Faktatåke i ­ulikhetsdebatten

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. Da trontaledebatten startet i Stortinget mandag for snart to uker siden, kom det for en sjelden gangs skyld et helt nytt moment inn.

At noen forskere finner ut at formuesskatten gir flere arbeidsplasser er overraskende nok i seg selv, men enda mer oppsiktsvekkende var det at regjeringen selv hadde bestilt rapporten. Etter at de rødgrønne i syv år gang på gang har spurt regjeringspartiene om de ved hjelp av forskning kunne belegge sine påstander om at redusert formuesskatt ville gi flere arbeidsplasser, ble det endelig bestilt en undersøkelse. Og den ga stikk motsatt svar av hva regjeringen ønsket seg.

Trontaledebatten kom kort tid etter et Høyre-landsmøtet der flertallet overkjørte partiledelsen og vedtok en resolusjon om at all formuesskatt skal fjernes. Jonas Gahr Støre utviklet deretter det som ser ut til å bli et fast innslag i alle hans taler fremover: Høyre er besatt av å få ned formuesskatten.

Et forsvar som fungerte

Den rødgrønne opposisjonen fikk lissepasning på lissepasning. Men det hjalp så lite fordi Høyre-politikerne på Stortinget ganske raskt fikk satt opp et forsvar som fungerte. De problematiserte rapporten i så stor grad at både journalister og velgere ikke klarte å følge med på resonnementene. Deretter fulgte de opp med å referere til de mange bedriftslederne som kan fortelle hvor kontraproduktiv og urettferdig formuesskatten er.

Ekstra lett for Høyre ble det da to professorer også tok til motmæle mot rapportens metode. Da kunne de avvise ethvert angrep fra de rødgrønne med at forskningen var omstridt. Vi fikk det samme fenomenet som vi ser i mange andre land der fakta alltid blir bortforklart med at det finnes noen andre fakta om det samme. Hele begrepet kunnskapsbasert politikk kommer i vanry, fordi politikerne støtter seg til hver sin kunnskap.

Så skal det sies at rapporten fra Frisch-senteret og NMBU ikke på noen måte ga et fullstendig svar på hvordan formuesskatten virket. Det kan hende at lavere skatt – eller ingen skatt i det hele tatt – hadde gitt enda flere arbeidsplasser, men det har ikke forskerne sett på. De har vurdert formuesskattens virkninger i norsk næringsliv med alle de øvrige skattereglene som gjelder. Innenfor en slik ramme viser tallene at formuesskatten får arbeidsgivere til å ansette flere enn de ellers ville ha gjort. Den formuen som investeres i humankapital blir nemlig ikke skattlagt.

Forskningsrapporten viste også at det bare var én av ti bedrifter som hadde så dårlig likviditet at formuesskatten virker negativt på sysselsettingen. Det er nettopp denne typen eiere – med store beregnede formuer og liten løpende inntekt – Høyre viser til når de argumenterer for å fjerne skatten. Partiet ser mer på den lille ti-prosenten enn den store 90-prosenten av bedriftseiere.

Enkelt og unyansert

Dette siste poenget ble i liten grad brukt av de rødgrønne politikerne i trontaledebatten. Det var for fristende for dem å vise til det virkelig store poenget om at formuesskatt har fungert positivt for sysselsettingen. Muligens var det en feilvurdering. De brukte rapportens konklusjoner på en så enkel og unyansert måte at det virket som om man kunne skape mange flere arbeidsplasser, dersom man bare skrudde opp formuesskatten ytterligere.

Og det har selvfølgelig ikke forskerne påstått. De har gjort som dagens forskere flest: Svart på det spørsmålet de er blitt stilt. De har også snevret inn og formulert spørsmålet på en slik måte at det har vært mulig for dem å gi et godt svar. Det betyr at de metodene og tallene de har hatt til rådighet har formet problemformuleringen.

Sett fra et forskerståsted er det en åpenbar kvalitetsforbedring at man er blitt flinkere til å rendyrke studieobjektet på den måten og at man lager en forskningsdesign som er etterprøvbar. For det politiske ordskiftet er det ikke så bra. Det blir alt for enkelt å bortforklare et uegnet resultat med at det bare viser en liten flik av virkeligheten. For de politikerne som får det svaret de ønsker seg, blir det for fristende å gjøre et spesifikt funn til en generell sannhet.

Slik Arbeiderpartiet gjorde med den andre ulikhetsforskningen som ble kjent i forkant av trontaledebatten. En forskergruppe i Statistisk Sentralbyrå (SSB) har beregnet rike folks formue på en ny måte og kommet frem til at de aller rikeste har regressiv skatt. Jo mer de tjener, jo lavere blir skatteprosenten deres. De aller rikeste har lavere skatteprosent enn en sykepleier.

Ap-nestleder Hadia Tajik kommenterte denne såkalte sjokkrapporten fra SSB med at funnene var hårreisende. Hun og Jonas Gahr Støre la den samme rapporten til grunn da de snakket om «skandalen» i at regjeringen i sitt budsjettforslag foreslo en relativt liten reduksjon av formuesskatten.

Enda en gang overspilte de. SSB-rapporten ga ny tall-informasjon om ulikhet, men den tegnet ikke et helt bilde. Rapportens viktigste bidrag var at den viste utilstrekkeligheten i de tradisjonelle måtene å beregne ulikhet på. De tar utgangspunkt i skattbar inntekt og formue og viser at det fortsatt er relativt stor økonomisk likhet i Norge, selv om den svekkes litt over tid.

SSB-forskernes bidrag er at de også inkluderte de store formuene som har samlet seg opp i rike personers private pengebinger – i de selskapene som etter skattereformen i 2005 er blitt opprettet for å håndtere store formuer man ikke vil betale skatt på. Prinsippet er at skatten skal betales når man brukes av disse formuene.

Løgn, forbannet løgn og statistikk

Ettersom den skattefrie formuen i prinsippet er låst inne i pengebingen, er det et stridsspørsmål om det er riktig å se på den som vanlig formue. Skatteadvokater, næringslivsrepresentanter og Civita-folk mener det blir fullstendig feil å se på pengebeløpet før det brukes. Da er det ikke fritt tilgjengelig for eieren. I det øyeblikket han eller hun vil bruke pengene, må de betale skatt.

Det er en vektig innvending, samtidig er erfaringen fra de siste årene at det på ulike måter – blant annet ved flytting til utlandet - er mulig å ta ut pengene med mye mindre skatt enn forutsatt. Dessuten bidrar de låste formuene til en risikoavlastning for de rike. Det er mulig å kaste seg inn i prosjekter med høy avkastning og stor risiko uten at man taper noe personlig.

De rødgrønne har derfor rett i at det kan være relevant å måle ulikhet på den nye måten, men de burde understreke at det bare er som et supplement til de tradisjonelle regnemåtene. Dersom de hadde vært så nyanserte, ville det ikke ha vært så lett for høyresiden å tåkelegge den nye forskningen.

Da ville det heller ikke ha vært mulig å bortforklare SSB-forskningen med det gamle slagordet om at det finnes tre former for løgn: Løgn, forbannet løgn og statistikk.