alvarez

«Generasjon desillusjon» – en trussel for oss alle

Publisert på: 26. januar 2022 kl 10.01
Oppdatert: 26. januar 2022 kl 10.11

Torgeir Flatjord er lederutvikler og forfatter

SYNSPUNKT: Noe er galt og kommer opp til overflaten i all sin tydelighet ved undersøkelser som dette. Pandemien har satt menneskers livs- og jobbsituasjon inn i et nytt og menneskesårbart perspektiv.

Takket være Covid (!) har mange fått noe annet å tenke på i løpet av de siste par årene, bl.a. følgende: Hvorfor i all verden gjør jeg det jeg gjør? Er det virkelig dette jeg vil bruke all min tid og kompetanse på i livet? Er det her jeg vil være hver dag mellom åtte og fire, år ut og år inn? Og, undersøkelsen viser at det er de aller yngste arbeidstakerne som i størst utstrekning indikerer lysten på å skifte beite, altså mennesker som bare så vidt har startet på sin jobbkarriere. Ligger det et aldri så lite tankekors gjemt her?

Denne store jobbskiftebølgen har for lengst kommet i gang i USA og har til og med fått sitt eget navn, «The Great Resignation».  Undersøkelser og tall fra vår egen andedam (bl.a. DP 30.12.2021) tyder på at vi vil se en økning i antall jobbskifter også her til lands. Vårt hjemlige næringslivs skrikende, akutte behov for arbeidskraft bidrar så klart til at flere reelt vurderer å hoppe av den jobben de har nå. Men dette alene forklarer ikke hvorfor så mange indikerer at de åpenbart tror at gresset grønnere et annet sted.  

Hvorfor «hvorfor» vil utkonkurrere «hva» – i det 21. århundre

Frode Håland hevder i Dagens Perspektiv 29.12.2021 at én av to ledere er dårlige (!) og peker derved på én av årsakene til at folk ønsker å finne seg en ny og bedre leder et annet sted, selv om sjansen for å lykkes nærmest blir et sjansespill, ifølge Håland. Allikevel vil jeg hevde at kanskje den aller viktigste årsaken til både resignasjon og mistrivsel trolig finnes i mangelen på perspektiv, dvs. det å sette virksomheten, og herunder sin egen jobb, inn i en ambisjonsdrivende kontekst som er større enn virksomheten selv.  

Alle virksomheter vet hva de holder på med, hva de leverer, helt uavhengig av størrelse, bransje og type virksomhet. Noen evner til og med å beskrive hvordan de leverer sine produkter eller tjenester. Svært få virksomheter evner imidlertid å beskrive hvorfor de gjør det de gjør eller hvorfor de leverer det de leverer. Vi snakker ikke her om f.eks. det å tjene penger. Det er i så fall bare en konsekvens av hva du driver med.

Saken fortsetter under annonsen

Hvorfor definerer en tydelig hensikt, hva er det vi tror på? Hvorfor eksisterer vi som virksomhet overhodet? Hvorfor skulle noen gidde å stå opp om morgenen og gå på jobb nettopp i denne virksomheten? Her starter nemlig mismotet som særlig gjelder de unge, de som er tydeligere søkende mot det å skulle gjøre en forskjell, som tydeligere enn flere av sine foregående årskull oppriktig ønsker å bety noe for noen.

«-Jeg bygger en katedral»

– En filosof gikk og vandret i fjellene nord i Italia og kom over tre menn som sto og hugget stein. Han gikk bort til den ene og sa: “Hei, hva holder du på med?” Svaret kom kort og litt bryskt, “Er du blind, ser du ikke at jeg hugger stein?” Ok, filosofen skynder seg bort til neste mann og stiller det samme spørsmålet: “Hva holder du på med?” Svaret denne gangen var noe helt annet. Mannen sa: “Jeg har en familie nede i dalen som trenger mat, så jeg står her og tjener til livets opphold”. Interessant, tenkte filosofen – et helt annet perspektiv på akkurat samme jobben. Så går han til siste mann og spør igjen: “Hva holder du på med?” Svaret denne gangen var episk: “Jeg bygger en katedral”, sa mannen.

(Historie fra middelalderen)

Vi trenger åpenbart flere «katedralbyggere», og særlig trenger vi å motivere betydelig flere unge medarbeidere til å se sin rolle i samfunnet og på jobben i et større og mer attraktivt perspektiv. Hvorfor i all verden skal jeg bruke mine ressurser nettopp her, i denne virksomheten?

Desillusjonerte unge mennesker – en urovekkende trend

Samtidig som økt digitalisering og massiv teknologiutvikling innenfor alle bransjer og virksomheter bl.a. har ført med seg en nokså ensidig oppmerksomhet rettet mot yngre, datakyndige og nylig utklekkede mastergradinnehavere på arbeidsmarkedet, er det påfallende at stadig færre unge ser lyst på livet (Aftenposten 16.11.2021; Hellevik og Hellevik). Denne nedslående utviklingen har vist den samme tendensen i de ti siste årene, og vi ser fra andre undersøkelser at pandemien trolig bare har forsterket denne negative trenden (DP 29.04.2021).

Saken fortsetter under annonsen

I tillegg til en voksende kø av unge arbeidsledige, registrerer vi en økende frustrasjon blant unge arbeidstakere som ikke finner samsvar mellom sin mangeårige utdanning og den jobben de trodde skulle bli en god «match» (E24 07.01.21; nrk.no 23.01.19). Så ble det allikevel ikke helt slik som stillingsannonsen hadde gitt inntrykk av. Ikke denne gang heller.

Skal vi framover tiltrekke oss kompetente, optimistiske, framoverskuende og arbeidsvillige medarbeidere, både de unge og alle andre som virkelig ønsker å bidra til noe «større», helt uavhengig av alder, er det nødvendig å se nærmere på virksomhetens mer eller mindre svulstige visjoner og intetsigende misjoner. Kanskje holder det ikke med kortsiktige avkastningsmål og aksjekurser heller? Vi må evne å sette virksomhetens ambisjoner inn i en enda større helhet, inn i en troverdig kontekst som appellerer til oss ut over det å ha en jobb å gå til, ut over det å få en inntekt til å leve av, ut over det å ha hyggelige kolleger.

Desillusjonerte, unge mennesker er en trussel som berører oss alle. Her har både skole, samfunn og næringsliv en jobb å gjøre. Eller har vi ikke lært noe av pandemiens perspektiv?