Vil gi akademia kamp om kompetanse-hegemoniet

Det foregår for tiden en rekke parallelle prosesser som kan være med å stake ut veien videre for norsk kompetansepolitikk, og de fleste peker på tettere samarbeid med arbeidslivet.

• Inkluderingsdugnaden. Med Jeløya-plattformen startet regjeringen et arbeid for å få flere i jobb, og søkelyset er særlig rettet mot unge, de med hull i CVen, ufaglærte og innvandrere.

• Sysselsettingsutvalget. Utviklingen i arbeidsdeltakelsen og mottak av inntektssikringsytelser analyseres.

• Kompetansebehovsutvalget. Hva slags kompetanse norsk arbeidsliv vil trenge i fremtiden utredes.

• IA-avtalen. Partene diskuterer hvordan arbeidslivet kan inkludere flest mulig.

Samtidig jobber ulike partier, særlig Høyre og Ap, med sine respektive kompetansereformer som skal stimulere til at flere formaliserer sin kompetanse og at flere får etter- og videreutdanning underveis i et arbeidsliv i stadig endring.

Blant bedriftene som merker behovet for omstilling sterkt og tidlig, er mange organisert i hovedorganisasjonen for handel- og tjenestenæringen, Virke.

• LES OGSÅ | Ny politikk for handelsnæringen på vei

Hos mange, for eksempel i varehandelen, utfordrer digitaliseringen allerede så godt som alle aspekter ved driften.

Netthandel er en ting, betalingsløsninger en annen, gigantiske globale konkurrenter en tredje.

– Når omstillingene kommer raskere, handler det om å få formalisert kompetanse, men også eventuelt ta etter- og videreutdanning når du kommer i jobb, sier administrerende direktør Ivar Horneland Kristensen i Virke.

– Det vil gjelde alle bransjer. Og ikke bare de med hull i CVen, men alle typer utdanning. Hvis vi klarer det som samfunn, tror jeg det kan gå bra i kongeriket.

Akademisk øvelse

Horneland Kristensen advarer imidlertid mot å la kompetansedebatten være en diskusjon for «forståsegpåerne».

– Jeg tror vi, som organisasjon for handel- og tjenestenæringen, må engasjere i oss dette. Hvis dette forblir en diskusjon blant forståsegpåerne i utdanningsinstitusjonene, blir det en diskusjon på deres premisser. Vi har et ansvar for å gå inn i den diskusjonen. Og da må arbeidstakerne også inn i den, slik at dette ikke blir en akademisk øvelse.

Samtidig etterlyser han en «politisk oppvåkning» på området.

– Hvis du ser hvordan stortingets komiteer er inndelt, så er det en Utdannings- og forskningskomite, mens andre driver med arbeidsliv. De må begynne å snakke sammen, og kanskje ha seminarer sammen, for å få den til den diskusjonen.

– På politisk nivå savner jeg større interesse og nysgjerrighet. At de som sitter med ansvaret for dette i større grad går over grensene og inspirerer hverandre og gjør ting sammen for å få felles kunnskap for å lage politikk, det må de gjøre helt uavhengig av hvilken komité de sitter i. Det savner jeg at de tør – på tvers av alle partier, sier Virke-sjefen.

Globalisering

Mange av bedriftene tilknyttet hans organisasjon har akkurat lagt bak seg årets største begivenhet, med Black Friday, som på få år er utvidet fra én dag til en helg og en uke, og den påfølgende «Cyber Monday».

Handledagene er selve manifesteringen av at verden har kommet til den norske varehandelen. Det andre gjør langt borte må også gjøres her, for å henge med.

– Kompetanse er nøkkelen for at vi skal være relevante i en global verden.

– Det sier alle. Men hvem er konkret nok?

– Jeg er langt på vei enig i det. Vi havner alt for fort i en grunndiskusjon om kvalitet i grunnutdanningen, altså 13 pluss 5. Så får du en lang diskusjon om at det er mye å gjøre med det. Så kan man også få en forskningsdiskusjon.

– Vi bruker alle kreftene våre på det. Og den diskusjonen kommer vi alltid til å ha, for det kommer alltid til å være noe som kan bli bedre. Men vi må flytte diskusjonen derfra, til å snakke om de 40 til 50 årene du står i jobb, sier Horneland Kristensen.

Samfunnsnytte

Å «lære på jobben» har blitt et populært retorisk virkemiddel blant politikerne. Jobb og kompetansebygging skal gå hånd i hånd.

Men det er på ingen måte noe nytt, mener Virke-sjefen.

– Mesteparten av det du lærer skjer på jobben. Noen modeller sier så mye som 70 prosent, sier Horneland Kristensen.

Utfordringen er å gjøre denne kompetansebyggingen relevant nok, og eventuelt hvordan den skal formaliseres.

– Jo tidligere arbeidsgiver får en fornemmelse av hvilken kompetanse de trenger, jo før kan arbeidsstokken begynne å jobbe med det.

– Da er spørsmålet i hvilken grad de kan bruke kompetansemiljøene når de skal foreta løft? Og hvordan finansierer vi det? Skal det være individuelt, skal det være bedriften – og hva skal statens løsning være? Skal Statens lånekasse sørge for at du kan ta utdanning senere i livet – nå er det en grense for når du kan få lån der. Jeg mener det er en relevant diskusjon.

– Men man vet jo ikke hvordan arbeidsmarkedet ser ut om fem år, og hvilken kompetanse som trengs?

– La meg si det sånn: jeg har ennå ikke sett en analyse som viser at samfunnsnytten er negativ fordi folk har for mye kompetanse.

– Ansvaret for å fornye kompetansen øker, og kommer til å øke. Vi kommer til å være opptatt av det, både som arbeidstakere, bedriftsledere og på politisk nivå. Man må være opptatt av å få fylt på kompetansen gjennom en kombinasjon av arbeid og kompetansemiljøene. Men vi har ikke startet den diskusjonen ordentlig. Hva er det egentlig vi ser for oss at vi vil ha individuelt, i bedriftene og på statlig nivå?

Kompetansefunn

Et forslag som har vært luftet er Kompetansefunn, etter Skattefunn-modellen, som kan gi skatteincentiver for å drive kompetanseutvikling, slik mange nå får for FoU-virksomhet.

Horneland Kristensen og Virke støtter ideen.

– SkatteFunn har vært en suksess. Det er ubyråkratisk og funker. Vi er opptatt av at det skal være enkle løsninger for virksomhetene. Sånn sett er ideen med Kompetansefunn veldig bra. Jeg tror at mange av disse enkle tiltakene er bra, så man skal ikke vente med å begynne å innføre.