Synspunkt
«Flere unge i jobb» - Statens ansvar, men kanskje også litt ditt eget?
Når Ap og Høyre har samme mål om økt sysselsetting og trygge jobber for unge mennesker, men vektlegger virkemiddelbruken så forskjellig, kan det virke både forvirrende OG klargjørende, skriver Øystein Blymke.
Øystein Blymke er statsviter og tidligere ekspedisjonssjef i Justis- og beredskapdepartementet.
SYNSPUNKT. «Dyrt og dumt fra Høyre» skriver Jonas Gahr Støre i en kronikk i DN 22. mai. Han kommenterer der et arbeidsmarkedstiltak for unge mennesker, vedtatt under Høyres landsmøte for noen uker siden.
Det er sterke og bastante ord fra opposisjonslederen må man vel kunne si. Men, hva kan så Ap tilby de unge av arbeidsmarkedstiltak? Tiltak som formentlig vil kunne bli både billigere, og være klokere enn Høyres?
Høyre har altså nylig lansert tanken om en form for «Jobbskattefradrag». Et eget skattefradrag for alle under 30 år som er i jobb
Høyre og Arbeiderpartiet er samstemte i sine løfter om at jobb nummer 1 er «arbeid til alle». Når det gjelder virkemiddelbruken derimot, for å nå partienes felles mål om full sysselsetting, satser Høyre i dette tilfellet mer på skattestimulerende tiltak i kombinasjon med litt egeninnsats. Mens Arbeiderpartiet vanligvis nøyer seg med å vektlegge sosial hjelp og andre statlige tiltak og støtteordninger, uten at kravet til egeninnsats er sjenerende tilstedeværende.
Høyre har altså nylig lansert tanken om en form for «Jobbskattefradrag». Et eget skattefradrag for alle under 30 år som er i jobb. Det vil kunne fremme yrkesaktiviteten for unge mennesker, og virke stimulerende både på dem som er, og på dem som ønsker seg inn i arbeidsmarkedet mener partiet Høyre.
Unge mennesker med lav lønn og høye utgifter er målgruppen. Disse menneskene er vanligvis adskillig vanskeligere stilt enn de eldre etablerte, solid og trygt plassert i arbeidsmarkedet. Studenter vil kunne være i Høyres målgruppe. Skattemessige fordeler som kan øke unges menneskers realinntekt i en vanskelig etableringsfase, er det kanskje heller ikke alle sosialdemokratiske velgere som snur ryggen til?
Gahr Støre velger imidlertid i sin DN-kronikk å sette store spørsmålstegn ved Høyres skatteforslag – Ja, til og med dømmer han det nord og ned som både «dyrt og dumt». Noe mindre bastant, og adskillig mer usikker blir han i sitt svar på hvilken samfunnskostnad dette «dumme» Høyre-forslaget påfører fellesskapet.
Uansett, en ting er klart: Mens ordet «skattelette» har lett for å skurre i et sosialdemokratisk øre, kan det til og med lyde som musikk for en Høyremann – eller kvinne. Og i denne skattesaken virker Støre mer ideologisk, på grensen til det dogmatiske, enn til vanlig. Det vi trenger sier han: «[…]er et Nav som oppsøker ungdom, og som kan følge opp og har mulighet til å ta i bruk lønnstilskudd i en helt annen skala enn i dag».
Det velgerne her kan registrere, er et Høyre med stor tro på pekuniære stimuli med nytteverdi for den enkelte, og et Arbeiderparti som i dette tilfellet først og fremst trekker fram Nav og statens hjelpende hånd. Støres vektlegging av hjelp og støtte til fortrengsel for individuelt rettet skattelette, forsterkes ved at han i sitt resonnement peker på at antall unge uføre de siste åtte årene (!) har doblet seg, og at skattelette ikke akkurat er det denne gruppen først og fremst trenger.
Det er nok på dette ømtålige punkt (hjelp-støtte-egeninnsats) de politiske erkjennelser på høyre- og venstresiden til en viss grad skiller lag
Hverken Høyre eller Arbeiderpartiet vil kunne «dokumentere» sysselsetningsvirkningene av hva det ene eller andre partiet foreslår av tiltak for å få flere unge ut i jobb. Det vet partiene godt, men fortsetter likevel å bruke «dokumentasjonskravet» i all sin retorikk og polemikk.
Men, Støre har helt rett på et punkt, og det er når han sier om dette skattelette-forslaget fra Høyre: «Her avtegner det seg nå dype, ideologiske skiller mellom Arbeiderpartiet og Høyre».
De fleste unge forsøker sikkert etter beste evne å komme seg ut i arbeid etter endt utdannelse. Motivasjonen er der nok, selv om ikke alle kan regne med å få drømmejobben ved første eller andre forsøk. Men, det må vel kunne erkjennes, at det også finnes et og annet ungt menneske der ute med litt mindre tiltakslyst, litt mindre energi og «guts»? Unge mennesker som kanskje stimuleres og motiveres like godt ved å bli tilbudt mindre skatt, som å få enda mer hjelp av Nav?
Det er nok på dette ømtålige punkt (hjelp-støtte-egeninnsats) de politiske erkjennelser på høyre- og venstresiden til en viss grad skiller lag. Mens Høyre kan si at den unge arbeidssøkende/vanskeligstilte også selv må yte og bidra litt for å få en jobb, sitter en slik oppfordring lenger inne hos venstresiden i norsk politikk. En oppfordring om at det av og til også kan være individet selv, og ikke alltid staten som har all skylda for at en ungdom står uten jobb.
Støre peker på denne problemstillingen (eget ansvar vs. statens ansvar) i sin DN-kronikk ved å si «[…]at det ikke er nok jobber for dem (ungdom under tretti), og at for mange unge ikke er rustet til å få en skikkelig jobb».
Kan det ligge en antydning her, om at ungdommen selv også må sørge for å «ruste seg», eller ligger ansvaret for å ruste opp ungdommen helt og holdent på Nav og staten? Leser man Støres kronikk i sammenheng er det ikke urimelig å tolke ham dit hen at det er statens ansvar å ruste opp ungdommen, og at det ansvaret bare kan ivaretas godt nok med ham ved roret.
Han krever nemlig at regjeringen stiller til rådighet mer ressurser enn den har gjort så langt. Økte budsjett til skole- og utdanningssystemet sier han, slik at frafallet i skolen kan bli mindre: «Vi trenger en aktivitetsreform for unge som mottar arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd», «Vi trenger et Nav som oppsøker ungdom, og som kan følge opp og har mulighet til å ta i bruk lønnstilskudd» Ikke mange spor av høyrevridde skattestimulerende tiltak her med andre ord.
Høyre vil nok hjelpe og støtte unge mennesker med ulike arbeidsmarkedstiltak de også, arbeidsføre som uføretrygde, men den ideologiske vinklingen på løsningen av problemet er for høyresiden mer rettet mot stimulerende virkemidler med noe større krav til egeninnsats, enn hva det er rimelig å tro at Ap legger opp til. I et intervju med Aftenposten 30. mai beskriver høyremannen og finansminister Jan Tore Sanner noe av problemstillingen slik:
«Mange som er uføretrygdet eller lever på trygd, har også mulighet til å kombinere trygd og arbeid». Men «en veldig høy marginalskatt» vil ifølge Sanner gi «veldig liten stimulans til å jobbe mer».
Når Arbeiderpartiet ved Jonas Gahr Støre og Høyre ved finansminister Jan Tore Sanner vektlegger virkemiddelbruken for så forskjellig, men med samme mål: økt sysselsetting og trygge jobber for unge mennesker, kan det både virke forvirrende, men også klargjørende. Og når opposisjonens fremste statsministerkandidater sier om Høyres skatteforslag, at det et basert på «en ideologisk fundert og virkelighetsfjern analyse som tar oss i gal retning», ja da er i alle fall valgkampen er i full gang.
