Lise Klaveness taler under FIFA-kongressen på Doha utstillings- og konferansesenter i Doha torsdag 31.mars.

Foto
AP Photo/Hassan Ammar

Når er du villig til å bruke vold …?

Publisert: 7. april 2022 kl 09.09
Oppdatert: 7. april 2022 kl 09.09

Hans Morten Skivik er programdirektør i AFF sitt Solstrandprogram ved Norges Handelshøyskole.   

SYNSPUNKT: «FIFA must lead», sa fotballpresident Lise Klaveness.  Før hun fortsatte og pekte på sin frykt, frykten over at fotballstadionene vil være tomme i fremtiden dersom lederskapet «…overlook the urgency of the current moment». Øyeblikket teller!

Som leder brukte Klaveness et av sine gylne øyeblikk på en sak som er større enn hun selv. Hennes valg inspirerer til å stille spørsmålet om eget lederskap. Om egne holdninger, og om egen vilje til å stå opp for det som er viktig - selv om det koster og er risikofylt. Bruker du ditt lederskap til å skape en ønsket fremtid? Vokter du grensene for viktige verdier - ikke bare i egen organisasjon, men også i et samfunnsperspektiv? Eller er du fanget av kortsiktige gevinster og snur kappen etter vinden? En leder jeg har jobbet med har laget et nytt lederfokus: «Løft blikket…»! I det jeg hører gjennom talen til Klavenes gir «Løft blikket…» meg en helt ny dimensjon.

I talen balanser hun et lederskap som viser personlig sårbarhet og ydmykhet, samtidig som hun maner til endring. Hun er grensevokter for likeverdighet, transparens, dialog, menneskerettigheter, diversitet, antidiskriminering og antikorrupsjon. I løpet av seks minutter tar hun også et oppgjør mot Russlands angrep på Ukraina, hun står opp mot maktmisbruk og mot misbruk av migrantarbeidere. Det er til å miste pusten av! Jeg kjenner ikke Klavenes personlig, men jeg er helt sikker på at hun ikke har noe ønske om å bli idyllisert eller gjøres til en messiasfigur. Derfor tror jeg at denne talen kostet henne dyrt på et personlig nivå.

Professor Tian Sørhaug minner oss på at lederskap ikke bare er å forvalte regler, rutiner eller prosedyrer. Lederskap handler også om unntakene, der våre verdier er i spill og vi ikke kan lene oss på prosedyreskjemaer. I tillegg peker han på lederens ansvar på å være grensevoktere, både internt og eksternt. Vi setter streken mellom det som er innenfor og utenfor. Han skriver også at en leder må være villig til å bruke «vold» for å vokte grensene. Det behøver ikke å være mye vold, men den må være absolutt. Jeg er ganske sikker på at VM-sjefen mistet ansikt. Og ikke bare det, overfor en kvinne! En hvit kvinne, en lesbisk kvinne. Derfor er også talen så viktig, det ble satt en tydelig grense. Ledere må være villige til å sette grenser.  

Talen gir også håp. Den viser at det finnes språk, ideer og identiteter som går på tvers av de forskjeller som kynisk kan misbrukes for å splitte oss og å bygge murer for egen makts skyld. Et språk som skaper forståelse mellom en advokat og en kriminell, på tvers av religioner, kjønn og hudfarge. Det gjør ikke talen mindre kraftfull at hun, i et land hvor det er 7 års fengselsstraff for å være homofil, står opp for LBTH+ minoritetene og er åpen om sin seksuelle legning. Det gir håp for så mange der ute som lever svært vanskelige liv i regimer som undertrykker dem som ikke er lik dem selv.   

Hva så med oss – her i Norge? Vi har jo ting på stell! Høy tillit, fungerende demokratiske institusjoner og respekt for samarbeidet mellom lederskap, myndigheter og fagforeninger. Hva har vi å frykte? Det er så mye enklere å få øye på problemet når det ikke gjelder oss selv!

Saken fortsetter under annonsen

De demokratiske institusjonene er under press, selv hos demokratienes fyrlykt. Polariteten øker og det bygges murer der det burde bygges broer. Vi lever i en tidsalder hvor det er legitimt å sidestille fri fantasi med fakta. Vi ser demokratiske valgte ledere som forringer det systemet på vegne av egen posisjon og makt. «Illiberale demokratier» har gjenvalgte Orban definert det som. Med andre ord er kanskje demokratiet mer skjørt enn vi viste, og dermed verdt å stå opp for?  

Her hjemme skal vi ikke dypt ned i kommentarfeltene eller oppsøke veldig alternative plattformer før du finner sterk aggresjon og forsøk på ekstrem polarisering. Både mot myndigheter, men også mot minoriteter. Det ser ut til at fri fantasi plutselig er sidestilt med fakta også her hjemme.

Og hva med egne virksomheter og organisasjoner? Vi har sterke institusjoner og et strekt rettsvesen. Likevel er vi en fase hvor vi skal re-forhandler både de uformelle og mer formelle avtalene etter pandemien. Vi skal fortsette forhandlinger og samarbeidet i tider hvor vi vet at det blir mindre ressurser og langt mer krevende prioriteringer. Vi vil bli satt på prøver som er mer dyptgripende og grunnleggende enn prisen på strøm, bensin eller renten på huslånet. Er vi beredt?

I våre virksomheter har vi med Stortingets velsignelse byttet ut dialog og konfliktløsning med aksept for anonyme varsler og sladder. Vi har valgt å snu opp ned på prinsippet om at du er uskyldig til det motsatte er bevist. Faktaundersøkelser og granskninger her blitt et saliggjørende middel, også der hvor det ikke eksisterer objektive fakta som lar seg undersøke. Er det et slikt arbeidsliv vi vil ha? Hva gjør det med samarbeidet mellom ledelsen, de tillitsvalgte og vernetjenesten? Hvor ødeleggende vil misbruket være for troverdigheten av varslingsinstituttet, en rettighet det absolutt er verdt å stå opp for!

I min egen bransje har vi dyrket prestasjoner og effektivitet som noe saliggjørende. Vi har vært fokusert på metoder og teknikk, og for lite opptatt av de store og viktige spørsmålene. De har druknet i ideen om at alt skal være raskt, enkelt og effektivt. Men det personlige lederskapet handler ikke om oppskrifter. Det handler om de store spørsmålene: hvem er jeg, hva står jeg for, hva vil jeg skape og ikke minst hvilke verdier og prinsipper er jeg villig til å stå opp for? Kanskje har vi vært for opptatt av det enkle, og understøttet en narsissistisk utforskning av den enkelte fremfor å stille de vanskelige og grunnleggende spørsmålene. Vi må heve blikket, som min kunde så presist har påpekt. Særlig vi som har makt! Fordi vi både som enkeltpersoner og sammen kan utgjøre en forskjell. Vi har som Klavenes også en talerstol.

Årets kull på Solstrandprogrammet starter om kort tid. I 70 år har toppledere møttes for å lære av og med hverandre. De 3500 deltakerne har hver på sin måte vært bidragsytere for å skape det unike samfunnet og arbeidslivet vi har i dag. Mer enn noen gang er det grunnlag for å utfordre dem på hvilken fremtid vil de skape. Mer enn noen gang er det grunn til å be dem reflektere over hvilke verdier de er villige sammen til å stå opp for, og kanskje til og med sette makt bak. Hvilke grenser skal de vokte? Jeg vil gjøre Klaveness sine ord til mine: «The time to act is now..”. Øyeblikkene teller og på et tidspunkt kan det være for sent, da er vi tatt igjen av selve livet. Lederskap er dypt personlig, derfor kan det være så krevende. Ikke minst fordi øyeblikkene er det enste som teller.