ledelse
Julenissens plagsomme virkelighet
I virkeligheten er troen på «Julenissen» en forutsetning for økonomisk og politisk samhandling, skriver Jan Ketil Arnulf.
Jan Ketil Arnulf er professor ved Handelshøyskolen BI.
SYNSPUNKT. I Norge tror vi ikke på Julenissen. Troen på Julenissen brukes derimot som eksempel på overtro, for ikke å si godtroenhet. «Som å tro på Julenissen», sier vi om folk med naivt urimelige forhåpninger til luftige planer.
En forutsetning
Men dette er bare når vi vil more oss over andre.
I virkeligheten er troen på Julenissen en forutsetning for økonomisk og politisk samhandling, men det ønsker vi ikke å snakke om.
Jeg snakker her selvsagt om de grunnleggende institusjonene i samfunnet, som rettssikkerhet, pengevesen og velferdsstaten. I likhet med Julenissen finnes disse ideene ikke utenfor vårt eget hode. De blir virkelige i kraft av at vi forholder oss til dem som ekte.
Ved nærmere ettersyn tror mange mennesker en hel del på Julenissen. Vi tror nok på ham til at han iscenesettes for barn på julaften, selges som interiørobjekter, og kan opprettholde postkontorer i Drøbak eller Rovaniemi.
Man kan altså tro akkurat nok på en ide til at den skaper julehygge og kommersiell aktivitet.
Akkurat sånn er det med penger. Tror vi nok på dem, kan vi bygge samfunn og liv på dem. Tror vi ikke på dem lenger, minker verdien. Daglige valutakurser kan avleses som et barometer for hvor mye vi tror på ulike penger til enhver tid.
Fiktive institusjoner
Mange har lest om dette i bøkene til Yuval Harari, som har skrevet om hvordan den forente troen på ting som ikke finnes – stater, politiske partier, aksjeselskaper – har dannet grunnlaget for menneskets sivilisasjoner. Til tross for populariteten til Hararis bøker tar vi sjelden opp denne troen på fiktive institusjoner som et graverende problem som angår alle. Det burde vi, for det rykker stadig nærmere.
Da USA med sine allierte trakk seg ut av Afghanistan måtte publikum høre på beslutningstakere som snakket om at Afghanistans kollaps gikk «overraskende hurtig». Vi var mange som var overrasket over at noen var overrasket. I årevis har vi fått parallelle budskap om at innsatsen i Afghanistan ikke endret landet etter hensikten. For å sette det på spissen: Det var ikke mange nok Afghanere som trodde sterkt nok på den utydelige staten som ble tilbudt.
Jeg skal ikke dvele ved Afghanistan, som andre vet mer om enn meg, men i stedet trekke fram en parallell:
I forskning på tverrkulturell ledelse kjenner vi godt til multinasjonale selskapers tro på at de «Andre» kommer til å bli som «Oss», bare «Vi» er der lenge nok.
Og sånn har vi prøvd å reformere verden, som misjonærer med bibelen i hånd, som utviklingshjelpere med bistandsmidler i hånd, som investorer med risikokapital i hånd, og altså som soldater med våpen i hånd. Ingen av disse tilnærmingene ser ut til å ha gjort de Andre særlig mye likere Oss.
Jeg har faktisk mottatt kritikk av lederutdanning jeg har drevet i utlandet.
Ledere i internasjonale bedrifter klaget til meg over at de lokale lederne vi trente, fortsatt tenkte som lokale.
Det demret aldri for klageren at han trodde på en Julenissen som andre folk fant usannsynlig. I stedet fortsatte de å tro på sin egen.
Det smeller når troen forsvinner
En dag i 1985 sto jeg på et utsiktstårn i Vest-Berlin og så over muren mot øst. Der lå det en egen stat med regjeringsbygg, sentralbank og egen hær. Jeg sto der sammen med en eldre venn, som hadde opplevd både det tredje rike og kaoset etter krigen. For meg virket muren stiv og sårbar for historiske omveltninger. «Den kan jo ikke bli stående for alltid?» spurte jeg ungt og optimistisk. «Det gjør den nok ikke,» svarte han, «men den blir stående ut min levetid og kanskje din også.» Fire år etter var den vekk og vi var begge høyst levende. Den holdt ikke lenger enn Hitlers tusenårsrike. Jeg husker den merkverdige følelsen av å gå rundt i ruinene av DDRs regjeringsbygninger, tomme skall av statlige institusjoner som ingen trodde på lenger. Imens har amerikanerne begynt å lure på hvilket Amerika de skal tro på.
I et forskningsprosjekt som vi publiserer nå har vi vist at det ikke holder med overflatisk språkkunnskap for å forutsi sosiale samhandlinger i internasjonal ledelse. Man skal ha dybdekunnskaper om den lokale Julenissen. Og som jeg prøver å vise i en bok om norsk motstand mot tysk okkupasjon under krigen, så var troen på norsk selvstendighet en kraftfull Julenisse som holdt tilliten oppe innen hemmelige nettverk.
I likhet med Julenissen finnes disse ideene ikke utenfor vårt eget hode
Problemet med vår avhengighet av Julenissen er at figuren imploderer med et smell når vi ikke lenger tror på den, eller pumper den opp med kunstige midler. Dette fenomenet finnes altså både i utenrikspolitikken, i finansverdenen og i firmaer nær deg.
Det finnes avdelinger i bedrifter som de ansatte ikke tror mer på enn Julenissen – deres lojalitet går til kundene eller andre kolleger.
Nyorganiserte avdelinger og fusjoner er langt mindre virkelige enn lønnsslippene og kontorplassene, til tross for alle kick-offs. Som pandemien har vist, så tror ikke alle slags nordmenn like mye på helsevesenet men vi tror mer enn i mange andre land.
Det er rart at vi erter hverandre for å tro på Julenissen når den barnetroen er så fundamental for vår sosiale likevekt.
Dette gjelder ikke bare «tillit» til institusjoner, men selve vår indre forståelse av hvordan institusjonene skal se ut og fungere. Så lenge det er flaut å snakke om vår tro på Julenissen kan det være fristende å sende ut både soldater og bedriftsledere for å blåse opp nisser i fjern og nær. Ikke rart det smeller av og til.
