politisk analyse

Sentralbanksjef Øystein Olsens håndtering av både av ansettelsen av Nicolai Tangen og begrunnelsene i etterkant fremstår som klønete.

Den gode ­Tangen-effekten

Striden om ansettelse av ny oljefondsjef kan få én positiv konsekvens. Diskusjonen om skatteparadis kan komme til den fasen der det ikke bare blir snakket, men også gjort noe, skriver Aslak Bonde.

Publisert Sist oppdatert

Dersom representantskapet i Norges Bank ikke hadde bestått av eks-politikere nøye fordelt etter den partipolitiske styrken på Stortinget, hadde det blitt dramatisk onsdag ettermiddag. Da besluttet representantskapet seg for at det var nødvendig med et tredje møte for å vurdere prosessen rundt ansettelsen av den nye oljefondsjefen.

Representantskapet møtte første gang sentralbanksjef Øystein Olsen og hans folk for å få en orientering om prosessen. Den var såpass dårlig at Olsen fikk beskjed om å supplere med skriftlige svar på en rekke nye spørsmål. Da svarene kom, hadde representantskapet først et møte, så et nytt, og så etter det – onsdag ettermiddag – varslet lederen Julie Brodtkorb at det var nødvendig å bruke ytterligere tid.

Politikk i representantskapet

Det er mulig det bare er detaljer som gjenstår før de 15 representskapsmedlemmene gjør seg ferdige. Det kan også hende at Brodtkorb tenker politisk og ser på det som avgjørende å sikre enstemmighet. Arbeidet nå kan dreie seg om å finne formuleringer som kan tilfredsstille selv den mest radikale av medlemmene. Det kan for eksempel være SVs Ingrid Fiskaa, som også i eget parti har vist at hun i større grad enn de fleste andre står på sitt.

På den annen side: Representantskapets lovpålagte oppgave er å føre tilsyn med hovedstyret – under ledelse av Øystein Olsen. Når dette tilsynet foregår i full offentlighet i uke etter uke uten at det blir konkludert med godkjennelse, er det ensbetydende med mistillit. Formelt sett betyr ikke det noe for Olsen på dette tidspunktet, fordi representantskapet fører sitt tilsyn på vegne av Stortinget og også skal rapportere til de folkevalgte. Reelt sett, er det imidlertid annerledes. Sentralbanksjefen har riktignok en selvstendig stilling hjemlet i egen lov, men hans oppdrag er å drive en virksomhet som tjener samfunnet. Dersom han og Stortingets inspektører er uenige om hva som er samfunnstjenlig, er det han som bør trekke seg.

Mot et slikt bakteppe er det overraskende at det ikke straks oppsto en debatt om Øystein Olsens stilling onsdag ettermiddag. Det skyldes i en viss grad at Olsen på alle andre områder fremstår som en god sentralbanksjef, at vi er i en økonomisk situasjon der det er viktig å ta vare på erfaring og kompetanse hos de sentrale aktørene, og at Olsen bare har to år igjen av sin andre – og siste åremålsperiode.

Mer spekulativt er det å hevde at representantskapets sammensetning i seg selv har hatt betydning. I de etablerte økonom- og politikermiljøene er det en oppfatning at eks-politikerne – flere av dem uten finanspolitisk erfaring – ikke har innsikt nok til å være et skikkelig kontrollorgan. De har bare fått et verv som takk for lang og tro tjeneste i politikken og bør være fornøyd med å få være med på årsmøtemiddagen.

Skatteparadiser

Det sies ikke rett ut, men det kommuniseres mellom linjene at en slik gjeng av politikere ikke forstår seg nok på finanspolitikk og –forvaltning. Når de reagerer på den superrike og «unorske» Nicolai Tangen, må det sees på som en folkelig reaksjon, og ikke som en reflektert tenkning basert på kunnskaper om hvordan det er der ute i finansmarkedene.

Akkurat slik snakkes det om skatteparadiser også. Alle er enige om at verden hadde vært tjent med et skattesystem der alle betalte det samme uansett hvilket land de var registrert i. Det er bare det at det er så skrekkelig urealistisk. Vi må stikke fingeren i jorda og erkjenne at Norge er et lite land og ikke kan gjøre noe særlig annet enn å pushe på internasjonalt for stadig bedre skattesamarbeid.

Den type retorikk er i ferd med å miste litt av sin tyngde nå. Sannsynligheten er ganske stor for at det som i ettertid kanskje kommer til å bli hetende Tangen-saken i ganske stor grad bidrar til stemningsskiftet.

En av de mest delikate problemstillingene i Tangen-saken er nemlig følgefeilen som har oppstått i Norges Banks hovedstyre. Da representantskapet tvang frem en mye mer utførlig begrunnelse for ansettelsen, kom også spørsmålet om Nicolai Tangens bruk av skatteparadiser opp. Hovedstyret måtte da – for å forsvare sin egen ansettelse – beskrive skatteparadiser på en mye mindre problematiserende måte enn det selv har gjort på et tidligere tidspunkt.

Mer «aktiv rolle»

Oljefondet fikk nemlig for fire år siden et pålegg fra Stortinget om å «ta en mer aktiv rolle» i kampen mot skatteparadiser. Det resulterte i at det er blitt laget et såkalt forventningsnotat til bruk for alle de styrene som har oljefondet som aksjonær. Notatet er ikke veldig offensivt sett med øynene til de organisasjonene som jobber fullt og helt mot skatteparadis, men det har sin verdi i at det faktisk problematiserer spørsmålet.

Verdens store aksjeselskaper får beskjed om at de kan miste oljefondet som aksjonær dersom de for eksempel plasserer pengene sine i «komplekse skattemotiverte konstruksjoner». I verdens forvaltermiljøer sees det norske oljefondet som en av flere bjellekuer, og selv såpass forsiktige signaler har stor betydning.

Hvis da ikke Norges Bank undergraver hele notatet ved sitt sterke forsvar for akkurat Nicolai Tangens bruk av skatteparadis. Der skriver nemlig hovedstyret at det legger til grunn at reguleringsregimet i Jersey og Cayman Islands er både lovlig og «etterprøvbart». Det er det siste punktet kritikerne på utsiden reagerer mest på. Regelverket i de to skatteregimene er ikke slik at det er mulig å få tilstrekkelig oversikt over selskapenes økonomiske disposisjoner, og dermed er det heller ikke mulig å fastslå at det som foregår der er lovlig.

De to som har fremmet dette synspunktet med størst tyngde er Ap-politiker Marianne Marthinsen og LO-økonom Maria Schumacher Walberg. I fjor utga de en bok om skatteplanlegging med en rekke konkrete forslag til hva Norge kan gjøre på egenhånd for å sikre at flere multinasjonale selskap betaler mer skatt i de landene hvor de faktisk tjener pengene.

Boken har ikke fått veldig stor oppmerksomhet – delvis fordi det er komplisert for politikerne å forklare velgerne hvordan man skal hindre skatteplanleggingen.

Nå, derimot, har Marthinsen og Walberg fått drahjelp av Tangen-saken og av sentralbanksjefens klønete håndtering både av ansettelsen og begrunnelsene i etterkant.

Ikke minst får de to drahjelp av representantskapet der det sitter eksilpolitikere som definitivt ikke er inkompetente. En av dem heter Truls Wickholm. Han er nå ordfører på Nesodden, men i forrige stortingsperiode var han nummer to i Aps finansfraksjon på Stortinget. Den ble ledet av Marianne Marthinsen, mens Maria Walberg var rådgiver. Senterpartiets mann, Morten Søberg, var i flere år statssekretær i Finansdepartementet. Ingen flere nevnt, ingen flere glemt.

Poenget er at representantskapet har kompetansen og nå har fått en sak som gjør det mulig for dem å reise spørsmålet om skatteplanlegging – som en følge av at Tangen-ansettelsen skal kontrolleres.

Powered by Labrador CMS