Styres politikken av retten? Eller; hvem har egentlig makta her i landet?

Publisert: 10. desember 2021 kl 10.27
Oppdatert: 10. desember 2021 kl 10.27

Øystein Blymke er Statsviter og Skribent

SYNSPUNKT: «Makta rår», heter det. For de fleste av oss, en kjent uttrykksform som man strengt tatt ikke må være statsviter for å forstå meningen bak. Men, hvem er så denne «makta»? Snakker vi om statsmakta eller markedsmakta? Eller kanskje om domstolmakta? Og i så fall; da trenger vi nok en maktutredning 3.0.

Hva kan begrunne og rettferdiggjøre en ny og tredje maktutredning i dag, spør professor og tidligere makt-utreder Gudmund Hernes i en stort oppslått Morgenblad-artikkel for noen uker siden. Han svarer selv på egne spørsmål, og mener tydeligvis at tiden nå er inne for en tredje maktutredning. Han avslutter derfor sin kunnskaps-mettede Morgenblad-artikkel i lett, kjent Hernes stil: «Alle generasjoner fortjener en utfordring de kan knekke nakken på»

Det er nesten 50 år siden den første, regjerings-oppnevnte «makt-utredning» så dagens lys. Den andre makt-utredningen, også den regjerings-oppnevnt, ble presentert rett etter tusenårs-skiftet. Og hvis nåværende regjering noterer seg professor Hernes ønske om en ny maktutredning 3.0, noe som vel ikke er utenkelig, så må den for all del ikke glemme å ta med temaet: «Rettsliggjøring»

Rettsliggjøringens tilstedeværelse og konsekvenser ble riktignok behandlet i den andre store maktutredning som var ledet av professor Øyvind Østerud (Arbeidet pågikk i årene 1998-2003). I maktutredning 2.0 konkluderte man blant annet med at vårt tradisjonelle representative demokratis maktutøvelse sto i fare for å bli svekket, på grunn av den rettsliggjøring som utvalget mente brer om seg i samfunnet. Nærmere bestemt, en velbegrunnet påstand fra utreder om at vårt rettssystem, våre domstoler og andre rettsorganer, definerer seg stadig lenger inn i tradisjonelle politiske posisjoner, fra hvilke de kan influere stadig sterkere på politiske premiss, på politiske prosesser og avgjørelser. Alt på bekostning av tradisjonell folkevalgt myndighetsutøvelse. Gitt enighet et slikt rettspolitisk utsagn, burde en ny maktutredning 3.0, med fokus på rettsliggjøringens konsekvenser, bli hilst velkommen.

Etter noen år med egen forskning og utredningsvirksomhet rundt temaet «Rettspolitikkens betydning for lovens funksjonalitet», har rettsliggjøring møtt meg i overraskende mange sammenhenger. Blant annet har det overrasket meg hvor raskt lovgivers makt og innflytelse over en lovs virkninger raskt svekkes og flyttes, fra å være lovgivers viktigste politiske virkemiddel, til å bli rettssystemets, den dømmende makts redskap, utøvd ved hjelp av et enormt komplekst regelverks-system som kun beherskes av fru Justitias profesjonelle aktører og rettsandvendere.

Mot profesjonelle rettsandvendere, dommere og advokater, hjelper det lovgiver svært lite å vise til lovens intensjoner hvis lovforståelsen og lovanvendelsen helt og holdent ligger i hendene på EMD, norsk Høyesterett, andre domstoler og hele advokatarmeen å tolke og forstå rettmessigheten av. Og det er dessuten Stortinget selv og lovgiver som har bestemt hvordan maktfordelingsprinsippet skal fungere.

Rettssikkerhetsgarantier og andre rettslige garantier har med årene skapt et stadig større handlingsrom for enhver borger, til å klage og anke en politisk avgjørelse inn for en domstol, eller et domstols-liknende organ, helt opp til Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg om så det gjelder. Denne rettsstats-garantien gjelder og praktiseres for alt den er verd, og for nesten alle typer politiske og forvaltningsrettslige spørsmål.  Dvs. ikke bare for naturvern-spørsmål og menneskerettighets-spørsmål, men etter hvert også i stigende grad for personvern-, barnevern-, sosialrettslige og straffeprosessuelle spørsmål. Anke- og klagemulighetene i vårt rettssystem er legio.

Stadig flere politikkområder og politiske «tiltak» ser også ut til å ende opp i lovs form. En del lover får formålsparagrafer som til forveksling kan likestilles med ambisiøse løfter og ønsker i et partiprogram. Det faktum at en del lover og lovparagrafer dermed får en form for politisk handlingsplan over seg, samtidig som lovgiver gir fra seg forståelses-rommet og anvendelsesrommet for loven til rettssystemenes profesjonelle juridiske aktører, bør i det minste være et tankekors for stortingspolitikeren.

Noen politikere vil kanskje reagere på bruken av uttrykksformen «gi fra seg» litt av lovgivningsmakta. Tross alt vil noen kunne si, så er jo ethvert lovvedtak et resultater av en villet politikk, med en fullt ut erkjent konsekvens innebygd i lovvedtaket. Ja vel, men da må stortingspolitikeren (lovgiver) også kunne si, at rettsliggjøring alltid er villet, og dermed må ses på som en naturlig del av vår demokratiske utvikling, dvs. en villet endring av balansepunktene i maktfordelings-prinsippet. Hvis våre politikere derimot er litt bekymret og urolig for rettsliggjøringens videre gang, bør tiden så absolutt være inne for en ny maktutredning 3.0.

 

Finn ledige stillinger på lederjobb.no