Analyse

Aslak Bonde: Høyres hårete mål

Høyre har et mål om å doble antall ordførere neste år. Det er oppnåelig. Det andre målet, derimot: Ambisjonen om å male alle de største byene blå, må karakteriseres som hårete.

Publisert Sist oppdatert

­Aslak Bonde analyserer politikk for Dagens Perspektiv.

Analyse. Hvilken kontrast: Mandag hadde Ap-leder Jonas Gahr Støre latt seg presse til å gjøre om på tidsplanen for å møte rasende partifeller i Kristiansand.

Undertonen for alt som ble sagt og skrevet, var at Arbeiderpartiet hadde klønet det skikkelig til for seg. På samme dag var Erna Solberg sammen med sine to nestledere på tivoli i København.

VG trykket et kostelig bilde av dem der de åpenbart frydet seg i den gamle berg- og dalbanen.

I starten av denne uken fikk Høyre-ledelsen ikke mindre enn tre oppslag i VG med lansering av både viktige enkeltsaker og en målsetning for lokalvalget neste år.

Leserne fikk i tillegg vite at Høyre-ledelsen var såpass folkelig at den tok danskebåten hjem igjen fra Kongens by.

Dagen før København-besøket la den tidligere statsministeren ut bilder av seg selv og flere rådgivere mens de koste seg på helgens Over Oslo konsert.

Hun ser rett og slett ut til å stortrives med sitt nye liv som opposisjonsleder, og det er ikke lenger noen som stiller spørsmålet om hun kanskje er på vei over i politikerpensjonistenes rekker.

Positiv aura

Den positive auraen rundt Høyre-ledelsen er selvfølgelig bra for det partiet, men den gjør det også vanskelig for Ap og Sp når de forsøker å minne velgerne på at mange av problemsakene de nå håndterer, stammer fra den foregående regjeringen.

Fastlegekrisen utviklet seg mens Bent Høie var helseminister, de store kostnadsoverskridelsene på offentlige byggeprosjekter må i en viss grad ses på som en konsekvens av at det i Erna Solbergs regjeringstid var en oppsiktsvekkende stor pengerikelighet.

Når regjeringen i disse dager kommer med stadig nye varsler om at den vil kutte eller forsinke noen av de store prosjektene i Nasjonal Transportplan, er det Solberg-regjeringens arv den baler med.

Samtidig er det ikke bare mediedynamikk og ulike stemninger i folket som fører til at Høyre får en fin politisk sommer, mens Ap og Sp har det grått og trist. Det er interessant å se hvordan Høyre på usedvanlig kort tid har inntatt en ansvarlig opposisjonsrolle.

Partiet kaster seg slett ikke alltid på de andre opposisjonspartienes kjør mot regjeringen. Nestleder og finanspolitisk talsperson, Tina Bru, fremstår plutselig som den økonomisk ansvarlige politikeren Høyre-velgere kjenner igjen fra gamle dager.

Viktigst er det kanskje at personkonfliktene i partiet inntil videre ser ut til å være greit håndterlige. Både i Kristiansand og i Bergen har det vært tøffe nominasjonskamper den siste tiden. Spesielt i Bergen har det vært en god del uro lokalt, men på det nasjonale plan er det idyllisk.

Fortsatt er det faktisk en ganske stor mulighet for at Erna Solberg trekker seg som leder i løpet av stortingsperioden, men det er det ingen som tenker på nå.

Den tidligere statsministeren virker så fornøyd med livet, og så lysten på å fortsette med politikk, at hun blir trodd på sin påstand om at hun vil være statsministerkandidat i 2025. Det gjelder selv om alle vet at spørsmålet om en toppleders ambisjoner faktisk kan besvares med ren løgn.

Det er forståelig og akseptabelt at en toppleder sier at hun vil fortsette, selv om hun innerst inne har bestemt seg for å slutte. Årsaken er at man mister autoritet med en gang man annonserer egen avgang.

Kan snu

Alt tyder derfor på at Høyre kommer til å seile i medvind langt inn i neste år. Etter lokalvalget neste høst kan det imidlertid snu. Da vil partiledelsen bli vurdert etter den målestokken som ble satt opp i VG-artikkelen denne uken.

Tallet på ordførere skal gå fra 35 til minst 70, og det skal bli regimeskifte i alle de fem store byene. Høyre skal nå sine mål ved å føre en attraktiv og gjenkjennelig politikk, men også ved hjelp av alliansebygging. Det er få steder Høyre kan ventes å bli så stort at det kan ta makten mer eller mindre alene.

Det gjelder blant annet i Oslo og Trondheim. De to byene anses å være nesten uinntagelige for Høyre. Redaktøren i Trønderdebatt, Snorre Valen, minnet denne uken om at man må gå tilbake til 1975 for å finne en Høyre-kandidat som klarte å kaste en Ap-ordfører i Trondheim.

I hele Trøndelag har partiet bare to ordførere. Valen mener også at Høyre i Midt-Norge forholder seg merkelig passivt til sin manglende innflytelse. Det har ikke oppstått noen debatt om hvordan partiet skal vitaliseres.

I Trondheim er det fortsatt uklart om Ingrid Skjøtskift blir utfordret som ordførerkandidat. Hun mislyktes for tre år siden, men vil gjerne prøve igjen.

Også i Oslo er det foreløpig usikkert hvem i Høyre som skal utfordre dagens byrådsleder, Raymond Johansen. Det er alminnelig antatt at de som i dag er aktive i Oslo-politikken ikke har det som skal til for å vinne makten tilbake i hovedstaden.

Høyre og MdG?

I Oslo er det ikke bare spennende hvilken personlighet Høyres kommende byrådslederkandidat har. Det blir vel så viktig å vurdere vedkommendes syn på allianser. Mange av de unge i Oslo Høyre ønsker å gjøre et seriøst forsøk på å få MdG til å hoppe over den politiske skillelinjen.

De har merket seg at noen av MdGs bystyrerepresentanter slett ikke ser ut til å være særlig opptatt av røde kampsaker som profittfri velferd og nytt inntakssystem for de videregående skolene.

Samtidig viser de unge Høyre-politikerne til at hovedsteder i hele Europa er rødgrønne – befolkningen er høyt utdannet og relativt lite avhengig av bilen.

Dersom Høyres byrådslederkandidat kommer med et åpent frieri til MdG, er det mange av Høyres velgere utenfor bykjernen som kommer til å forlate partiet.

De ser fortsatt rødt når parkeringsplasser skal erstattes av sykkelfelt, og de tror at MdG mer eller mindre vil forby kjøttproduksjon og at partiets fremste misjon er å fronte allverdens fremmedartede identitetspolitiske saker.

De aller fleste steder i landet er forholdet til MdG mindre viktig for Høyre. Det er bare i noen få byer de grønne kan ventes å havne på vippen. Venstre og KrF, derimot, kan fortsatt bli betydelige maktspillere rundt om i kommunene.

Når Høyre-ledelsen snakker i VG om at partiet skal bli flinkere til å bygge allianser, dreier det seg i stor grad om at de må klare å få ulike typer sentrumspolitikere til å samarbeide i blå retning.

Det må skje, samtidig som Frp og det som eventuelt måtte komme av bompengemotstandere holdes innenfor en bredt definert borgerlig blokk. I Bergen, for eksempel, er det avgjørende at Venstre og KrF ikke bestemmer seg for å gi makten til Ap – slik de gjorde etter valget i 2019.

Det er derfor i stor grad lokalpolitikernes evner og politiske holdninger som bestemmer om Høyre vil nå sitt mål om å doble antall ordførere og å overta de største byene. Men det vil selvfølgelig også hjelpe om partiet blir stort. Jo større oppslutning i valget, jo færre andre partier må Høyre samarbeide med.

Akkurat nå er oppslutningen på målingene god, men Høyre-ledelsen må hele tiden minne seg selv om at det i en viss grad er Aps og Sps manglende suksess som gjør at Høyre nå ser ut til å være i strålende form.

Powered by Labrador CMS