Myk makt i Trumps verden

Joseph S. Nye er professor ved Harvard University og forfatter av boken «Is the American Century Over?»

SYNSPUNKT: Dette til tross for at diplomatiet – som tilrettelegger for direkte kommunikasjon mellom staters utpekte tjenestemenn – er avgjørende for å generere myk makt. Og med tanke på den pågående informasjonsrevolusjonen, er diplomatiet viktigere enn noen gang.

Meningsmålinger, samt den årlige indeksen «Soft Power 30», viser at amerikansk myk makt har avtatt siden Trump inntok Det hvite hus. Twitter-meldinger kan løfte frem saker på den globale agendaen, men de produserer ikke myk makt med mindre folk synes budskapet er attraktivt.

Trumps tilhengere svarer at myk makt – det som foregår i andres sinn – er irrelevant; kun hard makt, med dets militære og økonomiske verktøy, betyr noe.

Mick Mulvaney, sjef for Office of Managment and Budget (OMB) i Trumps regjering, presenterte i 2017 et budsjett med utgangspunkt i hard makt, som ville overskredet finansieringen av både Utenriksdepartementet og US Agency for International Development (USAID) med nesten 30 prosent.

Militærets ledere vet heldigvis bedre enn dette. I 2013, ga general James Mattis (senere Trumps forsvarsminister) følgende advarsel til Kongressen: «Hvis dere ikke kan forsikre meg om at Utenriksdepartementet har en sikker finansiering, må jeg kjøpe mer ammunisjon umiddelbart».

Men i tråd med det Henry Kissinger en gang påpekte, så avhenger ikke internasjonal orden kun av en balanse i hard makt, men også av troverdighet, som på sin side avhenger av myk makt.

Informasjonsrevolusjoner har alltid fått betydelige sosioøkonomiske og politiske konsekvenser – bare se på Gutenbergs trykkeriers dramatiske effekt i Europa i det 15. og 16. århundret. Dagens informasjonsrevolusjon kan sies å ha vart siden 1960-tallet og introduksjonen av Moores lov, som sier at antallet transistorer som kan integreres på én brikke fordobles annet hvert år. Lovens prediksjon resulterte i at datamaskinenes makt økte drastisk, og på begynnelsen av 2000-tallet kostet de kun 0,1 prosent av det de gjorde tidlig på 1970-tallet.

I 1993 fantes det omtrent 50 nettsteder på verdensbasis, men innen 2000 hadde antallet passert fem millioner. I dag er mer enn fire milliarder mennesker online – antallet antas å stige til mellom fem og seks milliarder innen 2020, og samtidig vil «Internet of Things» koble sammen flere titalls milliarder enheter. Facebook har i dag flere brukere enn den befolkningen i Kina og USA til sammen.

I en slik verden, blir evnen til å tiltrekke seg oppmerksomhet og evnen til å overtale folk stadig viktigere.

Men tiden der radio og TV-sendinger var folkets viktigste kilde til diplomatiet, er langt forbi. Som følge av teknologiske hjelpemidler er kostnadene knyttet til å produsere og formidle informasjon drastisk redusert. Resultatet er en eksplosjon av informasjon, som har skapt et paradoks der overflod av informasjon fører til mangel på oppmerksomhet.

Når mengden informasjon føles overveldende, er det vanskelig å vite hva man skal fokusere på. Sosiale mediers algoritmer er designet for å konkurrere om oppmerksomhet. Derfor blir rykter enda viktigere enn tidligere, og politiske uenigheter – presentert via sosiale medier og ideologisk baserte grupperinger – spiller ofte en sentral rolle når det gjelder å skape og ødelegge troverdighet.

Sosiale medier kan få falsk informasjon til å virke mer troverdig, fordi den formidles av «venner».

Ifølge spesialetterforsker Robert Muellers rapport om den russiske innblandingen i presidentvalget i 2016, var det slik Russland påvirket sosiale medier.

Ryktespredning har alltid vært en del av verdenspolitikken, men troverdighet har blitt en enda viktigere makt-ressurs enn før.

Informasjon fremstilt som propaganda skaper ikke nødvendigvis bare forakt, men kan også virke mot sin hensikt hvis den undergraver landets troverdighet utad – og dermed reduserer myk makt.

Den mest effektive propagandaen er ikke propaganda; det er en to-veis dialog blant mennesker.

Russland og Kina ser ikke ut til å ha forstått dette – og noen ganger får også USA strykkarakter. For eksempel: Under Irak-krigen førte den brutale behandlingen av krigsfanger, som ikke samsvarte med amerikanske verdier, til en følelse av hykleri som ikke lot seg reversere gjennom å kringkaste bilder av muslimer som lever gode liv i USA.

I dag fører presidentens Twitter-meldinger – som ofte er basert på «fake news» – til at landets troverdighet undergraves, og myk makt reduseres. Effekten av diplomati måles ikke ut ifra hvor mye penger som er i omløp eller hvor mange meldinger som bli sendt, men ut ifra hvor mange sinn som forandres – gjenspeilet i intervjuer eller meningsmålinger.

Myk makt kan undergraves av en innenriks- og utenrikspolitikk som enten virker hyklersk, arrogant, likegyldig overfor andres meninger, eller er basert på en begrenset forståelse av nasjonale interesser. Meningsmålinger viste for eksempel en bratt nedgang i USAs attraktivitet etter invasjonen av Irak i 2003. I 1970 tok mennesker over hele verden avstand fra USAs krigføring i Vietnam, og landets globale status gjenspeilet hvor upopulære denne politikken var.

Skeptikere påstår at slike sykluser tyder på at myk makt ikke er så sentralt fordi land samarbeider med utgangspunkt i egeninteresser. Men dette argumentet overser et helt sentralt punkt: samarbeid forekommer i ulik grad, og graden av samarbeid påvirkes av tiltrekning eller avsky.

Myk makt handler heldigvis ikke bare om landets offisielle politikk, men også av hvor attraktivt samfunnet fremstår. Under demonstrasjonene mot Vietnamkrigen som foregikk i andre land, sang de fremmøtte «We Shall Overcome» – en lovsang i den amerikanske borgerrettsbevegelsen.

Gitt tidligere erfaringer, er det all grunn til å tro at USA vil gjenvinne myk makt i tiden etter Trump – selv om en større investering i offentlig diplomati absolutt ville hjulpet.

Oversatt fra engelsk av Ingrid Lerø. ©Project Syndicate, 2019.www.project-syndicate.org