senterpartiet
Sp skifter neppe side
Senterpartiet er fortsatt et parti for grunneiere og næringslivet, men det er enda mer for offentlig sektor og mot markedsstyring. Sannsynligheten for at det igjen blir borgerlig er liten, skriver Aslak Bonde.
Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.
ANALYSE | En gammel Høyre-analyse av Senterpartiet er at det skiftet side i politikken i det øyeblikket bøndene gikk fra å være selvstendig næringsdrivende til å bli mottakere av offentlig støtte.
Landbruket ble mer opptatt av å få flest mulig milliarder inn i jordbruksavtalen enn å bedre rammevilkårene for grunneiere og privat næringsliv.
Handler om politikk
Analysen er primitiv. Spesielt EU-kampen viste hvordan Senterpartiet gjenspeiler langt bredere interesser enn bare bøndenes. Det er dessuten dypt fornærmende mot dagens bønder å indirekte beskylde dem for å være mer opptatt av å være sosialklienter enn å være selvstendige næringsdrivende.
Med de forbeholdene er analysen likevel verdt å dvele ved. Den minner oss om at partienes utvikling på lang sikt ikke avgjøres innenfor politikkboblene. Det er virkeligheten partiene opererer i som er den viktigste.
Det igjen betyr at den som skal si noe fornuftig om hvordan Senterpartiet kommer til å navigere i den kommende stortingsperioden bør være mer opptatt av de politiske problemstillingene som antas å dukke opp, enn av regjeringsspekulasjoner og konflikter mellom personer og landsdeler internt i Sp.
Ledelsen i Senterpartiet kommuniserer det samme budskapet i den regjeringsresolusjonen som kommer til å bli vedtatt på helgens landsmøte. Der er det én setning som dreier seg om sammensetningen av regjeringen: Sp «mener at en Senterparti-Ap basert regjering er den beste plattformen». Resten av resolusjonen dreier seg om politiske saker.
Troen på politisk styring
Første punkt er om distriktspolitikk, andre om økonomisk ulikhet, det tredje er om norsk eierskap til norske naturressurser. Deretter kommer det punkter om større selvforsyning i matproduksjonen og om nasjonalt og lokalt folkestyre, lokal beredskap og ny industri og grønne arbeidsplasser.
På alle punkter er det grunn til å tro at det vil være lettere for Senterpartiet å få gjennomslag på den rødgrønne siden enn med en blå side der dagens Høyre er dominerende. Det viktige skillet dreier seg om troen på politisk styring på nasjonalt og lokalt nivå. Høyre vil la markedskreftene styre mest mulig, Senterpartiet vil sette snevre rammer både for globalisering og næringsliberal tenkning.
Dette er lett å glemme når man hører Sp-nestleder Ola Borten Moe snakke. Hans mange utfall mot det som oppfattes som politisk korrekthet og hans lovprising av oljeindustrien bidrar til at han lett plasseres et sted mellom Høyre og Fremskrittspartiet.
Når man i tillegg vet at Senterpartiet i Trøndelag tradisjonelt har vært borgerlig og at det også har hatt for vane å ha stor innflytelse på moderpartiets politiske kurs, er det nærliggende å tro at det er en snuoperasjon på gang.
Dette er spekulasjoner som hele tiden dukker opp i de løpende diskusjonen om hva slags regjering vi kommer til å få etter Erna Solbergs formodede valgnederlag. Da vil det komme dragkamper om hvilke partier som skal sitte i den nye Støre-regjeringen. Bare Ap, Ap/Sp eller Ap/Sp/SV? Denne uken bidro en reportasje i Dagbladet til at det ble ekstra fart på spekulasjonene. Ifølge avisen sier nemlig anonyme og innflytelsesrike kilder til dem at Sp vil gå fra forhandlingsbordet, dersom Ap forsøker å få SV med inn i regjeringen.
De anonyme kildene er sannsynligvis spisset kraftigere enn de selv liker, men substansen er ganske sikkert riktig. Sp vil satse hardt på å få realisert sitt primærmål: En regjering av Ap/Sp. Hvis Ap insisterer på å ta med SV, vil Senterpartiet kreve så mye i forhandlingene at de ganske sannsynlig vil bryte sammen.
Det vil ikke hjelpe på forhandlingsklimaet at SV har bestemt seg for at et eventuelt forslag til regjeringsplattform skal sendes ut på uravstemning hos medlemmene.
På alle punkter er det grunn til å tro at det vil være lettere for Senterpartiet å få gjennomslag på den rødgrønne siden enn med en blå side
Dermed står Jonas Gahr Støre og Ap-ledelsen overfor et dilemma. Skal det godta at Sp dikterer regjeringssammensetningen og legger opp til en sentrumsorientert politikk der SV/MDG/Rødt i mange saker kommer til å bli satt på sidelinjen? Eller skal Ap heller gå for å lage regjering helt alene. Det forutsetter at partiet er større enn på dagens meningsmålinger, men ikke veldig mye større.
Det viktigste argumentet internt i Ap for å godta Sps ønske om det som i praksis blir en sentrum/Ap-regjering er at man på den måten binder Senterpartiet til den rødgrønne siden. Det argumentet har stor tyngde, dersom man tror at det er en reell risiko for at Sp innen 2025 begynner å fri til Høyre, Frp og det som måtte være igjen av KrF.
Dersom strategene i Ap tror at Senterpartiet uansett vil holde seg på den rødgrønne siden, forsvinner et av de tyngste argumentet for å ta dem med i regjering. Senterpartiet vil i viktige saker bli tvunget til å støtte en ren Ap-regjering. Det har ikke noe alternativ ettersom Høyre er partiets hovedmotstander.
Sp har ikke noe valg etter valget
Rett etter valget er det ikke tvil om hvilken analyse som er best. Senterpartiets forhandlere vil ikke ha noen muligheter til å true Støre med at de kan tenke seg en annen statsminister. Til det har de siste årenes kjør mot Høyres sentraliserings- og moderniseringspolitikk vært for hard.
Om to, tre år kan det være annerledes. Da vil det til en viss grad være viktig hvem som sitter med makten i Senterpartiet, men det aller viktigste vil være hvordan Norge ser ut. Har en ren Ap-regjering klart å gjennomføre en politikk som adskiller seg klart fra dagens?
Og hvilke problemstillinger kommer til å være mest akutte? Da vil det kanskje være opprettet noen nye politiposter rundt om i landet, domstolene er bevart, noen regioner er oppløst og universitets-avdelingen på Nesna i Nordland er gjenoppstått.
Det kan for eksempel hende at spørsmålene om økonomisk og geografisk ulikhet blir langt mindre dominerende i det politiske ordskiftet, og at det i stedet blir diskusjon om størrelsen på offentlig sektor og bruken av oljepenger. Klima- og oljedebatten kan også ha kommet til et annet stadium.
Spørsmålet om åpning av nye oljefelt og avgiftsøkning for bilister og næringsdrivende med lastebil og traktor kan være det som skiller i politikken. I slike konfliktlinjer kan det være at Ap og Sp havner på hver sin side. Da vil det være reell sannsynlighet for at Senterpartiet søker seg mot Høyre og et Frp som kanskje vil være mindre polariserende og mer samarbeidende enn det dagens Frp-leder legger opp til.
Så er spørsmålet: Hvor stor er sannsynligheten for at slike scenarier oppstår. Svaret akkurat nå er langt mindre enn 50 prosent.
Denne artikkelen ble skrevet før Senterpartiets landsmøte startet. Der ble også spørsmålet om at partiet skulle fremmeTrygve Slagsvold Vedum som egen statsministerkandidat diskutert. Etter flere møter fredag kveld og lørdag morgen ble det bestemt at parlamentarisk leder Marit Arnstad skulle fremme et slikt forslag for landsmøtedelegatene. Følgelig ble Trygve Slagsvold Vedum utropt til Senterpartiets statsministerkandidat.
