ledersertifisering
Sertifisering på avveie
Lederstillinger er for ulike til at det gir mening å innføre et generelt ledersertifikat, skriver Roald Nomme i et svar til forslaget fra Bjørn Nervik.
Roald Nomme er tidligere høyskolelektor ved BI med 30 års erfaring med lederutvikling.
Bjørn Nervik foreslår i et innlegg i Dagens Perspektiv 23. oktober å innføre ledersertifikat på norske arbeidsplasser. Slike ideer dukker opp fra tid til annen, men selv om lederskap og ledelse har gjennomgått en kontinuerlig profesjonalisering i langt over 100 år, har vi ikke fått noe generelt sertifikat for ledelse. Det er sikkert gode grunner til det, noen av dem skal jeg nevne i dette innlegget.
«Det er på tide å innføre et ledersertifikat som sikrer at alle lederstillinger går på åremål, uten automatisk fornyelse, og med «prikkbelastning» som fremtvinger kontinuerlig utvikling» står det i ingressen til innlegget i Dagens Perspektiv.
Jeg får inntrykk av at han tenker på alle lederkategorier – som førstegangsledere, mellomledere og toppledere. Han gjør heller ikke noe skille mellom offentlige og private virksomheter, små familieledede, gjerne grunderbedrifter eller større virksomheter med profesjonell ledelse.
Det virker ikke særlig meningsfylt å generalisere til «alle lederstillinger» i det behov for kvalifikasjoner og kompetanse varierer svært fra virksomhet til virksomhet og for ulike stillinger. Det er jo derfor det i dag gjennomføres ganske omfattende behovsanalyse og profesjonelle utvelgelsesmetoder, i alle fall for høyere stillinger, i de fleste bedrifter. For førstegangsledere kan det kanskje være hensiktsmessig å sikre at basiskompetansen, ikke minst at man har godt kjennskap til arbeidslivets grunnlov – arbeidsmiljøloven.
Jeg har jobbet med lederutvelgelse og lederutvikling i store norske og internasjonale bedrifter i mer enn 30 år, og senere i høyskoleundervisning av ledere på ulike nivå. Mitt hovedinntrykk er at de fleste bedriftene har tatt lederutvelgelse og bedriftsrelevant lederopplæring svært alvorlig.
Likevel må vi konstatere at lederkvaliteten med fordel kunne vært høyere i mange tilfelle. Kanskje fordi vi selv med de beste metoder ikke kan «lage gull av gråstein». Det er nok noen som velger å søke til lederroller, som heller burde gjøre andre ting, der kravet til de menneskelige grunnkvaliteter kan være lavere.
Så er spørsmålet om et ledersertifikat ville hjelpe på den situasjonen. I forhold til all symbolikk og byråkrati som ville følge med en slik ordning, tror jeg ikke fordelene vil oppveie ulempene.
Det er nok hovedgrunnen til at det ikke finnes slike sertifiseringsordninger for lederstillinger generelt.
Det er langt til generell sertifisering av ledere og lederskap. Og dit håper jeg vi aldri kommer.
Mange ledere, ikke minst toppledere, må ofte forlate sin lederjobb etter andres ønsker, eller «prikkbelastning» om man vil.
Men sertifiseringsbevegelsen er på innmars i organisasjon og ledelse. Jeg tenker da på at man kan sertifisere sine «management systems» gjennom ISO-sertifiseringssystem. Både DNV-GL og KIWA Norge (tidligere Teknologisk Institutt) driver med det. De samme organisasjonene driver også personsertifisering, men foreløpig på spesielle områder som kvalitetsledere og testledere.
En del sertifisering av sikkerhetspersonell er sikkert fornuftig og nødvendig. F.eks. må driftsledere i alpinanlegg sertifiseres. Det er Statens Jernbanetilsyn som står for den sertifiseringen
I mange profesjoner er sertifisering også utbredt og kanskje nødvendig.
Men ledelse er ikke en profesjon og bør aldri bli det. Lederskap er en rolle, og ikke et yrke.
Det er langt til generell sertifisering av ledere og lederskap. Og dit håper jeg vi aldri kommer.
