krisehåndtering
Myndighetens mangel på krisepedagogisk ledelse
I sin krisekommunikasjon ønsker myndighetene å fabrikkere en bestemt virkelighetsforståelse. Det er ikke i tråd med ny forskning på kriseformidling, skriver Glenn-Egil Torgersen og Herner Sæverot.
Glenn-Egil Torgersen, er professor i Pedagogikk ved Universitetet i Sørøst-Norge, Handelshøyskolen, Senter for sikkerhet, krisehåndtering og beredskapsledelse. Herner Sæverot, er professor i Pedagogikk ved Høgskulen på Vestlandet.
SYNSPUNKT. Pandemiens trussel om sykdom og død er i ferd med å avta, men i de siste dagene har vi vært vitne til en annen trussel. I sin krisekommunikasjon ønsker myndighetene å fabrikkere en bestemt virkelighetsforståelse. Det er ikke i tråd med ny forskning på kriseformidling.
Klokketro på «marsj i takt»
Myndighetene har klokketro på at en klar og samstemt tale til folket er løsningen under kriser. Det er fasiten til myndighetene på krisekommunikasjon nå under pandemien. Grunntanken er nok at samstemt informasjon, gir tillit og trygghet. Imidlertid fabrikkerer de en bestemt virkelighetsforståelse i stedet.
Krisens natur er uforutsigbarhet
Ny forskning på kriser og trusler sier noe annet. Den sier at myndighetene må være klar i sitt budskap om at krisens natur er uforutsigbarhet. Ulike tolkninger og meninger om situasjoner vil være en del av dette. Hvis det ikke gjøres, blir det kaos.
Vi advarte mot dette i en kronikk i Nettavisen (02.06). Like etter, fikk alle og enhver nye eksempler på problemet med myndighetenes krisekommunikasjon. «Det var den pandemien», tvitret FHI-overlege Preben Aavitsland søndag formiddag, den 6. juni. Det falt ikke i god jord, hverken for ledelsen i FHI eller regjeringen.
Innblikk bak kulissene
Mediene fulgte opp med å oppskalere utfordringene med myndighetenes ulike situasjonsforståelser og budskap til folket. «Nye detaljer om kaoset - Tok grep før Høie - FHI-direktør Camilla Stoltenberg forteller at hun tok grep knyttet til Aavitslands Twitter-melding allerede før helseminister Bent Høie involverte seg.» skriver blant annet Dagbladet onsdag 9. juni. En detaljert minutt-til minutt-fortelling om hva som skjedde bak kulissene denne søndagen, fikk vi også fra Dagbladet 10. juni, under overskriften «Da alarmen gikk».
Krisekommunikasjon
Alt dette dreier seg i bunn og grunn om krisekommunikasjon, hva som bør formidles til befolkningen under kriser, og ikke minst hvordan dette best kan gjøres. De mest grunnleggende svarene på dette gis fra pedagogikkvitenskapen. Det fagområdet som nettopp bringer forskning på hvordan viktige budskap skal formidles. Pedagogikken gir ikke bare svaret, men den hjelper oss også til å se problemet.
Sannsynlighetsregning
Problemet oppstår idet myndighetene ensidig har basert sin formidling på statistikk og politisk logikk. Dertil har myndighetene vist at de har klokketro på tradisjonell risikoforskning, noe som preger praksisen ved deres kommunikasjon med folket.
Denne type forskning forholder seg i hovedsak til sannsynlighetsregning og naturfaglig logikk. Hvis en hendelse ikke har skjedd før, er vurderingen at det er lite sannsynlig for at det vil skje i fremtiden. Det er prinsippet rundt de såkalte risiko- og sårbarhetsanalysene (ROS), som de aller fleste organisasjoner må gjøre i sin bedskapsplanlegging. Det gjøres for at mest mulig skal være forutsigbart og dermed også håndterbart ut ifra hvordan hendelsene forventes å bli.
Kjernen i problemet
Slik ender man opp med en enkel og grei oppskrift. Dette ene budskapet ser kanskje bra ut på papiret, men det innehar et problem som kan virke mot oss som nasjon. Budskapet har nemlig ikke tatt uforutsigbarheten med i regnestykket.
Budskapet er ikke nødvendigvis feil, for det kan virke i mange situasjoner. Men så er det nå en gang slik at pandemier og kriser generelt stadig skifter ansikt. Det som gjaldt i går, gjelder ikke i dag. Slik kan det oppstå situasjoner hvor myndighetenes budskap ikke er det riktige svaret. Da står man der, alene, uten et forhåndsgitt svar. Her er vi ved kjernen i problemet, og spørsmålet er hvordan det bør håndteres.
Dømmekraft
Den tyske politiske tenker, Dr. Hannah Arendt (1906-1975), har i flere av sine tekster analysert både kommunikasjonsformer og styreformer i stater. Deriblant fokuserer hun på viktigheten av dømmekraft, både hos folket og myndighetene.
Dømmekraft må vi bruke for å vurdere handlinger i en uventet situasjon. Ensretting fra myndigheter vil bli fanget opp av den kritiske borger.
Dette understreker også statsstipendiat Dr. Helgard Mahrdt ved Universitetet i Oslo, i sin artikkel «Å tenke om det uforutsigbare med Hannah Arendt» i boken Pedagogikk for det uforutsette (2015).
Å tenke sjøl
I frie demokratiske stater er det egentlig ikke så farlig om myndighetene velger å fabrikkere en ensrettet virkelighetsforståelse, eller om de taler med flere tunger. Folk kan tenke sjøl.
Men, de faktabaserte folkeopplysningene må være så korrekte som mulig. Ikke minst gjelder det under pandemier, hvor helse, medisin og smittestrukturer er fundamentet for hvilke tiltak som bør settes inn. Nettopp her kan myndighetene ha sviktet, noe de da forsøker å rette opp i. Men ser de problemet?
Hinder i veien
Koronakommisjonen (NOU 2021: 6, og pkt. 12) ga myndighetene gode karakterer for sin kriseformidling. Dette til tross for at de ikke tydelig nok har formidlet at hverdagens forutsigbarhet blir til uforutsigbarhet under kriser. Koronakommisjonen viser da at de heller ikke har satt seg inn i moderne krisepedagogikk.
Og, hva skjer når man har fått gode karakterer på noe fordi den som satt karakterene ikke har satt seg inn i det store bildet? Mest sannsynlig vil problemet fortsette. Myndighetene skaper ikke de riktige forventninger hos deg og meg med hensyn til hvordan situasjonsbildet egentlig er. Heller ikke hvilken betydning krisen kan få for både tankesettet og handlingsrommet i hverdagen.
Bedraget
Dermed er det fritt fram for bedraget, som kan gi uheldige konsekvenser for folk flest. Bakgrunnen for det, er som sagt at kriser oppstår og foregår med en annen logikk enn den som formidles av myndighetene. Så snart det uforutsigbare blir mer fremtredende, må andre virkemidler til. Med andre: En må lese og forstå situasjonen ut ifra de premisser som faktisk gjelder, ikke ut ifra ønsker og fordommer, eller de premissene som gjaldt før krisen. Hvis det gjøres, slik mange faktisk gjør, vil man ledes inn i bedraget. Det blir altså ikke samsvar mellom forventninger og det som den faktiske situasjonen kan innfri.
Det innebærer blant annet at både myndighetene, beredskapsledere og befolkningen må lære seg å forholde seg til hyppige endringer underveis i kriser, uorden i informasjon, og ikke minst læring av situasjonen underveis. Fasiten er sjelden gitt på forhånd, den må bli til mens det som ikke skal skje, faktisk skjer. Det er snakk om en ny måte å se verden på.
Vil du holde deg oppdatert på ledelse og arbeidsliv? Prøv et abonnement på Dagens Perspektiv, eller vårt gratis nyhetsbrev.
