Velkjente og uprøvde tiltak i koronaøkonomi

Den Norske modellen har vist sine aller beste sider gjennom koronakrisen. Antallet nye smittede er lavt og reproduksjonstallet er godt under 1. Vi har kontroll.

Sykehusene har greid utfordringene og vender tilbake til mer normal drift. De skal ta igjen alt som er forsømt, samtidig som de har beredskap om smitten skulle blomstre opp igjen.

Antallet døde er på et svært lavt nivå i forhold til det vi kunne frykte. Gradvis skal vi vende tilbake til et mer normalt liv, men med en annen adferd for å hindre ny smitte. Inntil videre får vi utstrakt bruk av testing, smittesporing og isolasjon.

Vi må vente litt på at det internasjonale forskersamfunnet får frem nye medisiner og vaksine, men det vil komme. Den største utfordringen blir nå å komme opp igjen fra en internasjonal økonomisk krise som er den største siden krigen.

Norge i særstilling

Norge står her i en særstilling med sterke statsfinanser, og vi kan tillate oss på kort sikt å la staten sikre inntektene til innbyggerne og sette inn massiv støtte for å berge bedrifter fra konkurs. Etter at Norge nå har vært stengt ned, vil kjøpekraften vende tilbake og hjulene i konsumnæringene vil begynne å rulle igjen.

Ved siden av at staten har sikret inntektene, nyter alle godt av rekordlave lånekostnader, rekordlave elpriser og etter hvert rekordlave drivstoffpriser. Utenlandske turister blir borte, men i år velger nordmenn ferie i Norge. I et normalår legger norske turister igjen mer i utlandet enn utenlandske turister gjør i Norge. Gradvis vil disse næringene som er avhengig av norsk kjøpekraft, hente tilbake igjen store deler av dem som er permittert.

Trepartssamarbeidets styrke

I den innledende fasen av koronaøkonomien, da det var klart at dette ble en alvorlig epidemi, ble LO og NHO sammen med Virke og Finans Norge, invitert inn i Finansdepartementet for å delta med å utvikle de økonomiske krisepakkene. Organiseringen rundt dette trepartssamarbeidet i arbeidslivet har sin styrke i at det skaper tillit og legitimitet rundt utviklingen av tiltakene.

Dette er imidlertid også starten på en prosess hvor svært mye av kostnadene skal skyves over på staten. Helt siden oljen gjorde sitt inntog i norsk økonomi, har rikdommens forbannelse stått som en påminnelse om ikke å gjøre oss for avhengige av denne sektoren.

Dersom vi faser inntektene fra petroleumsaktiviteten inn for fort i norsk økonomi, får vi ikke bærekraftig nedbygging av eksport og importkonkurrerende næringer. Til nå har vi mestret dette problemet på en forbilledlig måte med oppbygging av Oljefondet, som nå er på 10000 milliarder kroner.

10 prosent av fondet

Selv om vi skulle bruke svimlende 5-10 prosent av dette for å komme oss igjennom koronakrisen, vil vi fortsatt sitte igjen med et stort fond. Problemet vårt blir å greie de vanskelige økonomiske prioriteringer etter koronakrisen.

Da må vi tilbake til handlingsregelen og ikke bruke mer enn 3% av avkastningen fra fondet i en periode hvor mye av dette allerede er bundet av fremtidige pensjonsforpliktelser.

I den første økonomiske krisepakken innførte vi en permitteringsordning hvor staten tar det meste av kostnadene. Den ordningen vi hadde var et spleiselag mellom staten, bedriftene og arbeidstakerne.

I koronaøkonomien har staten tatt kostnadene 2 dager etter at permitteringer varsles. Arbeidsgiverne betaler bare for de 2 første dagene, og arbeidstakerne får full lønn de første 20 dagene opp til et tak. Denne fleksible ordningen vil bidra til at færre bedrifter går konkurs ved å sende lønnskostnadene til staten. Hvor mange av disse som likevel vil gå konkurs vet vi ikke.

Det største problemet

Vi har nå over 300000 permittert og rundt 100 000 som er delvis permittert som samlet betyr at vi har rundt 15% fullt eller delvis ledige. Det er dette som er det største økonomiske problemet.

Humankapitalen er den viktigste ressursen for å bygge velferdsstaten, og fattigdom springer ut fra arbeidsledighet. Forskning viser at når ledigheten øker sterkt, biter den seg lett fast. Det kan være at de nye reglene har gitt arbeidsgiverne så gode insentiver til å permittere, at flere er blitt permittert enn om vi hadde beholdt den gamle ordningen.

Vi kan ha valgt en kostbar ordning hvor for mange er blitt permittert. I ettertid kan det likevel bli nødvendig med lønnstilskudd for at mange av de ledige skal vende tilbake til arbeidsmarkedet Vi vet ikke før i ettertid i en gransking av de økonomiske tiltak om dette var et riktig valg.

Den andre økonomiske støttepakken handlet om statlige lån og lånegarantier. Dette skal primært være en støtte til bedriftene, men blir indirekte også en støtte til bankene, som de andre økonomiske støttepakkene. De får mindre tap på privatkunder og mindre tap på bedrifter.

Gullkortet

Under Finanskrisen opplevde vi at Finansministeren dro det som ble kalt "gullkortet" for å redde bankene. Dette betød at bankene fikk låne den statlige sikkerheten for en periode. Da denne sikkerheten ble levert tilbake, hadde den ikke belastet skattebetalerne.

Under koronakrisen vil vi også finne at bankene indirekte har mottatt statlig støtte. Det vil også være nødvendig for at dette ikke skal utvikle seg til en finanskrise.

Finanstilsynet prøvde å stille krav til bankene om at de ikke skulle betale utbytte for 2019, fordi de nå kunne trenge alle reserver i deres viktige oppgave for å redde levedyktige bedrifter fra konkurs. Etter press fra bankene bøyde regjeringen av slik at de likevel skulle få betale utbytte. Det var ikke bare LO og NHO som ble trukket inn for å utforme støttepakkene.

Finans Norge ble trukket med i dette samarbeidet fra starten. Dette har helt sikkert tilført kompetanse, men det kan også ha medført at mer av kostnadene er veltet over på staten.

Indirekte støtte

Først en gransking i ettertid vil vise hvor mye indirekte støtte som har gått til bankene og hvordan de har mestret å redde overlevingsdyktige bedrifter gjennom finanskrisen.

Den tredje økonomiske støttepakken er kompensasjonsordningen som skal redde bedrifter som midlertidig har mistet markedet, fra konkurs. Det skal deles ut rundt 20 milliarder kroner per måned til rundt 100 000 bedrifter. Bankene forvalter ordningen og Skattedirektoratet vil foreta stikkprøver i ettertid for å kontrollere at opplysningene er riktige. Formålet er å sikre at levedyktige bedrifter overlever slik at vi bevarer flest mulige arbeidsplasser.

Kompensasjonsordningen

Dette blir også indirekte en støtte til bankene som vil kunne redde flere bedrifter uten å belaste egne reserver. For dem som likevel går konkurs, blir det statlig støtte som også vil avlaste bankene i konkursboet. Kompensasjonsordningen er en stor statlig støtteordning som vi ikke har erfaring med tidligere Det vil bli en interessant ordning å evaluere når vi får en gransking av de statlige støttepakkene etter koronakrisen.

De tre støttepakkene er bare begynnelsen. I mai kommer regjeringen med en økonomisk støttepakke til mediebransjen. Det skal også komme en støttepakke til petroleumsnæringen som er rammet av svært lave oljepriser. Dette er en stor og viktig næring, og her kan vi lett få en kostbar støttepakke. De har bedt om å få utsatt skatt for 2020 på 80 milliarder kroner. Beskatningen av oljeselskapene har vært høy og stabil over mange år. Lemper man på skatteregler, er det lett vanskelig å reversere.

Oljeselskapene utsetter

Oljeselskapene utsetter nå alt som er mulig å utsette av leteboring, vedlikehold og utbyggingsprosjekter. Heldigvis er aktiviteten i år på et toppnivå. Reduserer de aktiviteten mye neste år og i 2022, får vi en raskere omstilling av petroleumsnæringen enn vi er rustet til å bære.

Investeringer i flytende vindkraft, hydrogen og karbonfangst og lagring, er avhengig av internasjonale markeder inn i en grønn økonomi. Dette er ennå så umodne markeder, at det vil ikke hjelpe oss på kort sikt. Vi får rekordlave oljepriser den nærmeste tiden. For gjenreisingen av norsk økonomi er det helt avgjørende viktig at oljeprisene går opp igjen til et mer normalt nivå i løpet av noen år.

Avhengighet av oljeinntektene

Dersom verdensøkonomien kommer opp igjen, er det grunn til å tro at oljeprisene vil stabilisere seg på et høyere nivå. USA er nå største eksportør og de produserer skiferolje som i dag ikke får dekket sine høye produksjonskostnader. Her vil vi få konkurser og lavere produksjon.

OPEC har vedtatt å redusere produksjonen for å få opp prisene. Norsk økonomi er ikke avhengig av tapet av inntektene i denne perioden, men vi er svært sårbare for at aktiviteten i petroleumsnæringen kommer på et lavere nivå.

Problemer i tippeligaen

Det er vist så mange tragedier med smittespredning som har startet med fotballkamper, at resten av sesongen for europeiske ligaer kan bli avlyst eller bli spilt uten publikum. Har vi ikke god kontroll med smittespredningen i Norge frem mot 15 juni, kan hele fotballsesongen i Norge bli avlyst eller også her bli spilt uten publikum.

I de økonomiske pakkene har vi også gode ordninger som fotballklubbene har kunnet utnytte. Selv om noen klubber i Tippeligaen har svak egenkapital og fallende publikumsinntekter, så har vi ordninger som trolig vil berge klubbene fra konkurs. I andre land kan trolig fotballag gå konkurs om resten av sesongen blir avlyst.

Den statlige redningspakken til Norwegian har startet en prosess for å unngå konkurs. Det er stilt betingelser til aksjeeierne og kreditorene for å utløse støtten. På marginen skal dette smerte så mye at de nesten velger å la selskapet gå konkurs.

Men brukerne vil gjerne at Norwegian overlever og vender tilbake som et levedyktig selskap med gode flytilbud. Norwegian har latt underselskaper i Sverige og Danmark gå konkurs fordi permitteringsordningene der er dårligere. I Norge kan fortsatt selskapet bli reddet av statlige garantier.

Større handlefrihet

I Norge har vi mestret de økonomiske konsekvenser av pandemien på en god måte. Med svært gode statsfinanser har vi større handlefrihet enn noen andre land. Det er viktig at vi bruker den.

Det vil være knyttet usikkerhet til om virkemidler vi har liten erfaring med, treffer kilden til problemet på en kostnadseffektiv måte. Rikdommens forbannelse kan ramme oss mer på lang sikt og handler om hvordan vi får ned ledigheten samtidig som vi greier å bevare eller bygge opp nye eksportbedrifter som kan erstatte alle dem som nå går tapt som følge av krisen i verdensøkonomien.

I mars opplevde vi at olje og gassprisene var så lave at vi ikke lenger fikk overskudd på handelsbalansen med varer fordi vi fortsatt hadde rekordhøy import. Dette er kanskje et problem vi ikke skal tenke så mye på nå under den verste økonomiske krisen siden krigen.