Grunnlaget for å få de ulike fløyer i KrF til å forsone seg med hverandre er følgelig ganske dårlig. Partiet kommer til å gjøre det det kan for å fremstå som samlet utad, men det kommer i praksis til å være delt i to. En del som går helhjertet inn for regjeringsprosjektet, og en annen som posisjonerer seg for omkamp etter 2021.

Slik måtte det nesten bli når partiet bestemte seg for at det ville i regjering for enhver pris, og det etterhvert viste seg at de tillitsvalgte var delt på midten i synet på hvor de hører hjemme i det politiske landskapet.

Det nye denne måneden er at det har vist seg å være mer og/eller hardere regjeringsmotstand i Frp og Venstre enn tidligere antatt.

Frp først: Det går en diskusjon i Stortinget om hvor beregnende tidligere justisminister Per-Willy Amundsen er. Da han i forrige uke lot seg intervjue av TV2 om innvandrerkvinner som føder for mange barn, skapte han nye problemer for regjeringsforhandlerne. De i KrF som hele tiden har brukt uanstendige Frp’ere som hovedbegrunnelse for ikke å gå inn i Solberg-regjeringen fikk vann på mølla. Selv om Amundsen i denne saken bare representerte seg selv, så gir han uttrykk for et verdisyn mange i KrF mener det ikke er mulig å leve side om side med.

Spørsmålet er om Amundsen visste akkurat hva han gjorde. Han, og noen andre Frp’ere kommer jevnlig med utspill som er laget for å minne rendyrkede innvandringsmotstandere om at Frp er partiet for dem. Det dreier seg om å holde dem fullmobilisert. Frp gjør det relativt dårlig på meningsmålingene for tiden. Kanskje var Amundsen utspill bare et av de vanlige. Eller det var designet for å skremme KrF bort fra regjeringen.

Den siste forklaringen er mest sannsynlig. Amundsen har tross alt vært statssekretær og statsråd i mange år og vist at han stort sett vet når han skal si hva. Selv om han i en viss grad er i et ekkokammer, og helt sikkert blir oppmuntret av følgere i sosiale medier, så har han tidligere vist at han forstår det politiske spillet.

Antagelsen om at en del i Frp gjør det de kan for å hindre utvidelse av regjeringen ble styrket denne torsdagen da det begynte å komme spekulasjoner om at Sylvi Listhaug igjen skal bli statsråd. Om det skjer, er det å betrakte som en ørefik til KrF. Mange på blå side sa at det ble lettere å gå inn i regjering i det øyeblikket hun gikk ut av den. Sannsynligheten for at Listhaug blir statsråd er ikke spesielt stor, derfor er det grunn til å tro at spekulasjonene aller mest var satt ut for å skremme KrF.

De som er i mot regjeringsutvidelsen – kanskje hele prosjektet – er fortsatt i mindretall i Frp. Men de er der, og de kommer til å gi lyd fra seg i tiden fremover. Det kommer til å bli mange saker der enkeltpolitikere i regjeringspartiene tar avstand fra hverandre.

Kanskje kommer også noen Venstre-folk til å blande seg inn. Ungdomspartiets leder annonserte på torsdag at han ville stemme i mot hele plattformen fordi den åpner for den lille lovendringen om abort. Han mener et liberalt parti som Venstre ikke kan være med på en innstramning av kvinnenes selvbestemmelsesrett i denne saken – uansett hvor liten den er.

Unge Venstre har vært tydelig for regjeringsprosjektet frem til nå, men ungdommen har ikke vært fornøyd. Gjennomslagene i klimapolitikken og i innvandringspolitikken er for små. Ettersom det er vanskelig å få til veldig mye mer på disse områdene, er det livsviktig at man ikke svekker partiets liberale profil.

Unge Venstre snakker på vegne av mange Venstre-folk. Derfor ble da også konfrontasjonene mellom KrF og Venstre tøffere i forhandlingene enn det mange hadde trodd på forhånd. I forrige stortingsperiode var stort sett Venstre og KrF som erteris i forhandlingene med regjeringspartiene Høyre og Frp. Men det var fordi de stort sett kjempet for saker de var enige om – spesielt klima og innvandring.

På Granavollen var situasjonen ganske annerledes. Der jobbet KrF iherdig for å kompensere for at partiet ikke fikk til vesentlige endringer i abortloven. Dermed ble det lagt mye inn på å stramme inn politikken for rus, gen- og bioteknologi og å føre en mer kirkevennlig politikk. Alt sammen bidro til å svekke regjeringens liberale profil.

Venstres forsøk på å tydeliggjøre seg er ikke bare et resultat av dårlige meningsmålinger og ny konkurranse fra KrF. Det er også et resultat av en generell trend – eller for å si det enda sterkere: Et varig skift i den politiske kulturen.

Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum er den som fronter endringene. Hans politiske metode er å polarisere og å holde fast i noen ytterst få saker der Sp skiller seg fra de andre partiene. Han nekter å bli med på kompromisser eller debatter som kan gjøre Senterpartiet mindre tydelig. Det er den samme strategien som Rødt-leder Bjørnar Moxnes følger, og de har begge suksess på meningsmålingene.

Dette ser strategene i alle de andre partiene, og de tør ikke annet enn å forsøke å kopiere det som for tiden ser ut som en vinneroppskrift. Derfor er det helt riktig som det ble sagt: Forhandlingene på Granavollen ble sterkt preget av mannen som ikke var der: Trygve Slagsvold Vedum.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt


Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.


Powered by Labrador CMS