Øystein Blymke
En umusikalsk bonus – hva er nå det?
Politikere, virksomhetsstyrer og folk flest bør kunne aksepterer både bonuser og lønnsforskjeller. Men, da må, i alle fall rikspolitikerne, ha mot nok til å begrunne og forklare hvorfor de mener det er både nødvendig og ønskelig med lønnsforskjeller, skriver Øystein Blymke.
Øystein Blymke er statsviter.
SYNSPUNKT. Folk flest synes stort sett å besitte en velutviklet rettferdighetsfølelse. Dommere og advokater kaller det rettsfølelsen vår. Den settes gjerne på prøve når vi skal mene noe om en straff er rettferdig eller ikke. Rettferdighetsfølelsen vår kan også utfordres når spørsmålet er, om vi mener en lønn er skammelig høy eller om en bonusutbetaling til et pandemirammet, men «reddet-av-staten-flyselskap», sømmer seg.
Lottomillionærer, aksjespekulanter, proffspillere, og høyt gasjerte konsulenter av alle slag som over natten kan oppnå gevinster som folk flest bare kan drømme om som årsinntekt, blir sjeldent beskyldt for å være umusikalske eller griske, for den saken skyld. Selv ikke en velsituert pensjonist-«millionær» som oppnår «bingo» på børsen, muliggjort på grunn av sine oppsparte millioner på bok, risikerer å bli beskyldt for å opptre «umusikalsk». Ikke engang om pensjonisten etter børsgevinsten klager på at pensjonen hans ikke gir reallønnsvekst dette året heller.
Når en direktør i et herværende flyselskap mottar en bonusgevinst lik størrelsen på hva selv den misfornøyde pensjonistinvestoren må se langt etter, rystes folkesjelen. Det utvises «dårlig dømmekraft» sier blant annet næringsministeren til NRK senest på tirsdag.
Rart i grunnen. Spekulere på børsen, og ta ut milliongevinster uten et arbeidsslag, anses av folk flest, både å være musikalsk, gøy og spennende. Men, å motta «skyhøye» bonuser som leder i et flyselskap tar seg ikke ut (!). Særlig ikke når man kan takke skattebetalerne for at flyselskapet overhodet eksisterer. Uhørt.
Litt rart også egentlig. At vi i det daglige, og når ingen spør oss, godtar «ufortjente» supergevinster til folk flest, uten å bry oss nevneverdig om den heldige vinner er rik eller fattig. Slik er det bare. Noen gjør seg rike på uskyldig pengemoro, uten å møte verken misunnelse eller indignasjon. Mens andre derimot, som så og si «sliter vettet av seg» for å redde arbeidsplasser med statens hjelp, burde skjønne at 11 millioner for den jobben, både er umusikalsk og det som verre er.
Underlig er det imidlertid, at ikke dyktige styreledere og de bonusmottakende direktørene selv klarer å lese skriften på veggen. Eller i det minste besitte den samme rettsfølelsen som folk flest? I vårt rettferdighetssøkende og egalitære velferdssamfunn må man da kunne forvente at ressurssterke ledere skjønner hva som sømmer seg – selv om regelverket er fulgt til punkt og prikke?
Å vise sømmelighet betyr ikke at bonuser må opphøre. Et selskap som reager på bonus-kritikk ved å droppe hele ordningen, vil virke svakt, og risikerer svekket troverdighet generelt, og det vil med rette kunne stilles spørsmål ved rettferdigheten i alle selskapets lønnsbelønningssystem.
Enda større åpenhet om bonusordningene må til
Dagens Perspektiv og flere med dem, har opp gjennom årene ofte pekt på behovet for større åpenhet om bonusordningene, om deres tilblivelse, størrelse og utbetalingsvilkår. Men, selv om både lønn, bonus og pensjon oppgis i et styres årsberetninger, i tråd med lover og regler, vil enhver «mediaavsløring» med påstand om usømmelig forretningsmoral bli møtt med folkelig, så vel som med politisk indignasjon.
Og så lenge lovgiver gir bonuser rom i lover og regler, og så lenge skatteetaten konstaterer at bonusytelser oppgis, kan man for så vidt leve godt med bonuser, uten å måtte få dårlig samvittighet, eller føle seg umusikalsk. Skattemyndighetene, det vil si staten, forventer dog at bonusen må stamme fra egen arbeidsinnsats, knytte seg til en påvisbar deling av et overskudd, eller være en såkalt «tantieme» – altså en andel av et foretaks nettooverskudd «som særlig utbetales til administrerende direktør, høyere funksjonærer, medlemmer av styret o.l. etter nærmere avtale».
Rettferdighetsfølelsen ligger i oss fra barnsbena
Allerede som små barn reagerte vi raskt og utilslørt, hvis vi følte på oss at et gode, gitt av mamma eller pappa slo ut «urettferdig» for deg. Tenk bare hvordan vi skrek opp når bror eller søster fikk 1 cm mer i brusglasset en hva du fikk. Da nyttet selv ikke de beste foreldreforklaringer eller dypest følte unnskyldninger.
Hvordan bør så flydirektørene og næringsministeren forholde seg til at «alle andre» etterlyser bedre forklaringer, bedre unnskyldninger, og helst at rettferdigheten og rimeligheten skjer fyllest? Vanskelig å si. Næringsministeren burde kanskje forklart folk flest noe mer «åpent og ærlig» på et tidligere tidspunkt, hvorfor nettopp denne bonusutbetalingen etter hennes mening var å anse som umusikalsk, mens andre bonusutbetalinger ikke er det? Og den samme åpenhet og ærligheten om bakgrunn, beveggrunner og premissene for de «skyhøye» bonusene, burde også flyselskapets ledelse kunne åpenbare for folk flest.
Gode og forstandige begrunnelser for tildelte bonuser vil som regel alltid «lønne seg». Både overfor aksjonærer, kreditorer, politikere og overfor folk flest. Hemmelighold av lønns- og bonusavtaler av hensyn til partenes juridiske – personvern – taushetsplikt-rettigheter synes på mange måter å ha gått litt ut på dato.
Det virker heller ikke udelt lurt av politikerne, å pakke inn realitetene i saken med retorisk sminkede ord og uttrykk som politikeren tror folk forstår og vil godta, som for eksempel «umusikalsk» eller «dømmekraft». En politiker vil antakelig stå seg på å unngå en form for politisk kryptering av ord. Det fremstår ofte som en misforstått folkeliggjøring av ord som velgerne egentlig forventer mer presist uttrykt. Ordet «umusikalsk» kaster slik sett et usikkerhetens slør over hva som kan være en rett og rimelig bonus. Ordet risikerer også å kaste dårlig samvittighet på dem som på tross sin dømmekraft, har gitt og fått bonusen gjennom en formelt riktig opprettet arbeidsavtale.
Konklusjon
Politikere, virksomhetsstyrer og folk flest bør kunne aksepterer både bonuser og lønnsforskjeller Men, da må, i alle fall rikspolitikeren, ha mot nok til å begrunne og forklare hvorfor han/hun/partiet anser det både nødvendig og ønskelig med lønnsforskjeller, og med annen forskjellsbehandling i stort og smått her i samfunnet – slik folk flest sin rettsfølelse kanskje av og til gir uttrykk for, men som egalitetssøkende politikere vanskelig kan ta til følge.
Vil du holde deg oppdatert på ledelse og arbeidsliv? Prøv et abonnement på Dagens Perspektiv, eller vårt gratis nyhetsbrev.
