Ledererfaringer fra norsk kontekst må frem i lyset

Stine Camilla Bjerkestrand er leder i offentlig sektor med mastergrad i ledelse

SYNSPUNKT: Ledere elsker møter og blir ledere fordi de snakker mye. Antakelig er det vi ledere driver med å regne som en bullshit-jobb, der vi hele tiden pynter på språket for å få jobben vår til å høres fint ut. Som kvinnelig direktør er jeg kanskje også å anse som en gallionsfigur i rød blazer som kun tilfører symbolsk verdi?

Daglige ruller artikler og sitater om ledelse forbi i strømmen på sosiale medier. Disse viser sjelden til forskning eller erfaringer fra Norge. Bildet der en såkalt «boss» (den onde) blir trukket frem i en vogn av medarbeidere som piskes fremover versus en “leader” (den gode) som selv går foran og trekker lasset sammen med medarbeiderne, kan tjene som eksempel. Bildet stammer fra en amerikansk bok om ledelse, og passer ganske dårlig på ledere jeg har møtt i både offentlig og privat sektor. Bildet får tusenvis av likes også fra norske brukere i sosiale medier. Men er det slik at forskning og sitater fra USA uten videre kan og bør overføres til norsk arbeidsliv anno 2022?

Vi blir ofte presentert for dikotomier mellom ledere og medarbeidere eller mellom gode og dårlige ledere. Det tegnes et stereotypt bilde av både ledere og medarbeidere. Ledere elsker møter, snakker hele tiden og lytter lite. Medarbeidere hater møter og er stille av natur. Ledere vi ha styring og kontroll, medarbeidere autonomi og ansvar. Medarbeidere skaper verdi, ledelse produserer nonsens.

Det finnes antakelig ledere og medarbeidere som passer beskrivelsene, men for mange blir de skivebom. Jeg kjenner stille ledere med et anstrengt forhold til møter og medarbeidere som elsker å høre egen stemme i møter. Min erfaring er at de aller fleste ledere er oppriktig interessert i å støtte medarbeiderne i å gjøre en god jobb. En viktig funksjon for lederen blir da å sørge for at informasjonen flyter godt mellom ulike grupper og nivåer, noe som ofte betyr snakking og møter. De fleste ledere jeg har observert har et godt og tillitsbasert forhold til medarbeiderne sine.

Forskning på norsk ledelse gir også et mer nyansert bilde, tettere opp til mine egne erfaringer. Flere “skoleretninger” påvirker ledere i Norge, men studier av prioriteringer og faktiske tidsbruk viser at de preges av samarbeidstanken, der samarbeidet mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonen om omstilling og utvikling, har blitt institusjonalisert, påpeker Ola Edvin Vie i tidsskriftet Magma. Vie er førsteamanuensis ved Institutt for Industriell økonomi og teknologiledelse ved NTNU og har doktorgrad i organisasjon og ledelse.

Ledere i norsk arbeidsliv legger mest vekt på interne forhold som medarbeidernes trivsel og arbeidsmiljø og minst vekt på personlige forhold som egen status og karriere, fritidssysler og forholdet til ektefelle/partner, selv om dette også er en faktor, viser en analysen av tidsbruk Vie gjengir i artikkelen. Han peker på forskning som viser at norske ledere ofte bruker 60 - 80 prosent av tiden til å kommunisere muntlig med andre, enten i møter, over telefon eller på vandring gjennom lokalene. Det mest vanlige er at møtene foregår med én person og at de er interne.

Det største skillet fra angloamerikansk lederstil er kanskje at norske ledere ser ut til å bry seg oppriktig om sine medarbeidere, konkluderer Berit Sund, ifølge forskning.no. Hun har tatt doktorgraden i strategi og ledelse ved Norges Handelshøyskole og undersøkt hva som kjennetegner norske bedriftsledere. Et annet kjennetegn er at norske ledere gir medarbeiderne sine ganske frie tøyler, så lenge jobben gjøres. Norske medarbeidere blir involvert i å utforme stillingen sin i større grad enn i andre land. Den norske lederstilen bidrar til en god og fri strøm av informasjon innad i bedriftene, ifølge Sund. Hennes forskning viser også at norske lederne aktivt forsøker å skape liten avstand mellom leder og ansatt.

Begrenset hierarki og god dialog mellom ledelse og tillitsvalgte har muliggjort både gradvis innovasjon og store omstillinger i norske industribedrifter, skriver tankesmien Agenda.

Trekkene ved den norske lederstilen, samsvarer også godt med det som etterspørres fra ledere for fremtiden arbeidsplass. Vi må være opptatt av å ha et godt arbeidsmiljø, være lydhøre og gi autonomi og fleksibilitet. Det betyr selvfølgelig ikke at ledere i norsk arbeidsliv er perfekte, men istedenfor å fokusere på feil og stereotypier, bør vi bygge utviklingen på det som fungerer godt i måten ledere i norsk arbeidsliv gjør jobben på. Vi må få disse erfaringene frem i diskusjonene. Hva skal vi med et importert eller karikert fokus på ledelse, når vi har både egne erfaringer og norsk forskning som kan brukes som fundament for utvikling? Jeg ønsker meg flere sitater fra norske ledere i strømmen på sosiale medier, flere artikler der vi deler erfaringer og mer norsk forskning gjengitt i medier som skriver om ledelse.